*juniseptembermamma*
Glad i forumet
Min sønn ble født med kreft...[:(]
Men det er sjeldent, ca 4-6 barn som blir født med kreft i Norge i året.
Men det er sjeldent, ca 4-6 barn som blir født med kreft i Norge i året.
Barn og kreft..
- Trådstarter Thunderella
- Opprettet
*juniseptembermamma*
Glad i forumet
ORIGINAL: Lissyjane
ORIGINAL: Thunderella
Men når de blir født med det, hvordan oppdager man det? Evt når spedbarn får kreft, hvordan oppdages det? Er vel ikke akkurat rutineundersøkelse og sjekke barn for slikt?
Det tar blodprøver på sykehuset. De vil jo se om noe er gale... Mener det er noe med de røde blodlegemene.
Det kommer helt ann på hvilken type kreft det er snakk om.
I min sønns tilfelle var det helt tilfeldig at de oppdaget det.
Vi ble lagt inn på et fullt 4 manns rom etter fødselen, og det var natt.
Han begynte å skrike veldig, og jeg var veldig utslitt, i tillegg til at jeg tenkte på de andre som var på rommet, så jeg ringte på og spurte om ikke jordmora kunne være så snill å ta han med ut litt. Det gjorde hun.
Jeg ble vekket utpå natta, av jordmor og barnelege som sa jeg måtte bli med dem ut på gangen en tur. Da ble jeg fortalt at jordmora hadde holdt på å bade han, når han plutselig ble blek,rar og kald.
Barnelegen undersøkte han og de sa til meg at de trodde han hadde hjertefeil, så de ville sende han til Ullevål.
Han fikk en ambulanse dit, vi fikk en egen ambulanse etter.
Det skulle gå en hel uke med masse prøver, biopsi, CT og MR og allt mulig, før vi fikk svaret: agressiv, ondartet kreft, nevroblastom. (Altså en svulst i magen med utgangspunkt i binyrene)
Når han var en uke gammel var svulsten på størrelse med et eple. I tillegg var han født med hull i hjertet, noe vi mener, uansett hvor absurd det høres ut, at er guds lykke!!!
Hadde det ikke vært for det, så hadde de ikke funnet svulsten før vi tok gutten med til legen pga. at magen hadde blitt unormalt stor, og da ville det vært for sent...[:(]
Meningen var at han skulle opereres ganske raskt, men svulsten vokste så fort, så den hadde "pakket" inn hovedvenen, og operasjon ble derfor for risikabelt.
Han måtte gjennomgå 4 smertefulle cellegiftkurer, mange operasjoner for å legge inn såkalt "hickman" kateter, en slange som de skjærer inn i halsen og drar ut igjen på brystet for å gi cellegift i, han fikk infeksjon i disse hver gang, atter igjen smerte.
Han klarte ikke spise selv, måtte sondemates, klarte ikke å få noe ut igjen, så de måtte bruke sonde der nede også.
Han hadde så vondt i huden at når vi tok på han så skrek han i smerte. Han mistet alt håret, og ble kjempekvalm. Masse bivirkninger av cellegiften.
Når de til tross for allt dette ikke klarte å krympe svulsten noe særlig, tok de sjansen på å operere han uansett. Det var hans eneste mulighet.
Han ble operert på rikshospitalet når han var 3 mnd. gammel. En risiko operasjon, ettersom vitale organer var i farlig nærhet.
Operasjonen tok 4 timer, vi var sikre på at vi skulle miste han, så vi lå å gråt mens de holdt på. Husker vi tok farvel når de skulle trille han inn til operasjonen, da knakk jeg helt sammen i sykehusgangen.
Vi var derfor overlykkelige og kjempelettet når de kom å sa ifra at operasjonen var vellykket og de trodde de hadde fått ut allt!
Etter denne dagen kunne endelig livene våre begynne på ordentlig, følte vi, og lillegull er i dag en helt frisk og aktiv gutt, uten varige men i det hele tatt!
Vi er til kontroll på Ullevål hver tredje mnd, og skal fortsette med det noen år framover, men vi er utrolig takknemlig over at vi fikk beholde vårt lille mirakel![:)]
(unnskyld, ble mye lenger enn jeg hadde tenkt[:)])
akra
Glad i forumet
ORIGINAL: Lissyjane
ORIGINAL: *junimamma*
ORIGINAL: Lissyjane
ORIGINAL: Thunderella
Men når de blir født med det, hvordan oppdager man det? Evt når spedbarn får kreft, hvordan oppdages det? Er vel ikke akkurat rutineundersøkelse og sjekke barn for slikt?
Det tar blodprøver på sykehuset. De vil jo se om noe er gale... Mener det er noe med de røde blodlegemene.
Det kommer helt ann på hvilken type kreft det er snakk om.
I min sønns tilfelle var det helt tilfeldig at de oppdaget det.
Vi ble lagt inn på et fullt 4 manns rom etter fødselen, og det var natt.
Han begynte å skrike veldig, og jeg var veldig utslitt, i tillegg til at jeg tenkte på de andre som var på rommet, så jeg ringte på og spurte om ikke jordmora kunne være så snill å ta han med ut litt. Det gjorde hun.
Jeg ble vekket utpå natta, av jordmor og barnelege som sa jeg måtte bli med dem ut på gangen en tur. Da ble jeg fortalt at jordmora hadde holdt på å bade han, når han plutselig ble blek,rar og kald.
Barnelegen undersøkte han og de sa til meg at de trodde han hadde hjertefeil, så de ville sende han til Ullevål.
Han fikk en ambulanse dit, vi fikk en egen ambulanse etter.
Det skulle gå en hel uke med masse prøver, biopsi, CT og MR og allt mulig, før vi fikk svaret: agressiv, ondartet kreft, nevroblastom. (Altså en svulst i magen med utgangspunkt i binyrene)
Når han var en uke gammel var svulsten på størrelse med et eple. I tillegg var han født med hull i hjertet, noe vi mener, uansett hvor absurd det høres ut, at er guds lykke!!!
Hadde det ikke vært for det, så hadde de ikke funnet svulsten før vi tok gutten med til legen pga. at magen hadde blitt unormalt stor, og da ville det vært for sent...[:(]
Meningen var at han skulle opereres ganske raskt, men svulsten vokste så fort, så den hadde "pakket" inn hovedvenen, og operasjon ble derfor for risikabelt.
Han måtte gjennomgå 4 smertefulle cellegiftkurer, mange operasjoner for å legge inn såkalt "hickman" kateter, en slange som de skjærer inn i halsen og drar ut igjen på brystet for å gi cellegift i, han fikk infeksjon i disse hver gang, atter igjen smerte.
Han klarte ikke spise selv, måtte sondemates, klarte ikke å få noe ut igjen, så de måtte bruke sonde der nede også.
Han hadde så vondt i huden at når vi tok på han så skrek han i smerte. Han mistet alt håret, og ble kjempekvalm. Masse bivirkninger av cellegiften.
Når de til tross for allt dette ikke klarte å krympe svulsten noe særlig, tok de sjansen på å operere han uansett. Det var hans eneste mulighet.
Han ble operert på rikshospitalet når han var 3 mnd. gammel. En risiko operasjon, ettersom vitale organer var i farlig nærhet.
Operasjonen tok 4 timer, vi var sikre på at vi skulle miste han, så vi lå å gråt mens de holdt på. Husker vi tok farvel når de skulle trille han inn til operasjonen, da knakk jeg helt sammen i sykehusgangen.
Vi var derfor overlykkelige og kjempelettet når de kom å sa ifra at operasjonen var vellykket og de trodde de hadde fått ut allt!
Etter denne dagen kunne endelig livene våre begynne på ordentlig, følte vi, og lillegull er i dag en helt frisk og aktiv gutt, uten varige men i det hele tatt!
Vi er til kontroll på Ullevål hver tredje mnd, og skal fortsette med det noen år framover, men vi er utrolig takknemlig over at vi fikk beholde vårt lille mirakel![:)]
(unnskyld, ble mye lenger enn jeg hadde tenkt[:)])
Åh herregud så rørende[:(] Men hadde de ikke sett det på¨følgingsprøven at noe var galt?
føllingspøven er en spesifikk test rettet mot en sykdom ikke mot kreft og annet... men kanskje de ville sett at blodprøven var avvikende...
akra
Glad i forumet
jeg jobbet med en som fikk en sønn med medfødt leukemi. Mor var helt frisk så det var vist veldig sjeldent. De oppdaget deet pga av at han hadde en del merker og utslett i huden. DA han var 3 år ble han friskmeldt, men jaggu var det en tøff start på livet.
Sukk jeg kjenner egoismen stiger i meg og priser meg lykkelig for at min lille tulle er frisk og rask
Sukk jeg kjenner egoismen stiger i meg og priser meg lykkelig for at min lille tulle er frisk og rask
akra
Glad i forumet
ORIGINAL: Lissyjane
ORIGINAL: akra
ORIGINAL: Lissyjane
ORIGINAL: *junimamma*
ORIGINAL: Lissyjane
ORIGINAL: Thunderella
Men når de blir født med det, hvordan oppdager man det? Evt når spedbarn får kreft, hvordan oppdages det? Er vel ikke akkurat rutineundersøkelse og sjekke barn for slikt?
Det tar blodprøver på sykehuset. De vil jo se om noe er gale... Mener det er noe med de røde blodlegemene.
Det kommer helt ann på hvilken type kreft det er snakk om.
I min sønns tilfelle var det helt tilfeldig at de oppdaget det.
Vi ble lagt inn på et fullt 4 manns rom etter fødselen, og det var natt.
Han begynte å skrike veldig, og jeg var veldig utslitt, i tillegg til at jeg tenkte på de andre som var på rommet, så jeg ringte på og spurte om ikke jordmora kunne være så snill å ta han med ut litt. Det gjorde hun.
Jeg ble vekket utpå natta, av jordmor og barnelege som sa jeg måtte bli med dem ut på gangen en tur. Da ble jeg fortalt at jordmora hadde holdt på å bade han, når han plutselig ble blek,rar og kald.
Barnelegen undersøkte han og de sa til meg at de trodde han hadde hjertefeil, så de ville sende han til Ullevål.
Han fikk en ambulanse dit, vi fikk en egen ambulanse etter.
Det skulle gå en hel uke med masse prøver, biopsi, CT og MR og allt mulig, før vi fikk svaret: agressiv, ondartet kreft, nevroblastom. (Altså en svulst i magen med utgangspunkt i binyrene)
Når han var en uke gammel var svulsten på størrelse med et eple. I tillegg var han født med hull i hjertet, noe vi mener, uansett hvor absurd det høres ut, at er guds lykke!!!
Hadde det ikke vært for det, så hadde de ikke funnet svulsten før vi tok gutten med til legen pga. at magen hadde blitt unormalt stor, og da ville det vært for sent...[:(]
Meningen var at han skulle opereres ganske raskt, men svulsten vokste så fort, så den hadde "pakket" inn hovedvenen, og operasjon ble derfor for risikabelt.
Han måtte gjennomgå 4 smertefulle cellegiftkurer, mange operasjoner for å legge inn såkalt "hickman" kateter, en slange som de skjærer inn i halsen og drar ut igjen på brystet for å gi cellegift i, han fikk infeksjon i disse hver gang, atter igjen smerte.
Han klarte ikke spise selv, måtte sondemates, klarte ikke å få noe ut igjen, så de måtte bruke sonde der nede også.
Han hadde så vondt i huden at når vi tok på han så skrek han i smerte. Han mistet alt håret, og ble kjempekvalm. Masse bivirkninger av cellegiften.
Når de til tross for allt dette ikke klarte å krympe svulsten noe særlig, tok de sjansen på å operere han uansett. Det var hans eneste mulighet.
Han ble operert på rikshospitalet når han var 3 mnd. gammel. En risiko operasjon, ettersom vitale organer var i farlig nærhet.
Operasjonen tok 4 timer, vi var sikre på at vi skulle miste han, så vi lå å gråt mens de holdt på. Husker vi tok farvel når de skulle trille han inn til operasjonen, da knakk jeg helt sammen i sykehusgangen.
Vi var derfor overlykkelige og kjempelettet når de kom å sa ifra at operasjonen var vellykket og de trodde de hadde fått ut allt!
Etter denne dagen kunne endelig livene våre begynne på ordentlig, følte vi, og lillegull er i dag en helt frisk og aktiv gutt, uten varige men i det hele tatt!
Vi er til kontroll på Ullevål hver tredje mnd, og skal fortsette med det noen år framover, men vi er utrolig takknemlig over at vi fikk beholde vårt lille mirakel![:)]
(unnskyld, ble mye lenger enn jeg hadde tenkt[:)])
Åh herregud så rørende[:(] Men hadde de ikke sett det på¨følgingsprøven at noe var galt?
føllingspøven er en spesifikk test rettet mot en sykdom ikke mot kreft og annet... men kanskje de ville sett at blodprøven var avvikende...
Ja men det er jo det jeg sier[;)] De ser jo at det er noe galt. Men følgingsprøven er ikke mot èn spesiell sykdom[;)]
joda føllingstesten er rettet mot føllings sykdom alle barn i norge blir testet for dette...http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=document&documentid=8544
venter på nr2!
Elsker forumet
eg lå på barneklinikken med en som va født med kreft[:(] det va barn i fra nyfødt til 15 år der. med kref[:(]
*juniseptembermamma*
Glad i forumet
ORIGINAL: akra
ORIGINAL: Lissyjane
ORIGINAL: *junimamma*
ORIGINAL: Lissyjane
ORIGINAL: Thunderella
Men når de blir født med det, hvordan oppdager man det? Evt når spedbarn får kreft, hvordan oppdages det? Er vel ikke akkurat rutineundersøkelse og sjekke barn for slikt?
Det tar blodprøver på sykehuset. De vil jo se om noe er gale... Mener det er noe med de røde blodlegemene.
Det kommer helt ann på hvilken type kreft det er snakk om.
I min sønns tilfelle var det helt tilfeldig at de oppdaget det.
Vi ble lagt inn på et fullt 4 manns rom etter fødselen, og det var natt.
Han begynte å skrike veldig, og jeg var veldig utslitt, i tillegg til at jeg tenkte på de andre som var på rommet, så jeg ringte på og spurte om ikke jordmora kunne være så snill å ta han med ut litt. Det gjorde hun.
Jeg ble vekket utpå natta, av jordmor og barnelege som sa jeg måtte bli med dem ut på gangen en tur. Da ble jeg fortalt at jordmora hadde holdt på å bade han, når han plutselig ble blek,rar og kald.
Barnelegen undersøkte han og de sa til meg at de trodde han hadde hjertefeil, så de ville sende han til Ullevål.
Han fikk en ambulanse dit, vi fikk en egen ambulanse etter.
Det skulle gå en hel uke med masse prøver, biopsi, CT og MR og allt mulig, før vi fikk svaret: agressiv, ondartet kreft, nevroblastom. (Altså en svulst i magen med utgangspunkt i binyrene)
Når han var en uke gammel var svulsten på størrelse med et eple. I tillegg var han født med hull i hjertet, noe vi mener, uansett hvor absurd det høres ut, at er guds lykke!!!
