Barnet mitt hater meg

P

Papegøye

Guest
Hei.

Jeg vet overskriften høres litt drastisk ut, men fra tid til annen - å gjerne oftere enn hva jeg vil innrømme, så føles det ut som barnet mitt, kanskje ikke hater meg akkurat, men at Det ikke vil ha noe med meg å gjøre.

Om kort tid blir hen 2år. Glere ganger iløpet av en dag får jeg beskjed om å gå bort, å at Jeg ikke får være der. Må til tider slutte med det jeg gjør, fordi jeg rett og slett ikke er velkommen.

Det er ganske sårt å skrive om, spesielt mtp at dette er mitt første og eneste barn ( vi ønsker heller ikke flere ) å ting er slik, BF synes bare jeg er teit..

Så ja, egentlig vet jeg ikke helt hva jeg vil frem til eller ønsker å få ut av dette, men jeg skriver no alikevall jeg.

Om barnet mitt som aldri vil være hos meg. Ikke kose, ikke at Jeg skal være med henne på do, å leke, dusje, stelle. Alt jeg alltid har gjort for henne, å vi elsker å gjøre sammen. Før, ihvertfall.
Om barnet mitt som gråter etter sin far når jeg plukker henne opp. Som heller vil være hos bestemor og bestefar, tanter og onkler, de ansatte i barnehagen eller vildt fremmende folk. Heller det, enn sin mor <'3

Eneste gangene jeg er bra nok, er når vi er alene.
 
Dette er helt normalt, og det vil kunne være sånn i mange perioder, både i løpet av småbarnsfasen, og senere.
Da må mor bare være voksen, vise at hun er der for barnet, og gi barnet rom, om barnet trenger det.
Ofte går det verst utover mor, fordi hun som regel har vært der hele veien, og vært nærmeste omsorgsperson så lenge.
Det føles verst for mor også, nettopp fordi hun er vant til å være uunnværlig.

Det er lov å være trist over dette, men det er ikke personlig, og barnet vet ikke hva det vil si å hate, og hater deg absolutt ikke.
Det utforsker verden utenfor din favn, og trenger at du er trygg i deg selv og i din rolle, og at du gir det rom, samtidig som du er i nærheten. Ta deg en liten pause, pust litt, og samle deg, også må du opp igjen på hesten.
Du kan snakke med barnet om å si ifra på en pen måte, og f.eks. lese bøker om det å bli lei seg, om å ville være i fred osv.

:)
 
Vill bare si at jeg skjønner du er lei deg,du er absolutt ikke teit! Får en klump i bryste bare ved tanken. Jeg håper det snur snart for dere! Og ditt barn hater deg ikke, selv om det ikke føles sånn ut nå så er du den beste mammaen ditt barn vet om! Lykke til <3
 
Jeg hadde det slik med guttungen. Nå er jeg plaget med deprisjoner da, å det legger ofte barn merke til. Men når han var mellom 1-2 og nærmere 3 år Ville ikke han ha noe særlig med meg å gjøre, var generelt avvisende mot alle damer. Fikk ikke sette han i bilstol, bytte bleie, legge han, sitte ved hannes side av bordet. Ja stort sett alt så skulle han ha pappa! Jeg ble veldig lei meg og det gjikk inn på meg. Vi har flere barn da, så det ble mer slik at vi hadde hver sine barn. Tilslutt så gjidde jeg opp å prøve, var lei av avvisningene..
Nå har mannen byttet jobb og jeg er mest med de, i sommer hadde jeg barna hele ferien alene. Å nå.. er det mamma som er i fokus! pappa går bra når ikke jeg er der men når jeg er til stede er det meg han skal kose med og jeg han vil ha la med seg. Så jeg tror det er håp for deg også! Selv om det er tøft nå så tror jeg det er vanlig at de velger seg ut en.
 
Hei,
Jeg tviler på at barnet ditt hater deg. Barn vet ikke hva hat er. Men det kan være at hun er i en periode nå som hun trives best med pappaen sin. Utforsker og tester han litt, istedenfor deg.

Du kan jo ta en liten prat med helsesøster om dette, om du bekymrer deg veldig :)
 
Anbefaler deg COS veiledning ☺️ Forresten så er dette veldig normalt
 
Det er normalt at barn utforsker, tester grenser, tøyser grenser og har sterke meninger i perioder. Perioder som kan virke lange, frustrerende og såre for oss voksne og foreldre. Men som andre her sier så tviler jeg på at barnet ditt hater deg. Gi det litt tid og la barnet ditt utforske i sitt tempo, så ordner det seg nok skal du se :Heartred
 
Du er hennes trygghet nr. 1 og derfor tør hun å avvise deg. Det tenker ihvertfall jeg :) Hun tester grensene, og det høres ikke enkelt ut. Hvordan går det med deg og henne nå for tiden?
 
Vært gjennom slike perioder vi også. Gråter og gråter når pappaen drar og ingenting hjelper. Alt jeg gjør er feil, det er kun pappaen som får hjelpe han med ting osv. Det er såklart veldig sårt når det pågår, men plutselig snur det. Nå er han veldig på oss begge, og plutselig er det kun jeg som er bra nok og sånn går no dagan. Det er nok bare en fase :)
 
Har du hørt om Circle of security?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp