Barnløs, 40+ og assistert befruktning

A

Amalie22

Flørter med forumet
Hei

Er det flere som ikke har barn, er over 40 år og forsøker å få barn ved hjelp av assistert befruktning?

Det kunne vært fint å høre hvordan det går med andre i samme situasjon - både hva som funker/ikke funker, tips ol., men også hvordan folk takler dette - både praktisk, mentalt og bivirkninger. Dette koster også masse penger. Hvordan skal man ta økonomiske vurderinger oppe i dette? Kaster jeg penger ut av vinduet? Når skal man gi opp? Hvordan har folk råd til dette? Og hvordan skal man takle at livet ikke blir slik man ønsker? At man kanskje forblir barnløs? Hvordan takle å sitte igjen; gammal, blakk og barnløs?

Hvordan gjør dere dette rent praktisk? Jeg har ikke sagt det på jobb, og avspaserer hver gang jeg skal på kontroll (som pga. reisevei i praksis tar en hel arbeidsdag).

Selvom vi heldigvis er to, og han er helt super, så føler jeg meg litt alene. Jeg har taklet det godt vil jeg si, men kjenner det begynner å slite litt på. Ikke minst fordi jeg delvis har mistet troa på at dette skal gå og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg begynner reagere når jeg hører folk er gravide (ikke der og da, men griner når jeg kommer for meg selv). Begynner også å bli ei bitter gammal kjerring som tenker «fertile faen» når jeg passerer jenter i 20-åra.. delvis på tull, men delvis bitterhet for at jeg har latt livet gå uten å følge ønsker og drømmer.

Jeg er 41 år.. Er selv på femte runde med hormoner, men har kun hatt ett egguttak pga. få egg. Har forsøkt Gonal F, Pergoveris og to runder Menopur. Alltid maksdose og fra første syklusdag. Nå forsøker jeg lang protokoll med nesespray (Synerella) før sprøyter. Har brukt over 70 000,- på hormoner i høst.. riktignok er mye refundert.

Legen (gynekolog) nevnte eggdonasjon på et tidspunkt hvor det kom overraskende på meg. Jeg ble satt ut og var ikke klar for den tanken. Vil egentlig ikke det. Samtidig er jeg redd for å ikke gjøre det. Men jeg er langt ifra klar for det nå.

Det er ingen andre enn jeg og samboer som vet vi driver med dette. Jeg har ikke fortalt det til noen. Jeg har få venner, liten familie, en død og en syk forelder. Jeg vurderte fortelle til en venninne i går, men er redd for å angre. Jeg syns det er privat, og redd for å angre på å dele dette.

Jeg syns det er lite mental støtte på klinikken. Det virker som dem har det travelt.

Jeg har hatt lite bivirkninger av sprøytene. Syns nesten heller det har vært positivt. Som om det var noe kroppen trengte. Nå med nesesprayen har jeg vondt i hodet, lite sexlyst, griner osv.

Jeg er slank, men trener ikke for tiden og tar ingen vitaminer el. Spiser normal mat. Jeg vet ikke hvordan det står til med blodprøvene mine (vitaminer, mineraler ol.). Burde jeg hatt bedre kontroll på det? Burde jeg vært mer bevisst på kosthold? Og i så fall hvordan bør kostholdet være og hvilken betydning har det? Er det virkelig slik at et bedre kosthold og riktige sammensetning av vitaminer kan bidra til flere egg? Jeg har begynt å føle på at jeg ønsker å ta tak i dette med kosthold, vitaminer ol. for å ha gjort alt jeg kan. Slik at dersom det ikke blir barn, så kan jeg vite at jeg har i hvert fall forsøkt alt jeg kan.

Jeg har begynt å føle behov for å kunne prate med noen i samme situasjon, men kjenner ingen som driver med dette.
 
Hei, dette er så vanskelig. Føler så med deg. Følte meg også veldig alene. Jeg hadde 4 forsøk og ble gravid når jeg var 37. Jeg vil anbefale deg å åpne deg opp for noen venninner. Jeg hadde to jeg var helt åpen med. Det må være grusomt å måtte få høre eggdonasjon. Selv fikk jeg også et par ganger slengt ut spørsmålet om adopsjon. Jeg vet det finnes sånne coacher på nett ift til noen å snakke med. Men ja alt koster jo.

Etter jeg fødte har jeg kommet i kontakt med så mange som tar ivf. Det er sykt vanlig.

