Bare positivt?

Aktivimagen

Aktivimagen

Betatt av forumet
Hvordan har dere reagert på den positive testen? Har det kun vært glede og spenning eller kanskje litt mer redsel? Svangerskapet mitt er ikke planlagt og jeg kjenner at jeg sliter litt med at det ikke har gådd etter planen, både når det gjelder utdannelsen, hus og i forhold til barnet nr 1. Han er bare 15mnd og mange syns det er helt topp, men jeg sliter med at han plutselig skal dele meg med noen andre... Er nok hormoner som setter disse tankene i sving, men er det flere der ute som har hadd tanker i den banen? Jeg er også litt yngre enn gjennomsnitte for å ha 2 barn og jeg gruer meg til å få kommentarer og blikk fra eldre mødre. For JA, det er noen bedrevitende mødrer der som tror at alder har så mye og si... Jeg var 20år da jeg fikk førstemann og har aldri følt så mange stygge blikk og fått høre nedlatende kommentarer. Så hvis noen har lest så langt: føler at det er litt for mye gruing fra min side, uten at jeg vil det egentlig... Håper det er kun hormoner den siste uka som plager meg :) og kanskje noen har noen erfaringer selv? Evnt oppmuntrene ord?
 
Jeg reagerte med bare glede, da vi planla det. Men sjønner tanken om at barn nr en må dele deg med søsken. Slik tenker jeg litt også. Men tror at gutten min får det veldig bra med et søsken da:)
 
jeg har det akkurat samme som deg, nå har det liksom ikke gått etter "planen" vi skulle vente til neste høst før vi ble gravide for at flere ting hadde fallt mer på plass. Han vi har nå er 21 mnd idag faktisk :) så det blir ca 2,5 år aldersforkjell. Jeg derimot føler at jeg har gått hjemme 24/7 siden han ble født i sykemelding, permisjon, så jobbet redusert pga han ikke fikk bhg plass før nå i august. Har itilegg studert og var ferdig nå i juni2012 og hadde tenkt å få meg jobb iløpet av i høst å jobbe et år for å så få nr to. men nei og nå vil jeg ikke søke jobber heller for jeg er jo allerede gravid så synes det blir for domt å få en jobb nå å jobe i 2/4/6 mnd for jeg blir sikkert sykemeldt alikavel for å så gå ut i ny permisjon..

Ser litt svart på nytt svangerskap og ny permisjon, blir snart gal av å henge her hjemme...

men prøver å finne små gleder med å være gravid, men er vanskelig det også når jeg føler at jeg nesten ikke har nok overskudd til nummer en (sikkert fordi jeg har vært mye trøtt siste tre ukene) at jeg lurer på hvordan jeg skal klare to...

pluss alle bitene som ikke er på plass .......men håper jeg finner gleden over det snart, for jeg gledet meg jo slik sist :)
 
jeg har det akkurat samme som deg, nå har det liksom ikke gått etter "planen" vi skulle vente til neste høst før vi ble gravide for at flere ting hadde fallt mer på plass. Han vi har nå er 21 mnd idag faktisk :) så det blir ca 2,5 år aldersforkjell. Jeg derimot føler at jeg har gått hjemme 24/7 siden han ble født i sykemelding, permisjon, så jobbet redusert pga han ikke fikk bhg plass før nå i august. Har itilegg studert og var ferdig nå i juni2012 og hadde tenkt å få meg jobb iløpet av i høst å jobbe et år for å så få nr to. men nei og nå vil jeg ikke søke jobber heller for jeg er jo allerede gravid så synes det blir for domt å få en jobb nå å jobe i 2/4/6 mnd for jeg blir sikkert sykemeldt alikavel for å så gå ut i ny permisjon..

Ser litt svart på nytt svangerskap og ny permisjon, blir snart gal av å henge her hjemme...

men prøver å finne små gleder med å være gravid, men er vanskelig det også når jeg føler at jeg nesten ikke har nok overskudd til nummer en (sikkert fordi jeg har vært mye trøtt siste tre ukene) at jeg lurer på hvordan jeg skal klare to...

pluss alle bitene som ikke er på plass .......men håper jeg finner gleden over det snart, for jeg gledet meg jo slik sist :)
 
jeg har det akkurat samme som deg, nå har det liksom ikke gått etter "planen" vi skulle vente til neste høst før vi ble gravide for at flere ting hadde fallt mer på plass. Han vi har nå er 21 mnd idag faktisk :) så det blir ca 2,5 år aldersforkjell. Jeg derimot føler at jeg har gått hjemme 24/7 siden han ble født i sykemelding, permisjon, så jobbet redusert pga han ikke fikk bhg plass før nå i august. Har itilegg studert og var ferdig nå i juni2012 og hadde tenkt å få meg jobb iløpet av i høst å jobbe et år for å så få nr to. men nei og nå vil jeg ikke søke jobber heller for jeg er jo allerede gravid så synes det blir for domt å få en jobb nå å jobe i 2/4/6 mnd for jeg blir sikkert sykemeldt alikavel for å så gå ut i ny permisjon..

Ser litt svart på nytt svangerskap og ny permisjon, blir snart gal av å henge her hjemme...

men prøver å finne små gleder med å være gravid, men er vanskelig det også når jeg føler at jeg nesten ikke har nok overskudd til nummer en (sikkert fordi jeg har vært mye trøtt siste tre ukene) at jeg lurer på hvordan jeg skal klare to...

pluss alle bitene som ikke er på plass .......men håper jeg finner gleden over det snart, for jeg gledet meg jo slik sist :)
 
jeg har det akkurat samme som deg, nå har det liksom ikke gått etter "planen" vi skulle vente til neste høst før vi ble gravide for at flere ting hadde fallt mer på plass. Han vi har nå er 21 mnd idag faktisk :) så det blir ca 2,5 år aldersforkjell. Jeg derimot føler at jeg har gått hjemme 24/7 siden han ble født i sykemelding, permisjon, så jobbet redusert pga han ikke fikk bhg plass før nå i august. Har itilegg studert og var ferdig nå i juni2012 og hadde tenkt å få meg jobb iløpet av i høst å jobbe et år for å så få nr to. men nei og nå vil jeg ikke søke jobber heller for jeg er jo allerede gravid så synes det blir for domt å få en jobb nå å jobe i 2/4/6 mnd for jeg blir sikkert sykemeldt alikavel for å så gå ut i ny permisjon..

Ser litt svart på nytt svangerskap og ny permisjon, blir snart gal av å henge her hjemme...

men prøver å finne små gleder med å være gravid, men er vanskelig det også når jeg føler at jeg nesten ikke har nok overskudd til nummer en (sikkert fordi jeg har vært mye trøtt siste tre ukene) at jeg lurer på hvordan jeg skal klare to...

pluss alle bitene som ikke er på plass .......men håper jeg finner gleden over det snart, for jeg gledet meg jo slik sist :)
 
Reagerte med glede, men er også veldig redd siden det er en ny situasjon.. Var vel litt planlagt, men trodde ikke det sku skje så fort :) har bare prøvd to ganger.
 
Her er det så klart glede for vi har prøvd så fryyyktelig lenge. Men... jeg har også mange tanker om hvordan det blir for jenta mi å dele mamman sin men fler. Jeg tror samtidig at hun har godt av å bli storesøster. Jeg tror det er hormonene som gjør at vi blir bekymret og at det gjør oss klar til å bli foreldre til fler:) Når det er sakt så blir jeg 32 før nr 2 kommer, jeg skulle ønske jeg hadde startet familien før jeg ble så "gammel" og eggene mine ble rotten hehe Fra naturens side er det meningen vi skal bli mor i begynnelsen av 20 årene. Graviditeten gjør oss moden for å ta vare på barnet om man er 20 eller 30... Jeg syns du virker som en fornuftig "ung" mor jeg:) Trist å høre at du føler eldre mødre dømmer deg!! Det viktigste er at vi elsker barna våre betingelsesløst. Mamman min var ung mor (20) og det syns jeg var veldig kult når jeg vokste opp. Siden det er bare 20 år mellom oss er vi veldig gode "venner" i dag:)) Masse lykke til meg graviditeten!!
 
Er vel en ganske vanlig reaksjon det du har. Spesielt siden det kanskje ikke var så veldig planlagt...

Selv har jeg bare vært overlykkelig, men her var det veldig planlagt! MEN, jeg har også tenkt litt på at jeg nå snart ikke har bare vesla og kose og dulle meg men må dele oppmerksomheten mellom 2..

Tror ikke den tanken er til å komme unna! Mye som skjer i kroppen når man er gravid og mange tanker er helt naturlig å ha! Håper du snart begynner å glede deg mer over den lille, men blir nok lettere så fort man er lengre på vei- blir jo mer virkelig da! Og kommentarer/blikk fra andre må u prøve å ikke bry deg om. Det viktigtse er at du velger selv hva du vil og at du står for valgene du gjør:) Det viktigste er at barna har forledre som er glad i dem og kan ta vare på dem- uansett alder!

Klemmer fra meg til deg!
 
Her er det bare glede siden vi har jo prøvd på nr 2 lenge nå :) 

Men jeg kjenner også på den at datteren min skal måtte dele mamman og pappan sin, men sånn tror jeg det er normalt å tenke uansett om det gikk som planlagt eller ikke.

Du får prøve å ta situasjonen som den er og nyte det at du skal ha et barn til :) Tenk så heldig du er. Hus er ikke det viktigste i verden, så lenge dere har et trygt sted å bo med to små. Og utdannelse får du nok av tid til :)

Jeg var litt eldre enn deg når jeg fikk datteren min, var 23, men jeg fikk også de samme blikkene som deg. Det jeg gjorde var å stirre tilbake  Så lenge du vet at du gjør en god jobb, så bare stirr tilbake og drit en lang marsj i eventuelle kommentarer :)
 
Jeg var 17 da jeg fikk første mann...Må bare lære deg og heve deg over det...Denne graviditeten jeg har nå var planlagt men om det er så positivt er en helt annen ting...Vet at jeg tar meg vann over hodet og kommer til og få MYE og slite med men det er jeg som skal styre med det ingen andre... 

Alle di tankene du har går over...Min forrige skulle jeg egentlig ta abort med men ombestemte meg to dager før...Ikke planlagt og jeg grua meg men det gikk over all forventing :)

Lykke til.
 

Ville bare si dette: eg er 20 år no og venter førsteman, og eg HÅPER at eg har to når eg er 22-23 :) førr i tia fikk dem barn enda tidligere til vanlig, og det gikk bare godt! så det blir det å gjøre no også. Er sikkert bare masse dumme hormoner du har.. :)

/ Rebecka

ButterflyInside skrev:

Hvordan har dere reagert på den positive testen? Har det kun vært glede og spenning eller kanskje litt mer redsel? Svangerskapet mitt er ikke planlagt og jeg kjenner at jeg sliter litt med at det ikke har gådd etter planen, både når det gjelder utdannelsen, hus og i forhold til barnet nr 1. Han er bare 15mnd og mange syns det er helt topp, men jeg sliter med at han plutselig skal dele meg med noen andre... Er nok hormoner som setter disse tankene i sving, men er det flere der ute som har hadd tanker i den banen? Jeg er også litt yngre enn gjennomsnitte for å ha 2 barn og jeg gruer meg til å få kommentarer og blikk fra eldre mødre. For JA, det er noen bedrevitende mødrer der som tror at alder har så mye og si... Jeg var 20år da jeg fikk førstemann og har aldri følt så mange stygge blikk og fått høre nedlatende kommentarer. Så hvis noen har lest så langt: føler at det er litt for mye gruing fra min side, uten at jeg vil det egentlig... Håper det er kun hormoner den siste uka som plager meg :) og kanskje noen har noen erfaringer selv? Evnt oppmuntrene ord?


 
Vi har en sønn på to og dette barnet var planlagt. - Men vi sitter i sjokk over at det gikk så fort! Med førstemann måtte vi virkelig jobbe for å få til, mens denne bare trengte et eneste forsøk.

Jeg kjenner at jeg er veldig redd for å ødlegge idyllen vi har nå. Vi har det SÅ bra vi tre! Kommer jeg virkelig til å bli like glad i denne som jeg er i gutten min? Skjønner ikke at det er mulig.

Men vi vil jo ha mer enn ett barn og aldersforskjellen er vi vel egentlig fornøyd med også...-
 
vel.. ikke planlagt her og i begynnelsen var jeg ikke sikker på om den var ønsket en gang... passe så utrolig dårlig her og.. men det er nå slik det er og vi blir å beholde:) jeg vet jo at jeg vil bli like glad i denne som jeg er i de andre, men ja det tar nok litt tid før jeg blir vant med tenken på å bli trebarnsmor....
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp