Villkatta
Forelsket i forumet
Jeg tenkte bare jeg måtte finne en plass jeg kunne lette litt på det trykket jeg har på hjertet i dag, uten å rote til andre tråder som dreier seg andre ting eller tar opp en plass som andre heller kunne benyttet seg av.
Jeg er av den typen som plutselig får så mye på hjertet at jeg har nok materiale til å skrive en hel novelle, bare for å si 1 ting, forstår du! Pluss, jeg har jobbet som skribent i forskjellige typer arbeid i mange år, så det ligger nok bare i fingrene mine, og når man kombinerer det med mye angst som betyr at jeg var selektiv stum store deler av barndommen min, så uttrykker jeg meg best skriftlig og det fosser ut når jeg først begynner.
Så, for den som kommet hit for å lese historien min, og har "noen" minutter å avse, så tar vi det fra begynnelsen..
Jeg er mammaen til 2 flotte sønner, en på 9 år og en som fyller 5 like over nyåret. Da jeg fikk førstemann i 2009 hadde jeg såvidt rukket å fylle 19 år, så mitt 18. år gikk med på å både å prøve å bli gravid (denne delen må jeg nok komme tilbake til!) og være gravid, og fordi jeg var såpass ung søkte raskt tilflukt i slike forum som dette, for det å være 18 og gravid .er ikke lengre noe så mange går igjennom i vår tidsalder for å si det sånn, så man kan ikke forvente at venner og familie er åpne for å veilede heller. Jeg ble raskt et fast inventar i forumene SnartGravid og SnartMamma, men som jeg nå ser er lagt ned? Jeg finner de ikke nå lengre ihvertfall, og det var slik jeg kom tilbake hit nå.
Alt gikk helt perfekt med min første sønn, bortsett fra å utvikle hyperemesis så hadde jeg et drømmesvangerskap og fødselen, som varte i 17 timer fra første rie til gutten var født, kunne ikke ha gått bedre.
Like før gutten fylte 3 år, så ble det slutt mellom hans far og meg. Og dette er hvor moralen om å spesielt det å prøve å bli gravid i tidlig alder kommer inn. Jeg anbefaler det ikke, mildt sagt. Vi hadde laget et barn "sammen", som jeg i ettertid lærte virkeligheten av. Jeg var egoistisk og syk (manglende impulskontroll blant annet), og hadde latt meg bli revet med av et driv jeg hadde hatt siden jeg var 16 år gammel, og hvem far ble var valgt pga feil tid og feil sted, han var villig og var forelsket i meg (som han sa selv). Jeg skulle ha sett det knall røde flagget rett foran nesen på meg når jeg sto med en positiv test, etter å ha prøvd å bli gravid i 6 måneder, og far stiller spørsmål ved abort og adopsjon. Jeg ble riktig nok sint og såret, men blåste det vekk som 'nerver' fra hans side, dette var jo tross alt hans første barn og han var ung selv (et par år eldre enn meg bare) Så allerede fra den dagen gikk det bare nedover - fram til bruddet. De siste 2 årene bodde vi omtrent bare sammen og han hadde hverken skiftet en bleie eller plukket babyen opp av egen vilje. Men jeg er ikke her for å snakke negativt om han eller henge skittentøyet vårt ute for alle å se, som jeg vil forklare litt om senere. Babyen hadde store søvnproblemer og hadde det vanskelig for å sovne. Når han sovnet, sov han i maks 20 minutter, og dette gjaldt hele døgnet rundt. Så jeg holdt på med dette på egenhånd igjennom 3 år, og tanken på å gjøre det slutt med far kom tidlig, men jeg var av den tradisjonelle typen og hadde en moral om at fikser tinger fremfor å gjøre det slutt, spesielt når det er et barn inne i bildet. Babyen hadde et stort sugebehov, men ville ikke ha smokke eller flaske, så jeg ble en levende smokk og ble riktig nok svært avhengig av barnet selv. Så jeg utviklet seperasjonsangst og tanken om at far skulle ta hånd om barnet uten meg tilstede skremte meg enormt, som gjorde at jeg tviholdte på forholdet og prøvde hva jeg kunne for å få det til å fungere. I 2011 ble jeg gravid igjen, og denne gangen reagerte far litt annerledes, han var glad og fortalte det til sin mor allerede en ukes tid etter å ha fått vite om det selv. Ting så litt lysere ut. Men, når jeg var litt over 7 uker på vei endte svangerskapet i spontanabort og far reagerte omtrent ikke til det. Noe som jeg fortsatt er forvirret over.
I 2012 hadde jeg fått nok av flere grunner og vi gjorde det slutt for godt, men vi endte alt på en rolig og forståelig måte, uten en eneste krangel eller høylytte stemmer. Vi bestemte oss for at det var best for sønnen vår at vi forble venner, og det fungerte meget bra. Barnet var som sagt bare 2, nesten 3 år gammel, så det var en fin tid for ham også. Hverken for sent eller for tidlig mtp reaksjoner og tilvenning. Vi delte omsorgen 50/50.
Senere det året møtte jeg tilfeldigvis på en mann jeg falt helt pladask for, han var alt jeg kunne ha ønsket meg i en mann. Vi ble sammen og kun noen måneder senere var vi forlovet! Han bodde i Nederland når vi først møttes, men han må ha sett noe i meg også, for det tok han bare et par måneder før han flyttet til Norge og inn sammen med meg og min sønn. Noen ganger skjer ting helt uten av man venter på det, og jeg angrer ikke et sekund på hva som skjedde. Etter at vi ble forlovet ble vi enige om at vi ville ha et barn sammen og dette var en helt annen opplevelse enn med min første, og det barnet jeg mistet i SA.
Etter noen måneder satte spiren, og alt var helt fint. Morgenkvalmen satte inn rundt uke 7-8 og alt så helt fint ut. I uke 10 ba jeg om tidlig UL pga det barnet jeg mistet i SA og det viste et friskt foster med fin hjertelyd. Alt var perfekt.
I uke 12+0 kjente jeg et 'knepp' i magen og jeg begynte å fossblø. Jeg og pappaen var helt fra oss. Vi trodde det var over. Fordi jeg var allerede 12 uker så fikk vi komme inn på legevakten og her fikk jeg den verste behandlingen jeg noen gang hadde vært borti. Jeg blødde og blødde, men jeg ble sittende på venterommet i flere timer og krampene begynte å ta seg opp. Når vi endelig fikk komme inn ville ikke legen gjøre noe som helst. Det ble bare sagt at "det er vel over da.." og motvillig bestilte de en time til UL, men var raskt med å bestille tid til utskraping/abort i samme slengen. Vil fikk ikke time samme dag - men NESTE morgen. Så vi sørget og gråt igjennom hele natten, for søvn var det ikke snakk om å få.
Tidlig neste morgen troppet vi opp på sykehuset igjen og forberedte oss på det aller aller verste i det jeg satte meg ned foran UL-teknikeren. Om han sa noe til oss så husker jeg bare hvitt støy og jeg registrerte ikke et eneste ord av hva som ble sagt. Det ble innvendig UL og hverken mannen min eller jeg ville se på skjermen. Det tok ikke mer enn et par sekunder, men det føltes ut som flere timer, før legen ber meg om å se. Babyens hjerte hamrer og slår og den vesle kroppen beveger på seg! Alt er akkurat slik det skulle være.
Men hvorfor blør jeg? Hva skjedde?
UL fortsetter og han ser etter mulige årsaker. Så oppdager han noe de ikke så på tidlig UL. Det er et tomrom like nedenfor fosteret, hvor det nå er en blodoppsamling. De kunne ikke si noe helt sikkert, men han var så godt som helt sikker på at jeg hadde mistet en tvilling i SA. En tvilling vi aldri så på UL og som jeg aldri så komme ut heller. Men livmorhalsen var åpen, det var et tomrom, gjenlevende foster hadde det helt perfekt i sin lille boble like over og en blod oppsamling hadde allerede begynt å levre seg i tomrommet. En to-egget tvilling var falt vekk, men den var trolig aldri levedyktig og hadde mest sannsynlig aldri et hjerte som slo, ergo den var aldri levende i den betydning. Vi ble møtt av en orkan av følelser. Vi sørget over det livet vi tapte, og gledet oss over det vi trodde vi hadde tapt.
Jeg ble bedt om å være sengeliggende i en tid framover fordi livmorhalsen fremdeles var åpen, og jeg skulle tilbake til UL 3 uker senere for å sjekke framgangen.
I uke 15 fikk vi ny UL og nå hadde fosteret vokst og var sprell levende. Alt var i skjønneste orden! Vi fikk nå vite at vi ventet en gutt. Livmorhalsen var ikke lukket seg og jeg hadde et ganske stort hematom i tomrommet fortsatt. Jeg ble værende sengeliggende og blødningene, som når hadde roet seg litt, fortsatte. Jeg ville fortsette å se blødninger fram til dette hematomet hadde fortsvunnet ble jeg fortalt, så jeg skulle bli sjekket med UL noen gang til.
Neste UL var den ordinære og også her var alt helt fint. Ingen feil, og godtkjent for "videre drift". Det ble igjen bekreftet at vi ventet en gutt, og at jeg skulle bli værende rolig. Ligge så mye som mulig, ingen tunge løft, hard fysisk aktivitet osv..
Jeg ble heretter oppfulgt med ny UL hver måned.
Jeg gikk jevnlig til jordmor for generell oppfølging og under de neste to timene ble det konstantert avflating i symfysemål. Babyen hadde sluttet å vokse, men avviket var enda ikke nok til å slå alarm. Under neste UL ble det påvist lite fostervann og dette var mest sannsynlig grunnen til at han ikke vokste like bra lengre, men hjertelyden var god og blodgjennomstrømningen i navlestrengen var helt fin.
Mot slutten av svangerskapet ble det UL hver uke på grunn av alt som hadde skjedd så langt, og jeg var fortsatt kvalm, mye oppkast, stort vekttap, besvimte mye pga lavt blodtrykk og bekkenløsning. Jeg var i elendig form, men gjorde hva jeg kunne for at barnet skulle greie seg.
Til tross for såpass mye frykt for at fødsel skulle begynne for tidlig, så både kom og gikk termindato uten en eneste rie. Dagen etter termindato var det på tide med ny UL for å sjekke.
Nå var det mer kritisk enn før.. Jeg hadde såvidt kommet i gang med UL før jeg ble sendt opp på fødeavdelingen. Barnet var stresset og i kritisk stand. Jeg skulle bli satt i gang, og jeg ringer panisk til flere familiemedlemmer. Min eldste sønn var i barnehagen, jeg hadde sykehusbagen hjemme, telefonen hadde lavt batteri og var IKKE klar for noe av dette. Jeg skulle jo bare inn for en standard sjekk!
Jeg hadde vært på sykehuset i kanskje 20 minutter totalt og jordmor forteller meg at det blir ingen igangsetting. Barnet måtte ut NÅ! Jeg var i sjokk og jeg mistet evnen til å forstå norsk tror jeg, for før jeg visste ordet av det lå jeg på et operasjonsbord og tårene trillet av forvirring. Hva er det som skjer?
Det blir hastesnitt så snart beina mine dovnet vekk og barnet er ute ila 5 minutter. Det går ikke opp for meg hva som skjer før jeg hører babyen gråte et minutt senere. De viser han til meg og jeg føler glede, og ikke et sekund senere en gang så kjenner jeg den kjente kvalmen igjen. Jeg besvimer. Jeg får oksygenmangel og hjertet mitt sliter litt. Jeg husker lite etter dette, men kommer litt til meg selv igjen når jeg er på overvåkningsavdelingen hvor jeg er koblet til oksygen - og jeg er helt alene.
Etter litt tid så kommer det en nybakt pappa inn døren med tårevåte øyne, og han har med seg kanskje verdens minste baby. Det er babyen vår! og jeg blir fortalt at alt er helt perfekt med han. Han er bare litt liten.
Jeg blir senere fortalt det var regnet ut at han kom ikke til å greie seg igjennom en vanlig fødsel og selv med keisersnitt så regnet de ikke med at han hadde mange timene igjen på seg heller. Han var dødsdømt om jeg ikke tilfeldigvis hadde hatt den UL-sjekken når jeg hadde den og jeg fortsatt i sjokk over hvordan kortene våre ble delt for dette.
Jeg har nå 2 sønner, så utrolig friske og raske.
Jeg satte inn spiral like etter sistemann ble født, og jeg hadde den fram til 22. november 2018. Jeg tok den ut på grunn av plager, og jeg sto i påvent av å få satt inn P-stav. Men min gynekolog driver privat praksis og bruker UL for å sjekke at alt er vel når man er der, og på denne UL-en så fikk jeg se et modent egg som enda ikke var løsnet. Jeg tror det var noe med dette egget som gjorde at jeg ikke hentet ut resepten min for P-staven, men jeg dro heller hjem og satte meg ned med mannen for å snakke om tanken på å få et barn til. Han var enig, og vi tenkte pytt la gå, vi setter ikke inn noe nytt. Men jeg ville ikke gå igjennom den samme rutinen som sist, med EL tester, temperatur målinger, planlagt sex osv.. skjer det så skjer det. Vi var enige.
Jeg kjente når egget løsnet, som jeg vanligvis bruker, og vi hadde ubeskyttet sex tilfeldigvis i den tiden. Jeg får vite samme dag at min bestefar døde og den uken ble hektisk. Begravelsen var litt over en uke senere, og samme dag får jeg testene mine i posten.. Jeg tester så snart jeg kommer hjem fra begravelsen. Jeg ser 2 streker.. Tankene mine går litt i ett, om dette er en positiv test, så ble dette barnet unnfanget samme dag som min bestefar forlot oss. Det begynner å få litt mer verdi og jeg blir mer opphengt i dette enn hva jeg liker.
Dagene går, men testene blir ikke sterke. billigtestene har en svak strek, dag etter dag, CB early har en svak strek, men CB digital er negativ..
Hva enn som var på de billigtestene var verre enn et blankt negativ. Det fikk håpet mitt opp, og både jeg og mannen innså hvor mye vi faktisk ønsket dette. Blant sorg og glede, tragiske minne og et håp som gnistret, så våknet jeg i dag til spotting. Testene er ikke sterkere, ei heller svakere. Kanskje er det kjemisk, kanskje er det skygge.. men jeg innser at jeg til slutt tar dette så innmari mye hardere enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Spesielt på grunn av en økte verdien mtp min bestefar som jeg mistet.. Jeg har igjennom alle disse graviditetene aldri opplevd å få så "sterke" streker uten av det betydde graviditet, så jeg er så forvirret og såret av det hele. Jeg er også mye lengre inn i denne syklusen enn hva jeg har vært igjennom hele dette året, selv med spiralen, så det legger nok til mer håp og forvirring også.
Jeg håper jeg kan bruke denne tråden, nå som jeg har hele bakgrunnshistorien min opp til nå her, til å skrive om veien vår videre. For nå så venter jeg bare på at ny syklus kan begynne, så tar vi dag for dag etter det
Jeg er av den typen som plutselig får så mye på hjertet at jeg har nok materiale til å skrive en hel novelle, bare for å si 1 ting, forstår du! Pluss, jeg har jobbet som skribent i forskjellige typer arbeid i mange år, så det ligger nok bare i fingrene mine, og når man kombinerer det med mye angst som betyr at jeg var selektiv stum store deler av barndommen min, så uttrykker jeg meg best skriftlig og det fosser ut når jeg først begynner.
Så, for den som kommet hit for å lese historien min, og har "noen" minutter å avse, så tar vi det fra begynnelsen..
Jeg er mammaen til 2 flotte sønner, en på 9 år og en som fyller 5 like over nyåret. Da jeg fikk førstemann i 2009 hadde jeg såvidt rukket å fylle 19 år, så mitt 18. år gikk med på å både å prøve å bli gravid (denne delen må jeg nok komme tilbake til!) og være gravid, og fordi jeg var såpass ung søkte raskt tilflukt i slike forum som dette, for det å være 18 og gravid .er ikke lengre noe så mange går igjennom i vår tidsalder for å si det sånn, så man kan ikke forvente at venner og familie er åpne for å veilede heller. Jeg ble raskt et fast inventar i forumene SnartGravid og SnartMamma, men som jeg nå ser er lagt ned? Jeg finner de ikke nå lengre ihvertfall, og det var slik jeg kom tilbake hit nå.
Alt gikk helt perfekt med min første sønn, bortsett fra å utvikle hyperemesis så hadde jeg et drømmesvangerskap og fødselen, som varte i 17 timer fra første rie til gutten var født, kunne ikke ha gått bedre.
Like før gutten fylte 3 år, så ble det slutt mellom hans far og meg. Og dette er hvor moralen om å spesielt det å prøve å bli gravid i tidlig alder kommer inn. Jeg anbefaler det ikke, mildt sagt. Vi hadde laget et barn "sammen", som jeg i ettertid lærte virkeligheten av. Jeg var egoistisk og syk (manglende impulskontroll blant annet), og hadde latt meg bli revet med av et driv jeg hadde hatt siden jeg var 16 år gammel, og hvem far ble var valgt pga feil tid og feil sted, han var villig og var forelsket i meg (som han sa selv). Jeg skulle ha sett det knall røde flagget rett foran nesen på meg når jeg sto med en positiv test, etter å ha prøvd å bli gravid i 6 måneder, og far stiller spørsmål ved abort og adopsjon. Jeg ble riktig nok sint og såret, men blåste det vekk som 'nerver' fra hans side, dette var jo tross alt hans første barn og han var ung selv (et par år eldre enn meg bare) Så allerede fra den dagen gikk det bare nedover - fram til bruddet. De siste 2 årene bodde vi omtrent bare sammen og han hadde hverken skiftet en bleie eller plukket babyen opp av egen vilje. Men jeg er ikke her for å snakke negativt om han eller henge skittentøyet vårt ute for alle å se, som jeg vil forklare litt om senere. Babyen hadde store søvnproblemer og hadde det vanskelig for å sovne. Når han sovnet, sov han i maks 20 minutter, og dette gjaldt hele døgnet rundt. Så jeg holdt på med dette på egenhånd igjennom 3 år, og tanken på å gjøre det slutt med far kom tidlig, men jeg var av den tradisjonelle typen og hadde en moral om at fikser tinger fremfor å gjøre det slutt, spesielt når det er et barn inne i bildet. Babyen hadde et stort sugebehov, men ville ikke ha smokke eller flaske, så jeg ble en levende smokk og ble riktig nok svært avhengig av barnet selv. Så jeg utviklet seperasjonsangst og tanken om at far skulle ta hånd om barnet uten meg tilstede skremte meg enormt, som gjorde at jeg tviholdte på forholdet og prøvde hva jeg kunne for å få det til å fungere. I 2011 ble jeg gravid igjen, og denne gangen reagerte far litt annerledes, han var glad og fortalte det til sin mor allerede en ukes tid etter å ha fått vite om det selv. Ting så litt lysere ut. Men, når jeg var litt over 7 uker på vei endte svangerskapet i spontanabort og far reagerte omtrent ikke til det. Noe som jeg fortsatt er forvirret over.
I 2012 hadde jeg fått nok av flere grunner og vi gjorde det slutt for godt, men vi endte alt på en rolig og forståelig måte, uten en eneste krangel eller høylytte stemmer. Vi bestemte oss for at det var best for sønnen vår at vi forble venner, og det fungerte meget bra. Barnet var som sagt bare 2, nesten 3 år gammel, så det var en fin tid for ham også. Hverken for sent eller for tidlig mtp reaksjoner og tilvenning. Vi delte omsorgen 50/50.
Senere det året møtte jeg tilfeldigvis på en mann jeg falt helt pladask for, han var alt jeg kunne ha ønsket meg i en mann. Vi ble sammen og kun noen måneder senere var vi forlovet! Han bodde i Nederland når vi først møttes, men han må ha sett noe i meg også, for det tok han bare et par måneder før han flyttet til Norge og inn sammen med meg og min sønn. Noen ganger skjer ting helt uten av man venter på det, og jeg angrer ikke et sekund på hva som skjedde. Etter at vi ble forlovet ble vi enige om at vi ville ha et barn sammen og dette var en helt annen opplevelse enn med min første, og det barnet jeg mistet i SA.
Etter noen måneder satte spiren, og alt var helt fint. Morgenkvalmen satte inn rundt uke 7-8 og alt så helt fint ut. I uke 10 ba jeg om tidlig UL pga det barnet jeg mistet i SA og det viste et friskt foster med fin hjertelyd. Alt var perfekt.
I uke 12+0 kjente jeg et 'knepp' i magen og jeg begynte å fossblø. Jeg og pappaen var helt fra oss. Vi trodde det var over. Fordi jeg var allerede 12 uker så fikk vi komme inn på legevakten og her fikk jeg den verste behandlingen jeg noen gang hadde vært borti. Jeg blødde og blødde, men jeg ble sittende på venterommet i flere timer og krampene begynte å ta seg opp. Når vi endelig fikk komme inn ville ikke legen gjøre noe som helst. Det ble bare sagt at "det er vel over da.." og motvillig bestilte de en time til UL, men var raskt med å bestille tid til utskraping/abort i samme slengen. Vil fikk ikke time samme dag - men NESTE morgen. Så vi sørget og gråt igjennom hele natten, for søvn var det ikke snakk om å få.
Tidlig neste morgen troppet vi opp på sykehuset igjen og forberedte oss på det aller aller verste i det jeg satte meg ned foran UL-teknikeren. Om han sa noe til oss så husker jeg bare hvitt støy og jeg registrerte ikke et eneste ord av hva som ble sagt. Det ble innvendig UL og hverken mannen min eller jeg ville se på skjermen. Det tok ikke mer enn et par sekunder, men det føltes ut som flere timer, før legen ber meg om å se. Babyens hjerte hamrer og slår og den vesle kroppen beveger på seg! Alt er akkurat slik det skulle være.
Men hvorfor blør jeg? Hva skjedde?
UL fortsetter og han ser etter mulige årsaker. Så oppdager han noe de ikke så på tidlig UL. Det er et tomrom like nedenfor fosteret, hvor det nå er en blodoppsamling. De kunne ikke si noe helt sikkert, men han var så godt som helt sikker på at jeg hadde mistet en tvilling i SA. En tvilling vi aldri så på UL og som jeg aldri så komme ut heller. Men livmorhalsen var åpen, det var et tomrom, gjenlevende foster hadde det helt perfekt i sin lille boble like over og en blod oppsamling hadde allerede begynt å levre seg i tomrommet. En to-egget tvilling var falt vekk, men den var trolig aldri levedyktig og hadde mest sannsynlig aldri et hjerte som slo, ergo den var aldri levende i den betydning. Vi ble møtt av en orkan av følelser. Vi sørget over det livet vi tapte, og gledet oss over det vi trodde vi hadde tapt.
Jeg ble bedt om å være sengeliggende i en tid framover fordi livmorhalsen fremdeles var åpen, og jeg skulle tilbake til UL 3 uker senere for å sjekke framgangen.
I uke 15 fikk vi ny UL og nå hadde fosteret vokst og var sprell levende. Alt var i skjønneste orden! Vi fikk nå vite at vi ventet en gutt. Livmorhalsen var ikke lukket seg og jeg hadde et ganske stort hematom i tomrommet fortsatt. Jeg ble værende sengeliggende og blødningene, som når hadde roet seg litt, fortsatte. Jeg ville fortsette å se blødninger fram til dette hematomet hadde fortsvunnet ble jeg fortalt, så jeg skulle bli sjekket med UL noen gang til.
Neste UL var den ordinære og også her var alt helt fint. Ingen feil, og godtkjent for "videre drift". Det ble igjen bekreftet at vi ventet en gutt, og at jeg skulle bli værende rolig. Ligge så mye som mulig, ingen tunge løft, hard fysisk aktivitet osv..
Jeg ble heretter oppfulgt med ny UL hver måned.
Jeg gikk jevnlig til jordmor for generell oppfølging og under de neste to timene ble det konstantert avflating i symfysemål. Babyen hadde sluttet å vokse, men avviket var enda ikke nok til å slå alarm. Under neste UL ble det påvist lite fostervann og dette var mest sannsynlig grunnen til at han ikke vokste like bra lengre, men hjertelyden var god og blodgjennomstrømningen i navlestrengen var helt fin.
Mot slutten av svangerskapet ble det UL hver uke på grunn av alt som hadde skjedd så langt, og jeg var fortsatt kvalm, mye oppkast, stort vekttap, besvimte mye pga lavt blodtrykk og bekkenløsning. Jeg var i elendig form, men gjorde hva jeg kunne for at barnet skulle greie seg.
Til tross for såpass mye frykt for at fødsel skulle begynne for tidlig, så både kom og gikk termindato uten en eneste rie. Dagen etter termindato var det på tide med ny UL for å sjekke.
Nå var det mer kritisk enn før.. Jeg hadde såvidt kommet i gang med UL før jeg ble sendt opp på fødeavdelingen. Barnet var stresset og i kritisk stand. Jeg skulle bli satt i gang, og jeg ringer panisk til flere familiemedlemmer. Min eldste sønn var i barnehagen, jeg hadde sykehusbagen hjemme, telefonen hadde lavt batteri og var IKKE klar for noe av dette. Jeg skulle jo bare inn for en standard sjekk!
Jeg hadde vært på sykehuset i kanskje 20 minutter totalt og jordmor forteller meg at det blir ingen igangsetting. Barnet måtte ut NÅ! Jeg var i sjokk og jeg mistet evnen til å forstå norsk tror jeg, for før jeg visste ordet av det lå jeg på et operasjonsbord og tårene trillet av forvirring. Hva er det som skjer?
Det blir hastesnitt så snart beina mine dovnet vekk og barnet er ute ila 5 minutter. Det går ikke opp for meg hva som skjer før jeg hører babyen gråte et minutt senere. De viser han til meg og jeg føler glede, og ikke et sekund senere en gang så kjenner jeg den kjente kvalmen igjen. Jeg besvimer. Jeg får oksygenmangel og hjertet mitt sliter litt. Jeg husker lite etter dette, men kommer litt til meg selv igjen når jeg er på overvåkningsavdelingen hvor jeg er koblet til oksygen - og jeg er helt alene.
Etter litt tid så kommer det en nybakt pappa inn døren med tårevåte øyne, og han har med seg kanskje verdens minste baby. Det er babyen vår! og jeg blir fortalt at alt er helt perfekt med han. Han er bare litt liten.
Jeg blir senere fortalt det var regnet ut at han kom ikke til å greie seg igjennom en vanlig fødsel og selv med keisersnitt så regnet de ikke med at han hadde mange timene igjen på seg heller. Han var dødsdømt om jeg ikke tilfeldigvis hadde hatt den UL-sjekken når jeg hadde den og jeg fortsatt i sjokk over hvordan kortene våre ble delt for dette.
Jeg har nå 2 sønner, så utrolig friske og raske.
Jeg satte inn spiral like etter sistemann ble født, og jeg hadde den fram til 22. november 2018. Jeg tok den ut på grunn av plager, og jeg sto i påvent av å få satt inn P-stav. Men min gynekolog driver privat praksis og bruker UL for å sjekke at alt er vel når man er der, og på denne UL-en så fikk jeg se et modent egg som enda ikke var løsnet. Jeg tror det var noe med dette egget som gjorde at jeg ikke hentet ut resepten min for P-staven, men jeg dro heller hjem og satte meg ned med mannen for å snakke om tanken på å få et barn til. Han var enig, og vi tenkte pytt la gå, vi setter ikke inn noe nytt. Men jeg ville ikke gå igjennom den samme rutinen som sist, med EL tester, temperatur målinger, planlagt sex osv.. skjer det så skjer det. Vi var enige.
Jeg kjente når egget løsnet, som jeg vanligvis bruker, og vi hadde ubeskyttet sex tilfeldigvis i den tiden. Jeg får vite samme dag at min bestefar døde og den uken ble hektisk. Begravelsen var litt over en uke senere, og samme dag får jeg testene mine i posten.. Jeg tester så snart jeg kommer hjem fra begravelsen. Jeg ser 2 streker.. Tankene mine går litt i ett, om dette er en positiv test, så ble dette barnet unnfanget samme dag som min bestefar forlot oss. Det begynner å få litt mer verdi og jeg blir mer opphengt i dette enn hva jeg liker.
Dagene går, men testene blir ikke sterke. billigtestene har en svak strek, dag etter dag, CB early har en svak strek, men CB digital er negativ..
Hva enn som var på de billigtestene var verre enn et blankt negativ. Det fikk håpet mitt opp, og både jeg og mannen innså hvor mye vi faktisk ønsket dette. Blant sorg og glede, tragiske minne og et håp som gnistret, så våknet jeg i dag til spotting. Testene er ikke sterkere, ei heller svakere. Kanskje er det kjemisk, kanskje er det skygge.. men jeg innser at jeg til slutt tar dette så innmari mye hardere enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Spesielt på grunn av en økte verdien mtp min bestefar som jeg mistet.. Jeg har igjennom alle disse graviditetene aldri opplevd å få så "sterke" streker uten av det betydde graviditet, så jeg er så forvirret og såret av det hele. Jeg er også mye lengre inn i denne syklusen enn hva jeg har vært igjennom hele dette året, selv med spiralen, så det legger nok til mer håp og forvirring også.
Jeg håper jeg kan bruke denne tråden, nå som jeg har hele bakgrunnshistorien min opp til nå her, til å skrive om veien vår videre. For nå så venter jeg bare på at ny syklus kan begynne, så tar vi dag for dag etter det
Når de EL testene er brent vekk, så blir de ikke fornyet. Når 35 (!!) tester er brukt, så vet jeg forhåpentligvis hvordan syklusen min er og skal være!
Det blir spennende å se de neste dagene!