Hadde det ikke vært for det, så hadde de ikke funnet svulsten før vi tok gutten med til legen pga. at magen hadde blitt unormalt stor, og da ville det vært for sent...[:(]
Meningen var at han skulle opereres ganske raskt, men svulsten vokste så fort, så den hadde "pakket" inn hovedvenen, og operasjon ble derfor for risikabelt.
Han måtte gjennomgå 4 smertefulle cellegiftkurer, mange operasjoner for å legge inn såkalt "hickman" kateter, en slange som de skjærer inn i halsen og drar ut igjen på brystet for å gi cellegift i, han fikk infeksjon i disse hver gang, atter igjen smerte.
Han klarte ikke spise selv, måtte sondemates, klarte ikke å få noe ut igjen, så de måtte bruke sonde der nede også.
Han hadde så vondt i huden at når vi tok på han så skrek han i smerte. Han mistet alt håret, og ble kjempekvalm. Masse bivirkninger av cellegiften.
Når de til tross for allt dette ikke klarte å krympe svulsten noe særlig, tok de sjansen på å operere han uansett. Det var hans eneste mulighet.
Han ble operert på rikshospitalet når han var 3 mnd. gammel. En risiko operasjon, ettersom vitale organer var i farlig nærhet.
Operasjonen tok 4 timer, vi var sikre på at vi skulle miste han, så vi lå å gråt mens de holdt på. Husker vi tok farvel når de skulle trille han inn til operasjonen, da knakk jeg helt sammen i sykehusgangen.
Vi var derfor overlykkelige og kjempelettet når de kom å sa ifra at operasjonen var vellykket og de trodde de hadde fått ut allt!
Etter denne dagen kunne endelig livene våre begynne på ordentlig, følte vi, og lillegull er i dag en helt frisk og aktiv gutt, uten varige men i det hele tatt!
Vi er til kontroll på Ullevål hver tredje mnd, og skal fortsette med det noen år framover, men vi er utrolig takknemlig over at vi fikk beholde vårt lille mirakel![:)]
(unnskyld, ble mye lenger enn jeg hadde tenkt[:)])
Åh herregud så rørende[:(] Men hadde de ikke sett det på¨følgingsprøven at noe var galt?
føllingspøven er en spesifikk test rettet mot en sykdom ikke mot kreft og annet... men kanskje de ville sett at blodprøven var avvikende...
Nei, ifølge legene så ville vi ikke ha funnet det ut før vi tok han med til legen fordi magen hedde blitt så stor... og da ville det vært for sent. Så sånn som jeg har forstått det så er det ingenting som vises på blodprøvene.
Når vi er på kontroll så tester de urinen for noe som heter katekolaminer, og hvis de evt. skulle finne det så er det et tegn på at kreften er kommet tilbake.
Altså kan de teste urin, men veldig lite de kan finne ut i blodet.
*juniseptembermamma*
Glad i forumet
ORIGINAL: Lissyjane
Ja jeg missforstod. Det går litt sent her på morgenen[8D] Ja seff tester de for føllingssykdommen*klaske seg i pannen*[8D] Men som sagt så ser de noe mer enn det også... Men nå ble jo gutten min stukket fra den dagen han kom ut. Stikk i armer og beina. Han så ikke ut...
Huff da...[&o]
Hvorfor ble han det?
Er så forferdelig når de små barna må gjennomgå...[:(]
ORIGINAL: *junimamma*
ORIGINAL: Lissyjane
ORIGINAL: Thunderella
Men når de blir født med det, hvordan oppdager man det? Evt når spedbarn får kreft, hvordan oppdages det? Er vel ikke akkurat rutineundersøkelse og sjekke barn for slikt?
Det tar blodprøver på sykehuset. De vil jo se om noe er gale... Mener det er noe med de røde blodlegemene.
Det kommer helt ann på hvilken type kreft det er snakk om.
I min sønns tilfelle var det helt tilfeldig at de oppdaget det.
Vi ble lagt inn på et fullt 4 manns rom etter fødselen, og det var natt.
Han begynte å skrike veldig, og jeg var veldig utslitt, i tillegg til at jeg tenkte på de andre som var på rommet, så jeg ringte på og spurte om ikke jordmora kunne være så snill å ta han med ut litt. Det gjorde hun.
Jeg ble vekket utpå natta, av jordmor og barnelege som sa jeg måtte bli med dem ut på gangen en tur. Da ble jeg fortalt at jordmora hadde holdt på å bade han, når han plutselig ble blek,rar og kald.
Barnelegen undersøkte han og de sa til meg at de trodde han hadde hjertefeil, så de ville sende han til Ullevål.
Han fikk en ambulanse dit, vi fikk en egen ambulanse etter.
Det skulle gå en hel uke med masse prøver, biopsi, CT og MR og allt mulig, før vi fikk svaret: agressiv, ondartet kreft, nevroblastom. (Altså en svulst i magen med utgangspunkt i binyrene)
Når han var en uke gammel var svulsten på størrelse med et eple. I tillegg var han født med hull i hjertet, noe vi mener, uansett hvor absurd det høres ut, at er guds lykke!!!
Hadde det ikke vært for det, så hadde de ikke funnet svulsten før vi tok gutten med til legen pga. at magen hadde blitt unormalt stor, og da ville det vært for sent...[:(]
Meningen var at han skulle opereres ganske raskt, men svulsten vokste så fort, så den hadde "pakket" inn hovedvenen, og operasjon ble derfor for risikabelt.
Han måtte gjennomgå 4 smertefulle cellegiftkurer, mange operasjoner for å legge inn såkalt "hickman" kateter, en slange som de skjærer inn i halsen og drar ut igjen på brystet for å gi cellegift i, han fikk infeksjon i disse hver gang, atter igjen smerte.
Han klarte ikke spise selv, måtte sondemates, klarte ikke å få noe ut igjen, så de måtte bruke sonde der nede også.
Han hadde så vondt i huden at når vi tok på han så skrek han i smerte. Han mistet alt håret, og ble kjempekvalm. Masse bivirkninger av cellegiften.
Når de til tross for allt dette ikke klarte å krympe svulsten noe særlig, tok de sjansen på å operere han uansett. Det var hans eneste mulighet.
Han ble operert på rikshospitalet når han var 3 mnd. gammel. En risiko operasjon, ettersom vitale organer var i farlig nærhet.
Operasjonen tok 4 timer, vi var sikre på at vi skulle miste han, så vi lå å gråt mens de holdt på. Husker vi tok farvel når de skulle trille han inn til operasjonen, da knakk jeg helt sammen i sykehusgangen.
Vi var derfor overlykkelige og kjempelettet når de kom å sa ifra at operasjonen var vellykket og de trodde de hadde fått ut allt!
Etter denne dagen kunne endelig livene våre begynne på ordentlig, følte vi, og lillegull er i dag en helt frisk og aktiv gutt, uten varige men i det hele tatt!
Vi er til kontroll på Ullevål hver tredje mnd, og skal fortsette med det noen år framover, men vi er utrolig takknemlig over at vi fikk beholde vårt lille mirakel![:)]
(unnskyld, ble mye lenger enn jeg hadde tenkt[:)])
Uff..fikk helt vondt jeg nå! For en tøff start på livet! Man får vel kanskje et nytt syn på livet etter å ha opplevd noe sånt..men guri, livet må føles urettferdig når det står på som verst..uff...ønsker sønnen din alt godt videre i livet[:)]
*LC*
Gift med forumet
ORIGINAL: *Mamma010108*
Her står om en liten gutt, som desverre tapte kampen[:(]
http://denstarkastestjarnan.blogg.se/
Men litt usikker på kor liten han var når han fekk kreft eller om han ev. var født med det
Huff, det er en sterk historie. Jeg gråt og gråt da jeg leste den[:(].