Vanskelig å gi råd i en situasjon som du er i. Ja det kan jo gå veien dette, det fleste blir jo gravide. Har du noen egg på frys? Jeg ble til slutt gravid med prednisolon og klexane. Fødte en gutt i mai. Bare send mld hvis du lurer på noe.
 
Bkno9983330 skrev:
Hei, dette er så vanskelig. Føler så med deg. Følte meg også veldig alene. Jeg hadde 4 forsøk og ble gravid når jeg var 37. Jeg vil anbefale deg å åpne deg opp for noen venninner. Jeg hadde to jeg var helt åpen med. Det må være grusomt å måtte få høre eggdonasjon. Selv fikk jeg også et par ganger slengt ut spørsmålet om adopsjon. Jeg vet det finnes sånne coacher på nett ift til noen å snakke med. Men ja alt koster jo.

Etter jeg fødte har jeg kommet i kontakt med så mange som tar ivf. Det er sykt vanlig.

Vanskelig å gi råd i en situasjon som du er i. Ja det kan jo gå veien dette, det fleste blir jo gravide. Har du noen egg på frys? Jeg ble til slutt gravid med prednisolon og klexane. Fødte en gutt i mai. Bare send mld hvis du lurer på noe.
Klikk for å utvide …
Takk for svar! Gratulerer med at du lyktes!!

Ja, det er i grunn litt vanskelig dette. Tenker egentlig en del av pakka på klinikken burde være å få snakke med noen. Det handler jo om drømmer, livet, kroppen, økonomi, valg man må ta osv. Litt veiledning, eller bare det å få tømt tankene til en utenforstående som i tillegg kjenner prosessene og har erfaring, tror jeg hadde vært lurt.

Jeg har ingen egg på frys dessverre. Hatt ett egguttak, det resulterte kun i ett egg. Egget ble befruktet, men klarte seg ikke frem til innsett.

Jeg har også brukt prednisolon. Jeg er superspent på hvordan det slår ut å prøve lang protokoll nå (med nedregulering med nesespray Synerela først). Jeg har jo ikke alderen på min side dessverre og funker det ikke med lang protokoll heller, så vet jeg ikke..
 
Ja hvis man ønsker barn er jo det så oppslukende. Jeg var også livredd for at det ikke skulle gå Skal du ta nytt egguttak nå da? Fastlegen min var veldig sånn de fleste blir gravide, men ja forstår frustrasjonen din når du er 41 og stresser med det. Mange har 10 forsøk og får det til. Du må nesten kjenne på hvor mye du orker og om det er verdt det. Hvor bor du? Jeg har en venninne som snakket med en på medicus i Stavanger. Tror det er en i Oslo som jeg følger på instagram. Jeg har ett egg igjen på frys. Jeg er og redd for at det ikke skal gå igjen. Det er en slitsom prosess.

Når du forhåpentligvis blir gravid så glemmer man hele ivf prosessen. Jeg tenker i hvert fall ikke på det. Men var sliten i graviditeten. Hadde kanskje noe med oppløpet og gjøre.

Har du en god mann og snakke med?
 
Bkno9983330 skrev:
Ja hvis man ønsker barn er jo det så oppslukende. Jeg var også livredd for at det ikke skulle gå Skal du ta nytt egguttak nå da? Fastlegen min var veldig sånn de fleste blir gravide, men ja forstår frustrasjonen din når du er 41 og stresser med det. Mange har 10 forsøk og får det til. Du må nesten kjenne på hvor mye du orker og om det er verdt det. Hvor bor du? Jeg har en venninne som snakket med en på medicus i Stavanger. Tror det er en i Oslo som jeg følger på instagram. Jeg har ett egg igjen på frys. Jeg er og redd for at det ikke skal gå igjen. Det er en slitsom prosess.

Når du forhåpentligvis blir gravid så glemmer man hele ivf prosessen. Jeg tenker i hvert fall ikke på det. Men var sliten i graviditeten. Hadde kanskje noe med oppløpet og gjøre.

Har du en god mann og snakke med?
Klikk for å utvide …
Takk for svar! Ja, har en mann som er super. Samtidig prøver jeg unngå at han må «ta seg av» meg for mye. Altså at vi er sammen om det, og ikke at han kun blir min omsorgsperson.

Skal ta nytt egguttak om det blir nok egg denne gang. Veldig spent på hvordan lang protokoll slår ut.

Ti forsøk har jeg nok verken tid (mtp. alder), energi eller økonomi til. Har egentlig tenkt 3-4 forsøk. Selvom jeg har hatt fem runder med hormoner, har jeg kun hatt ett forsøk siden det kun har vært ett egguttak.

Holder til på Østlandet, så Stavanger blir litt langt.

Godt å høre prosessen glemmes om man lykkes. Det er ikke min mening å klage. Jeg syns det har gått greit, men begynner kjenne på en del tanker rundt dette.
 
Okei jeg skjønner. Har du vært offentlig allerede eller kun gått rett privat? Jeg krysser fingrene for at det går. Vi har og brukt 150.000 sikkert totalt. Hadde et forsøk offentlig. Men pga reise til Haugesund og lang ventetid ble det privat etterpå.

Du klager ikke i det hele tatt. Er kjempe vanskelig å stå i. Jeg minnes selvfølgelig at det var helt jævlig, ventingen og alt som følger med. Det setter jo sine spor. Men jeg hadde en komplisert fødsel og tiden etterpå var ikke lett, så det andre blir på en måte glemt. Man går jo videre.

Enig med at mannen ikke skal være omsorgsperson men allikevel viktig å prate igjen alt. Klarer dere dette som par blir det å ha barn enkelt Du trenger nok bare forståelse og noen som lytter. Hvor bor du?
 
Amalie22 skrev:
Hei

Er det flere som ikke har barn, er over 40 år og forsøker å få barn ved hjelp av assistert befruktning?

Det kunne vært fint å høre hvordan det går med andre i samme situasjon - både hva som funker/ikke funker, tips ol., men også hvordan folk takler dette - både praktisk, mentalt og bivirkninger. Dette koster også masse penger. Hvordan skal man ta økonomiske vurderinger oppe i dette? Kaster jeg penger ut av vinduet? Når skal man gi opp? Hvordan har folk råd til dette? Og hvordan skal man takle at livet ikke blir slik man ønsker? At man kanskje forblir barnløs? Hvordan takle å sitte igjen; gammal, blakk og barnløs?

Hvordan gjør dere dette rent praktisk? Jeg har ikke sagt det på jobb, og avspaserer hver gang jeg skal på kontroll (som pga. reisevei i praksis tar en hel arbeidsdag).

Selvom vi heldigvis er to, og han er helt super, så føler jeg meg litt alene. Jeg har taklet det godt vil jeg si, men kjenner det begynner å slite litt på. Ikke minst fordi jeg delvis har mistet troa på at dette skal gå og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg begynner reagere når jeg hører folk er gravide (ikke der og da, men griner når jeg kommer for meg selv). Begynner også å bli ei bitter gammal kjerring som tenker «fertile faen» når jeg passerer jenter i 20-åra.. delvis på tull, men delvis bitterhet for at jeg har latt livet gå uten å følge ønsker og drømmer.

Jeg er 41 år.. Er selv på femte runde med hormoner, men har kun hatt ett egguttak pga. få egg. Har forsøkt Gonal F, Pergoveris og to runder Menopur. Alltid maksdose og fra første syklusdag. Nå forsøker jeg lang protokoll med nesespray (Synerella) før sprøyter. Har brukt over 70 000,- på hormoner i høst.. riktignok er mye refundert.

Legen (gynekolog) nevnte eggdonasjon på et tidspunkt hvor det kom overraskende på meg. Jeg ble satt ut og var ikke klar for den tanken. Vil egentlig ikke det. Samtidig er jeg redd for å ikke gjøre det. Men jeg er langt ifra klar for det nå.

Det er ingen andre enn jeg og samboer som vet vi driver med dette. Jeg har ikke fortalt det til noen. Jeg har få venner, liten familie, en død og en syk forelder. Jeg vurderte fortelle til en venninne i går, men er redd for å angre. Jeg syns det er privat, og redd for å angre på å dele dette.

Jeg syns det er lite mental støtte på klinikken. Det virker som dem har det travelt.

Jeg har hatt lite bivirkninger av sprøytene. Syns nesten heller det har vært positivt. Som om det var noe kroppen trengte. Nå med nesesprayen har jeg vondt i hodet, lite sexlyst, griner osv.

Jeg er slank, men trener ikke for tiden og tar ingen vitaminer el. Spiser normal mat. Jeg vet ikke hvordan det står til med blodprøvene mine (vitaminer, mineraler ol.). Burde jeg hatt bedre kontroll på det? Burde jeg vært mer bevisst på kosthold? Og i så fall hvordan bør kostholdet være og hvilken betydning har det? Er det virkelig slik at et bedre kosthold og riktige sammensetning av vitaminer kan bidra til flere egg? Jeg har begynt å føle på at jeg ønsker å ta tak i dette med kosthold, vitaminer ol. for å ha gjort alt jeg kan. Slik at dersom det ikke blir barn, så kan jeg vite at jeg har i hvert fall forsøkt alt jeg kan.

Jeg har begynt å føle behov for å kunne prate med noen i samme situasjon, men kjenner ingen som driver med dette.
Klikk for å utvide …
Skjønner dette må være tungt. Ville valgt ut en venninne som har en historie med å være forståelsesfull, og det er ikke nødvendigvis den nærmeste. Hvilken klinikk går du til? Sånn mtp mental støtte, for det er en veldig viktig faktor.

Ang mat så kan «vanlig mat» være så mangt. Prøv å spis så mye råvarebasert som mulig, og unngå ultraprosessert mat. Tenk 80/20. 80 prosent bra mat og så rom til litt utskeielser. Egg er veldig næringsrikt, ville spist flere om dagen. Mye grønnsaker og frukt, og begrenset sukker. Og masse bra fett, som meierismør, yoghurt naturell, rent kjøtt, avokado og nøtter. Og kanskje begrense karbohydrater (i hvert fall raske). Og forsøk gjerne intermittent fasting, så får tarmene tid til å renses før mer mat kommer.

Har du vurdert yoga/mindfullness?

Det er ikke sikkert alt dette hjelper, men det vil i hvert fall ikke skade. Viktig å ta vare på hodet i sånne situasjoner. Ville også lagt en plan på hvor lenge dere skal prøve før evt eggdonasjon prøves/diskuteres. Det er slitsomt med mye usikkerhet. Å ha en plan har hjulpet meg. Kanskje gå til fastlegen å få tatt utvidede blodprøver for å sjekke om du har noen mangler, og forsøke å dekke disse via mat?

Tenk på pusten. Pust med nesen og magen, pass på å roe ned i løpet av dagen. Og prioriter søvn. Ingen scrolling en time før leggetid og ingen telefon på soverommet, og gå gjerne en tur hver dag uten noe på øret slik at tankene får rast litt fra seg (hvis ikke dukker de opp når du skal sove).

Tren om du får det til, en eller to små styrkeøkter i uka gjør mye.

Finnes også mange podcaster om du bare søker på typ «fertility» og «nutrition».

Dette er råd som egentlig alle burde følge, så det er ikke for fertilitet spesifikt, men en kropp som funker vil jeg tro har større sjanse for å prioritere en graviditet :)

Denne er fin: https://www.cnyfertility.com/how-to-improve-egg-quality-after-40/

Ps: spis gjerne fisk, men begrens det fisk da det inneholder mye miljøgifter.
 
Amalie22 skrev:
Hei

Er det flere som ikke har barn, er over 40 år og forsøker å få barn ved hjelp av assistert befruktning?

Det kunne vært fint å høre hvordan det går med andre i samme situasjon - både hva som funker/ikke funker, tips ol., men også hvordan folk takler dette - både praktisk, mentalt og bivirkninger. Dette koster også masse penger. Hvordan skal man ta økonomiske vurderinger oppe i dette? Kaster jeg penger ut av vinduet? Når skal man gi opp? Hvordan har folk råd til dette? Og hvordan skal man takle at livet ikke blir slik man ønsker? At man kanskje forblir barnløs? Hvordan takle å sitte igjen; gammal, blakk og barnløs?

Hvordan gjør dere dette rent praktisk? Jeg har ikke sagt det på jobb, og avspaserer hver gang jeg skal på kontroll (som pga. reisevei i praksis tar en hel arbeidsdag).

Selvom vi heldigvis er to, og han er helt super, så føler jeg meg litt alene. Jeg har taklet det godt vil jeg si, men kjenner det begynner å slite litt på. Ikke minst fordi jeg delvis har mistet troa på at dette skal gå og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg begynner reagere når jeg hører folk er gravide (ikke der og da, men griner når jeg kommer for meg selv). Begynner også å bli ei bitter gammal kjerring som tenker «fertile faen» når jeg passerer jenter i 20-åra.. delvis på tull, men delvis bitterhet for at jeg har latt livet gå uten å følge ønsker og drømmer.

