Barnefar er fantastisk!!

Mammadrømmen

Mammadrømmen

Glad i forumet
Aprilbarna`15
Livet som innlagt på nyfødtintensiv er just ingen dans på roser! Det sliter meg helt ut - jeg gråter mye og har dårlig matlyst, i tillegg mye dårlig samvittighet for at jeg ikke ammer lille. Jeg føler jeg sviker og ikke kan gi han alt han trenger.

Men barnefar oppi alt dette har bare vært helt fantastisk! Han har ikke bedt om å få bli far, og har vel følt at graviditeten kom brått og litt tvunget på. I tillegg får vi denne bråe og tøffe starten, der både jeg og lille svever mellom liv og død en stund. Han var her ikke når det skjedde - kom inn døra på sykehuset i det lille ble født, i god tro om at han skulle opp til meg å støtte meg under en normal fødsel.

Jeg kan bare forestille meg hvordan han må ha hatt det der han sitter å våker over vår syke sønn i 9 timer mens jeg ligger på recovery, og han får ikke høre noe om hvordan det går med meg.

Jeg har ved flere anledninger under svangerskapet tenkt på hvordan han ville oppføre seg når lille kom til verden. Med tanke på det at han egentlig ikke ville ha barn...

Vel, jeg hadde ingenting å frykte! Mannen min er helt fantastisk ❤ Duller og koser masse med han, bader, steller, skrifter klær og bleie, mater og sover med han. Han har virkelig tatt farsrollen på strak arm, skulle tro han ikke hadde gjort noe annet enn å oppdra barn. Forteller sønnen vår røverhistorier om meg og vifter meg bort når de har far-sønn-tid :-)

Han vil ikke annet enn å være med barnet sitt 24/7 og jeg blir så glad og rørt av å se. Hjertet mitt eksploderer rett og slett av kjærlighet!

Nå bare vi bare komme oss hjem, slik at vi får begynt på livet vårt som den lille familien på 3 vi har blitt :-)
 
Mammadrømmen skrev:
Livet som innlagt på nyfødtintensiv er just ingen dans på roser! Det sliter meg helt ut - jeg gråter mye og har dårlig matlyst, i tillegg mye dårlig samvittighet for at jeg ikke ammer lille. Jeg føler jeg sviker og ikke kan gi han alt han trenger.

Men barnefar oppi alt dette har bare vært helt fantastisk! Han har ikke bedt om å få bli far, og har vel følt at graviditeten kom brått og litt tvunget på. I tillegg får vi denne bråe og tøffe starten, der både jeg og lille svever mellom liv og død en stund. Han var her ikke når det skjedde - kom inn døra på sykehuset i det lille ble født, i god tro om at han skulle opp til meg å støtte meg under en normal fødsel.

Jeg kan bare forestille meg hvordan han må ha hatt det der han sitter å våker over vår syke sønn i 9 timer mens jeg ligger på recovery, og han får ikke høre noe om hvordan det går med meg.

Jeg har ved flere anledninger under svangerskapet tenkt på hvordan han ville oppføre seg når lille kom til verden. Med tanke på det at han egentlig ikke ville ha barn...

Vel, jeg hadde ingenting å frykte! Mannen min er helt fantastisk ❤ Duller og koser masse med han, bader, steller, skrifter klær og bleie, mater og sover med han. Han har virkelig tatt farsrollen på strak arm, skulle tro han ikke hadde gjort noe annet enn å oppdra barn. Forteller sønnen vår røverhistorier om meg og vifter meg bort når de har far-sønn-tid :-)

Han vil ikke annet enn å være med barnet sitt 24/7 og jeg blir så glad og rørt av å se. Hjertet mitt eksploderer rett og slett av kjærlighet!

Nå bare vi bare komme oss hjem, slik at vi får begynt på livet vårt som den lille familien på 3 vi har blitt :-)
Klikk for å utvide …
For en fantastisk lesing! :) Støtte fra mannen sin og vite han han er hos den lille betyr alt i en slik situsjon, det var akkurat sånn for oss også!
Felte en liten tåre når jeg leste dette, da det tok meg tilbake noen uker da vi var der.
Og det er bare å glede seg til dere kommer hjem, det er da kosen og det nye livet deres starter for fullt!! :)
 
Førstegangapril15 skrev:
For en fantastisk lesing! :) Støtte fra mannen sin og vite han han er hos den lille betyr alt i en slik situsjon, det var akkurat sånn for oss også!
Felte en liten tåre når jeg leste dette, da det tok meg tilbake noen uker da vi var der.
Og det er bare å glede seg til dere kommer hjem, det er da kosen og det nye livet deres starter for fullt!! :)
Klikk for å utvide …

Synd å høre at dere har vært i samme situasjon, men regner med at det går bedre nå :-) Ja, denne støtten et gull verdt!
 
Mammadrømmen skrev:
Livet som innlagt på nyfødtintensiv er just ingen dans på roser! Det sliter meg helt ut - jeg gråter mye og har dårlig matlyst, i tillegg mye dårlig samvittighet for at jeg ikke ammer lille. Jeg føler jeg sviker og ikke kan gi han alt han trenger.

Men barnefar oppi alt dette har bare vært helt fantastisk! Han har ikke bedt om å få bli far, og har vel følt at graviditeten kom brått og litt tvunget på. I tillegg får vi denne bråe og tøffe starten, der både jeg og lille svever mellom liv og død en stund. Han var her ikke når det skjedde - kom inn døra på sykehuset i det lille ble født, i god tro om at han skulle opp til meg å støtte meg under en normal fødsel.

Jeg kan bare forestille meg hvordan han må ha hatt det der han sitter å våker over vår syke sønn i 9 timer mens jeg ligger på recovery, og han får ikke høre noe om hvordan det går med meg.

Jeg har ved flere anledninger under svangerskapet tenkt på hvordan han ville oppføre seg når lille kom til verden. Med tanke på det at han egentlig ikke ville ha barn...

Vel, jeg hadde ingenting å frykte! Mannen min er helt fantastisk ❤ Duller og koser masse med han, bader, steller, skrifter klær og bleie, mater og sover med han. Han har virkelig tatt farsrollen på strak arm, skulle tro han ikke hadde gjort noe annet enn å oppdra barn. Forteller sønnen vår røverhistorier om meg og vifter meg bort når de har far-sønn-tid :-)

Han vil ikke annet enn å være med barnet sitt 24/7 og jeg blir så glad og rørt av å se. Hjertet mitt eksploderer rett og slett av kjærlighet!

Nå bare vi bare komme oss hjem, slik at vi får begynt på livet vårt som den lille familien på 3 vi har blitt :-)
Klikk for å utvide …

Så kjekt å høre at det går så fint alt i alt med at barnefar har positivt overrasket deg :-)

Var litt av samme greiene her. Bare at lillegutt hadde det fint. Barnefar her rakk fødselen såvidt 5-10 min før småen kom ut. Så fikk vi vel 10 min i lag på føden etterpå før jeg ble trillet vekk i full fart. Livmoren min trakk seg ikke sammen så blødningen stoppet ikke. Endte med å miste 3,5 liter blod og 6 timer i narkose der jeg svevde mellom liv og død og 1,5 døgn på intensiv før jeg fikk komme på barsel. Så typen her og fikk litt brå start på tiden som far. Skummelt når ting blir så dramatisk. Og enda verre for dere siden det var begge.

Ønsker dere lykke til videre og god bedring til dere begge :-)
 
Takk for at du deler og for en fantastisk mann du har!:) håper det går bedre og bedre:)

Husk at selv om den første tiden bli frarøvet har du resten av livet sammen:)
 
Sazzaz skrev:
Så kjekt å høre at det går så fint alt i alt med at barnefar har positivt overrasket deg :-)

Var litt av samme greiene her. Bare at lillegutt hadde det fint. Barnefar her rakk fødselen såvidt 5-10 min før småen kom ut. Så fikk vi vel 10 min i lag på føden etterpå før jeg ble trillet vekk i full fart. Livmoren min trakk seg ikke sammen så blødningen stoppet ikke. Endte med å miste 3,5 liter blod og 6 timer i narkose der jeg svevde mellom liv og død og 1,5 døgn på intensiv før jeg fikk komme på barsel. Så typen her og fikk litt brå start på tiden som far. Skummelt når ting blir så dramatisk. Og enda verre for dere siden det var begge.

Ønsker dere lykke til videre og god bedring til dere begge :-)
Klikk for å utvide …

Huff, så skummelt :-/ Det er liksom så mye som kan gå galt, kjenner at lyst på et barn til er lik null akkurat nå, for er så redd for at noe av det samme skal skje igjen!

Håper du har kommet deg over din opplevelse, og/eller får den hjelp og oppfølging du trenger :-)
 
Mammadrømmen skrev:
Huff, så skummelt :-/ Det er liksom så mye som kan gå galt, kjenner at lyst på et barn til er lik null akkurat nå, for er så redd for at noe av det samme skal skje igjen!

