Hei, jeg har ei kusine, meg og samboer er som tante og onkel for henne, hun er snart 4 og elsker å være med oss, hun er en veldig rolig unge, som ikke vanligvis er vanskelig å ha med å gjøre, bortsett fra når det skal spises.
Hjemme hos faren, det er der vi er, så vet ikke hvordan det er hos den andre parten, men tror det er en litt annen tone. Hos faren spiser hun veldig mye søtt, hun får kakao med krem før frokost stortsett hver dag, spiser ikke mer enn en halv skive til frokost, om hun får i seg det, og hun har stortsett tilgang på godteri hele dagen. Hun spiser lite mat gjennom hele dagen, og spiser heller ikke mye til middag! Hun blir truet med at om hun ikke spiser så får hun ikke godteri, hun spiser ikke og ca. En halvtime etter middag får hun godteri alikevell! Dette er noe meg og samboer irriterer oss spesielt over, selvom det ikke er vi som skal oppdra dette barnet. Jeg har prøvd å ta det opp litt forsiktig med faren at hun er veldig småspist. Han skylder på alderen og at det ikke er noe farlig, for hun får i seg mye i løpet av dagen allikevel, kjeks, cheesedoodles osv. Begge foreldrene er overvektige, og hun har jo derfor anlegg for å bli det hun å. Hun sov over hos oss nå forrige lørdag, og det første hun spurte etter var selvfølgelig godteri, meg og samboer var enige om at hvis hun ikke spiste godt så skulle vi heller ikke gi henne noe godteri, hun spise en halv skive og mente nå selv at hun var mett og hadde gjort seg fortjent til godteri, dette var ikke vi enige i, og hun fikk derfor ingenting, det var et mas gjennom hele dagen om dette godteriet, men vi sto på vårt. Da vi leverte henne skulle vi spise der, og middagen var klar innen 40 min, da får hun først en is, og så en halv pose med smågodt. Når middagen var klar, skulle hun selvfølgelig ikke ha noe. Og faren vil ikke krangle og hun får sitte å se på tv mens vi spiser. Det er jo ikke rart hun ikke vil ha mat, dette er selvfølgelig ikke min kamp, men vi har såpass mye med henne å gjøre at jeg føler det er feil å ikke gjøre noe også, jeg vet man skal være forsiktig med å blande seg bort i barneoppdragelsen til andre, vi er jo selvfølgelig ikke der hele tiden og ser derfor ikke alt, men vi tilbringer hele dager med de. Det er mange plager som følger med mye sukker, overvekt, tannverk osv. Om hun kunne velge ville hun sikkert ikke hatt det sånn.
Hva tenker dere?
Hjemme hos faren, det er der vi er, så vet ikke hvordan det er hos den andre parten, men tror det er en litt annen tone. Hos faren spiser hun veldig mye søtt, hun får kakao med krem før frokost stortsett hver dag, spiser ikke mer enn en halv skive til frokost, om hun får i seg det, og hun har stortsett tilgang på godteri hele dagen. Hun spiser lite mat gjennom hele dagen, og spiser heller ikke mye til middag! Hun blir truet med at om hun ikke spiser så får hun ikke godteri, hun spiser ikke og ca. En halvtime etter middag får hun godteri alikevell! Dette er noe meg og samboer irriterer oss spesielt over, selvom det ikke er vi som skal oppdra dette barnet. Jeg har prøvd å ta det opp litt forsiktig med faren at hun er veldig småspist. Han skylder på alderen og at det ikke er noe farlig, for hun får i seg mye i løpet av dagen allikevel, kjeks, cheesedoodles osv. Begge foreldrene er overvektige, og hun har jo derfor anlegg for å bli det hun å. Hun sov over hos oss nå forrige lørdag, og det første hun spurte etter var selvfølgelig godteri, meg og samboer var enige om at hvis hun ikke spiste godt så skulle vi heller ikke gi henne noe godteri, hun spise en halv skive og mente nå selv at hun var mett og hadde gjort seg fortjent til godteri, dette var ikke vi enige i, og hun fikk derfor ingenting, det var et mas gjennom hele dagen om dette godteriet, men vi sto på vårt. Da vi leverte henne skulle vi spise der, og middagen var klar innen 40 min, da får hun først en is, og så en halv pose med smågodt. Når middagen var klar, skulle hun selvfølgelig ikke ha noe. Og faren vil ikke krangle og hun får sitte å se på tv mens vi spiser. Det er jo ikke rart hun ikke vil ha mat, dette er selvfølgelig ikke min kamp, men vi har såpass mye med henne å gjøre at jeg føler det er feil å ikke gjøre noe også, jeg vet man skal være forsiktig med å blande seg bort i barneoppdragelsen til andre, vi er jo selvfølgelig ikke der hele tiden og ser derfor ikke alt, men vi tilbringer hele dager med de. Det er mange plager som følger med mye sukker, overvekt, tannverk osv. Om hun kunne velge ville hun sikkert ikke hatt det sånn.
Hva tenker dere?
Blir han sur nå, så får han bare være det.