Jeg er 41 år.. Er selv på femte runde med hormoner, men har kun hatt ett egguttak pga. få egg. Har forsøkt Gonal F, Pergoveris og to runder Menopur. Alltid maksdose og fra første syklusdag. Nå forsøker jeg lang protokoll med nesespray (Synerella) før sprøyter. Har brukt over 70 000,- på hormoner i høst.. riktignok er mye refundert.

Legen (gynekolog) nevnte eggdonasjon på et tidspunkt hvor det kom overraskende på meg. Jeg ble satt ut og var ikke klar for den tanken. Vil egentlig ikke det. Samtidig er jeg redd for å ikke gjøre det. Men jeg er langt ifra klar for det nå.

Det er ingen andre enn jeg og samboer som vet vi driver med dette. Jeg har ikke fortalt det til noen. Jeg har få venner, liten familie, en død og en syk forelder. Jeg vurderte fortelle til en venninne i går, men er redd for å angre. Jeg syns det er privat, og redd for å angre på å dele dette.

Jeg syns det er lite mental støtte på klinikken. Det virker som dem har det travelt.

Jeg har hatt lite bivirkninger av sprøytene. Syns nesten heller det har vært positivt. Som om det var noe kroppen trengte. Nå med nesesprayen har jeg vondt i hodet, lite sexlyst, griner osv.

Jeg er slank, men trener ikke for tiden og tar ingen vitaminer el. Spiser normal mat. Jeg vet ikke hvordan det står til med blodprøvene mine (vitaminer, mineraler ol.). Burde jeg hatt bedre kontroll på det? Burde jeg vært mer bevisst på kosthold? Og i så fall hvordan bør kostholdet være og hvilken betydning har det? Er det virkelig slik at et bedre kosthold og riktige sammensetning av vitaminer kan bidra til flere egg? Jeg har begynt å føle på at jeg ønsker å ta tak i dette med kosthold, vitaminer ol. for å ha gjort alt jeg kan. Slik at dersom det ikke blir barn, så kan jeg vite at jeg har i hvert fall forsøkt alt jeg kan.

Jeg har begynt å føle behov for å kunne prate med noen i samme situasjon, men kjenner ingen som driver med dette.
Klikk for å utvide …
Jeg er 42 og fikk min første i november i år etter mange år med prøving selv, og IVF-forsøk siden i fjor høst. Har alltid ønsket meg barn men har hatt noen medisinske grunner til at det har blitt lengre opphold i prøvetiden (undersøkelser og behandlig tok mer enn et år) samt private grunner (karriere). Fikk en følelse av kommende panikk da jeg fylte 40 og liksom innså at alle hadde "gått forbi meg" i familielivet og at det å få barn var veldig viktig for meg men ville bli mye vanskeligere enn jeg egentlig hadde internalisert. Hadde avfeid det med stress/sykdom osv. tidligere, men måtte plutselig tenke i andre baner.

Gikk til privat klinikk. Fikk konstantert lav AMH og at det også var snakk om mannlig faktor hos oss, men ingen åpenbar grunn til at vi hadde forsøkt så lenge som vi hadde uten å en gang bli gravide. Var derfor positivt innstil da vi startet IVF-prosessen i september i fjor. Og gikk på den største "smellen" jeg har opplevd da jeg hadde en dårlig syklus (evt. reagerte dårlig på støttemedisinene) og forsøket ble kansellert. Så ble det utsettelser av neste forsøk fordi klinikken ville hoppe over en syklus. To av syklusene mine ble irregulært lange, så da havnet jeg oppi jula og før jeg visste ordet av det så var vi over på nyåret før jeg fikk prøvd på nytt. Gikk helt i kjelleren, sluttet å sove om natten og var utrolig deprimert fordi jeg følte jeg hadde rotet bort dyrebar tid ved å ikke forsøke assistert befruktning tidligere og tenkte konstant på at det var for sent for meg. I etterkant innser jeg at jeg skulle satt meg bedre inn i IVF-prosessen slik at jeg kunne håndtert forventningene mine bedre. Fallhøyden var så utrolig høy og jeg var så inmari uforberedt på hva slags påkjennelse prosessen ville være på meg mentalt - hadde kun lest om alle de fysiske bivirkningene. Så reaksjonen min overrasket meg, og da klarte jeg heller ikke helt å håndtere den på noen god måte. Påfølgende mangel på søvn gjorde det ikke enklere.

Vi var også klar over den økonomiske siden ved å gå privat, men visste at vi ville få tilbake en del av HELFO, og hadde derfor ikke helt tatt inn over oss før vi kansellerte den første syklusen at vi kanskje måtte begynne å tenke på hvordan vi evt. skulle håndtere det dersom vi ikke ble gravide på tre forsøk. Og det koster jo ganske mye å gå gjennom prosessen de første tre forsøkene, selv om man får tilbake en del i etterkant. Vi klarte ikke få oss til å sette oss ned og ta diskusjonen om "når sier vi stopp", så vi ble sittende fast på "kan vi ta opp lån på huset hvis vi må?". Men tanken om at man kanskje må si stopp på et tidspunkt, enten av økonomiske grunner eller for å i det hele tatt føle at livet går videre selv om det er uten barn, har definitivt vært tenkt høyt og det var ikke noe moro. Vi vurderte adopsjon (noe vi har vurdert i flere år) og var også i kontakt med vennepar som hadde forsøkt seg gjennom forsterhjemstjenesten, men innså vel først på dette tidspunktet at alle prosessene ville ta ekstremt mye tid (flere år) og krefter, både fysisk og mentalt.

For meg var dette utrolig mange tanker og følelser å holde inni meg. Og selv om jeg også har verdens beste og støttende mann, så føltes det svært ensomt ut. Jeg gikk på jobb som vanlig og overkompenserte ved å ta på meg mye arbeid og overtid, fordi det i det minste ga meg noe annet å tenke på. Oppdaget plutselig at jeg over månedene (også før IVF) hadde sluttet å bli med på eller invitere til sosiale ting, så jeg valgte til slutt å åpne meg for mine nærmeste veninner. Oppdaget at en hadde forsøkt IVF uten suksess og at en annen hadde en veldig vanskelig familiesituasjon hun hadde sittet inne med og gjerne ville prate om. Det hjalp veldig å få noen å snakke med som kunne relaterte seg til det å sitte i en trist og vanskelig/ensom situasjon, selv om det var av ulike grunner. Og så gjorde det det enklere for meg å være åpen om at jeg var nedstemt og justere det sosiale etter det, uten å måtte finne på unnskyldninger.

Når det gjelder vitaminer osv. så har jeg tatt folat i flere år mens jeg prøvde å bli gravid, og da jeg begynte med IVF gikk jeg også over på daglige vitaminer fra Lifeline Care kosttilskudd for gravide (er nok billigere å lese seg opp og sette sammen dosene selv, men der ble jeg for lat). Tenkte ikke gjennom kostholdet mitt utover dette. Trente yoga tre ganger i uken men ikke annen form for trening, selv om jeg mange ganger tenkte at jeg burde gjøre noe for å bedre kondisen min osv. Aner ikke om jeg kunne gjort noe mer for å fått bedre egg - fikk ingen anbefalinger fra fastlege eller klinikk om dette og fokuserte derfor ikke på det. Tenker mer på det (trening, kosthold og vitaminer) nå som jeg kunne tenkt meg ett barn til og ikke akkurat blir noe yngre, og merker at mannen min også gjør det.

Vet ikke helt hvor jeg vil med svaret mitt eller hvor hjelpsomt det er, for jeg har jo vært så utrolig heldig at jeg til slutt fikk et barn. Ville egentlig bare si at jeg har følt og tenkt mye av det samme som deg og selv om jeg dessverre ikke har noen god løsning på det du spør om som går på hvordan å håndtere ensomheten i prosessen eller alle tankene som kommer, vil jeg bare si at du ikke er alene om å tenke disse tingene og at infertilitet og prosessene knyttet til dette er en utrolig stor fysisk og mental påkjenning som for meg føltes som en eksistensiell krise.

Håper du finner noen du kan snakke om dette til også utenfor forumet og krysser fingrene for at det også går din vei om ikke så lenge.
 
Jeg er i samme båten. 42, ingen barn. Føler at tiden renner. Spiser synt og passe på. Drikker ikke kaffee osv. Tar vitaminer osv. Er nå på forsøk 3. 1 Innsetning. Har ikke mange egg og legen mente at vi skal prøve eggdenostasjon. Ønsker at barnet er mitt barn og er ikke positiv mot denostasjonen. Vi må bare prøve videre...tenker 2-3 forsøk videre.
 
Amalie22 skrev:
Hei

Er det flere som ikke har barn, er over 40 år og forsøker å få barn ved hjelp av assistert befruktning?

Det kunne vært fint å høre hvordan det går med andre i samme situasjon - både hva som funker/ikke funker, tips ol., men også hvordan folk takler dette - både praktisk, mentalt og bivirkninger. Dette koster også masse penger. Hvordan skal man ta økonomiske vurderinger oppe i dette? Kaster jeg penger ut av vinduet? Når skal man gi opp? Hvordan har folk råd til dette? Og hvordan skal man takle at livet ikke blir slik man ønsker? At man kanskje forblir barnløs? Hvordan takle å sitte igjen; gammal, blakk og barnløs?

Hvordan gjør dere dette rent praktisk? Jeg har ikke sagt det på jobb, og avspaserer hver gang jeg skal på kontroll (som pga. reisevei i praksis tar en hel arbeidsdag).

Selvom vi heldigvis er to, og han er helt super, så føler jeg meg litt alene. Jeg har taklet det godt vil jeg si, men kjenner det begynner å slite litt på. Ikke minst fordi jeg delvis har mistet troa på at dette skal gå og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg begynner reagere når jeg hører folk er gravide (ikke der og da, men griner når jeg kommer for meg selv). Begynner også å bli ei bitter gammal kjerring som tenker «fertile faen» når jeg passerer jenter i 20-åra.. delvis på tull, men delvis bitterhet for at jeg har latt livet gå uten å følge ønsker og drømmer.

Jeg er 41 år.. Er selv på femte runde med hormoner, men har kun hatt ett egguttak pga. få egg. Har forsøkt Gonal F, Pergoveris og to runder Menopur. Alltid maksdose og fra første syklusdag. Nå forsøker jeg lang protokoll med nesespray (Synerella) før sprøyter. Har brukt over 70 000,- på hormoner i høst.. riktignok er mye refundert.

Legen (gynekolog) nevnte eggdonasjon på et tidspunkt hvor det kom overraskende på meg. Jeg ble satt ut og var ikke klar for den tanken. Vil egentlig ikke det. Samtidig er jeg redd for å ikke gjøre det. Men jeg er langt ifra klar for det nå.

Det er ingen andre enn jeg og samboer som vet vi driver med dette. Jeg har ikke fortalt det til noen. Jeg har få venner, liten familie, en død og en syk forelder. Jeg vurderte fortelle til en venninne i går, men er redd for å angre. Jeg syns det er privat, og redd for å angre på å dele dette.

Jeg syns det er lite mental støtte på klinikken. Det virker som dem har det travelt.

Jeg har hatt lite bivirkninger av sprøytene. Syns nesten heller det har vært positivt. Som om det var noe kroppen trengte. Nå med nesesprayen har jeg vondt i hodet, lite sexlyst, griner osv.

Jeg er slank, men trener ikke for tiden og tar ingen vitaminer el. Spiser normal mat. Jeg vet ikke hvordan det står til med blodprøvene mine (vitaminer, mineraler ol.). Burde jeg hatt bedre kontroll på det? Burde jeg vært mer bevisst på kosthold? Og i så fall hvordan bør kostholdet være og hvilken betydning har det? Er det virkelig slik at et bedre kosthold og riktige sammensetning av vitaminer kan bidra til flere egg? Jeg har begynt å føle på at jeg ønsker å ta tak i dette med kosthold, vitaminer ol. for å ha gjort alt jeg kan. Slik at dersom det ikke blir barn, så kan jeg vite at jeg har i hvert fall forsøkt alt jeg kan.

Jeg har begynt å føle behov for å kunne prate med noen i samme situasjon, men kjenner ingen som driver med dette.
Klikk for å utvide …
Hei, jeg er 43, jeg har ei stor jente fra før,vi har prøvd et år, var gravid ifør men mistet. Jeg har vært på Hausken Oslo kort protokoll nå i desember med alt av hormoner. Jeg fikk ut 4 egg hvor 2 bli satt inn og jeg er gravid. Håper spiren sitter.
Jeg har tatt en del vitaminer hele år som q10, folat, d, vitex.
 
Amalie22 skrev:
Hei

Er det flere som ikke har barn, er over 40 år og forsøker å få barn ved hjelp av assistert befruktning?

Det kunne vært fint å høre hvordan det går med andre i samme situasjon - både hva som funker/ikke funker, tips ol., men også hvordan folk takler dette - både praktisk, mentalt og bivirkninger. Dette koster også masse penger. Hvordan skal man ta økonomiske vurderinger oppe i dette? Kaster jeg penger ut av vinduet? Når skal man gi opp? Hvordan har folk råd til dette? Og hvordan skal man takle at livet ikke blir slik man ønsker? At man kanskje forblir barnløs? Hvordan takle å sitte igjen; gammal, blakk og barnløs?

Hvordan gjør dere dette rent praktisk? Jeg har ikke sagt det på jobb, og avspaserer hver gang jeg skal på kontroll (som pga. reisevei i praksis tar en hel arbeidsdag).

Selvom vi heldigvis er to, og han er helt super, så føler jeg meg litt alene. Jeg har taklet det godt vil jeg si, men kjenner det begynner å slite litt på. Ikke minst fordi jeg delvis har mistet troa på at dette skal gå og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Jeg begynner reagere når jeg hører folk er gravide (ikke der og da, men griner når jeg kommer for meg selv). Begynner også å bli ei bitter gammal kjerring som tenker «fertile faen» når jeg passerer jenter i 20-åra.. delvis på tull, men delvis bitterhet for at jeg har latt livet gå uten å følge ønsker og drømmer.

Jeg er 41 år.. Er selv på femte runde med hormoner, men har kun hatt ett egguttak pga. få egg. Har forsøkt Gonal F, Pergoveris og to runder Menopur. Alltid maksdose og fra første syklusdag. Nå forsøker jeg lang protokoll med nesespray (Synerella) før sprøyter. Har brukt over 70 000,- på hormoner i høst.. riktignok er mye refundert.

Legen (gynekolog) nevnte eggdonasjon på et tidspunkt hvor det kom overraskende på meg. Jeg ble satt ut og var ikke klar for den tanken. Vil egentlig ikke det. Samtidig er jeg redd for å ikke gjøre det. Men jeg er langt ifra klar for det nå.

Det er ingen andre enn jeg og samboer som vet vi driver med dette. Jeg har ikke fortalt det til noen. Jeg har få venner, liten familie, en død og en syk forelder. Jeg vurderte fortelle til en venninne i går, men er redd for å angre. Jeg syns det er privat, og redd for å angre på å dele dette.

Jeg syns det er lite mental støtte på klinikken. Det virker som dem har det travelt.

Jeg har hatt lite bivirkninger av sprøytene. Syns nesten heller det har vært positivt. Som om det var noe kroppen trengte. Nå med nesesprayen har jeg vondt i hodet, lite sexlyst, griner osv.

Jeg er slank, men trener ikke for tiden og tar ingen vitaminer el. Spiser normal mat. Jeg vet ikke hvordan det står til med blodprøvene mine (vitaminer, mineraler ol.). Burde jeg hatt bedre kontroll på det? Burde jeg vært mer bevisst på kosthold? Og i så fall hvordan bør kostholdet være og hvilken betydning har det? Er det virkelig slik at et bedre kosthold og riktige sammensetning av vitaminer kan bidra til flere egg? Jeg har begynt å føle på at jeg ønsker å ta tak i dette med kosthold, vitaminer ol. for å ha gjort alt jeg kan. Slik at dersom det ikke blir barn, så kan jeg vite at jeg har i hvert fall forsøkt alt jeg kan.

Jeg har begynt å føle behov for å kunne prate med noen i samme situasjon, men kjenner ingen som driver med dette.
Klikk for å utvide …
Det høres tungt ut. Håper du finner noen du kan snakke med! Jeg hadde en time med familieterapeut fra Hausken i Oslo. Hun tilbyr time online hvis du bor et annet sted i landet. Det var nyttig for meg. Jeg er 40år og skal i gang med IVF alene nå. Mannen ville plutselig ikke ha barn likevel så han flyttet ut i høst. Jeg har lest It starts with the egg av Rebecca Fett. Der er det mange råd ang vitaminer, kosthold osv. Jeg går også til akupunktur og synes det har hjulpet med å stabilisere syklus (prøvde naturlig i nesten ett år med eksen).

God klem til deg
 
SoYupi skrev:
Jeg er i samme båten. 42, ingen barn. Føler at tiden renner. Spiser synt og passe på. Drikker ikke kaffee osv. Tar vitaminer osv. Er nå på forsøk 3. 1 Innsetning. Har ikke mange egg og legen mente at vi skal prøve eggdenostasjon. Ønsker at barnet er mitt barn og er ikke positiv mot denostasjonen. Vi må bare prøve videre...tenker 2-3 forsøk videre.
Klikk for å utvide …
Hva er denostasjon?
 
Back
Topp