Håper du har kommet deg over din opplevelse, og/eller får den hjelp og oppfølging du trenger :-)
Klikk for å utvide …

Var verre for typen enn for meg. Jeg fikk ikke med meg hvor kritisk det faktisk hadde vært før jeg fikk det fortalt etterpå når jeg hadde våknet opp. Typen derimot måtte jo vente alle timene og var inne og fikk se meg mens dei jobbet med meg. Hadde jo pustehjelp og diverse slanger, intravenøser over alt. Med blod og væske tilført. Og masse maskiner tilkoblet. Folk hadde og fysisk sittet oppå magen i flere timer for å hjelpe livmoren å trekke seg sammen. Så han såg meg og snakket til meg mens jeg var i narkose og legene kunne ikke garantere for han at jeg kom til å overleve.

Men etter jeg våknet var alle overrasket hvor fin form jeg var og hvor fort jeg kom meg. Så alt gikk jo heldigvis bra. Kjenner litt på at det for øyeblikket er litt skummelt å tenke på ny graviditet og fødsel. Men er jo bare første ungen her. Har alltid tenkt jeg ønsker 2-3 og det samme ønsker han. Men om jeg blir gravid og skal føde så vet jeg at dei kommer til å ta forhåndsregler på sykehuset for å hindre at det skjer igjen og at dei reagerer raskere om det skjer, sånn det forhåpentligvis ikke blir like dramatisk.

Men til tross for alt det der, sliten og slakk i ettertid på grunn av for lav blodprosent og ammeproblem. Så amming har måtte bli gitt opp. Så er det totalt verd det for den skjønne gutten vi har fått.
 
Føler med dere :Heartpink
Lykke til videre og ta vare på hverandre!
 
Sazzaz skrev:
Var verre for typen enn for meg. Jeg fikk ikke med meg hvor kritisk det faktisk hadde vært før jeg fikk det fortalt etterpå når jeg hadde våknet opp. Typen derimot måtte jo vente alle timene og var inne og fikk se meg mens dei jobbet med meg. Hadde jo pustehjelp og diverse slanger, intravenøser over alt. Med blod og væske tilført. Og masse maskiner tilkoblet. Folk hadde og fysisk sittet oppå magen i flere timer for å hjelpe livmoren å trekke seg sammen. Så han såg meg og snakket til meg mens jeg var i narkose og legene kunne ikke garantere for han at jeg kom til å overleve.

Men etter jeg våknet var alle overrasket hvor fin form jeg var og hvor fort jeg kom meg. Så alt gikk jo heldigvis bra. Kjenner litt på at det for øyeblikket er litt skummelt å tenke på ny graviditet og fødsel. Men er jo bare første ungen her. Har alltid tenkt jeg ønsker 2-3 og det samme ønsker han. Men om jeg blir gravid og skal føde så vet jeg at dei kommer til å ta forhåndsregler på sykehuset for å hindre at det skjer igjen og at dei reagerer raskere om det skjer, sånn det forhåpentligvis ikke blir like dramatisk.

Men til tross for alt det der, sliten og slakk i ettertid på grunn av for lav blodprosent og ammeproblem. Så amming har måtte bli gitt opp. Så er det totalt verd det for den skjønne gutten vi har fått.
Klikk for å utvide …

Det er mange likhetstrekk her selv om situasjonene er ulike. Vondt å tenke på :-/

Her var også blodprosenten lav, og jeg fikk ikke lagt lille til puppen før det var gått nesten en uke. Selv om jeg pumpet så virker det ikke som jeg får til dette med amming. Kommer ca 40 ml ved hver pumping/amming, derfor får lille NAN slik at han skal kunne spise seg god og mett med en gang. Snakket med ammeekspert her, og hun sier at jeg har gjort så godt jeg kunne og at jeg må gjøre hva som føles rett nå, hun støtter meg i NAN og flaske. Men jeg sliter litt med å godta at jeg skal gi opp ammingen :-/
 
Ble helt rørt av å lese! starten kan være tøff nok bare den selv om alt har gått komplikasjonsfritt så kan ikke forestille meg hvor tøft det måtte ha vært for dere! Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle ha gjort uten kjæresten min både under fødsel og den første tiden etterpå. Husker at han satt å gråt sammen med meg når riene var på sitt vondeste og trøstet meg når barselstårene kom i strie strømmer. Greit nok at det er vi som må bære fram barnet og vi som opplever smertene under fødselen, men det er nok ikke så greit for mennene heller å se hva vi må gå igjennom og vite hvor de skal gjøre av seg
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp