Jeg har lenge tenkt på å lage en dagbok men ikke gjort det fordi «jeg sikkert blir gravid fort. Så nå kaster jeg meg ut i det. Det har vært noe terapeutisk med å henge her inne i perioden etter senabort så forhåpentligvis kan denne kanskje brukes gjennom et vellykket svangerskap også.
Jeg er 25 år og begynte prøvingen etter barn for 2 år siden. Regnet med at det ville ta litt tid siden jeg aldri har hatt regelmessig menstruasjon. 6 mnd etter at jeg sluttet på p-piller fikk jeg henvisning til gynekolog da jeg bare hadde hatt 1 menstruasjon (og det var uken før legetimen). Januar 2023 var jeg hos gynekolog hvor diagnosen PCOS ble satt og jeg fikk provera og letrozol enkel dose. Blodprøver viste at jeg ikke hadde EL på enkel dose så ble satt på dobbel. Andre syklus med dobbel dose ble jeg gravid, kunn det virkelig gå så «lett?»
Ultralyd i uke 12 visste tvillinger, sjokket var stor og bekymringene meldte seg da jeg selv har hjertesykdom, men gleden var aller størst. Det ble sjekk på riksen og alt var bra med meg, det nærmet seg UL uke 18 og vi begynte å se for oss en fremtid med to små. Bilen ble byttet i en større og litt småting ble kjøpt inn, vi måtte trossalt ha dobbelt opp av alt. Ble jo også anbefalt å starte tidlig med innkjøp. Ultralyd i uke 18 viste en jente og en gutt, ingen avvik. Vi var så lykkelige. 4 dager etter OUL begynte jeg å spotte blod og det kom store mengder slim. Det eskalerte utover dagen og jeg blødde mer og mer. Ringte føden x2 og andre gang fikk jeg komme inn på sjekk. Undersøkelse på føden viste at fødsel var i gang. Vi ble innlagt kl 03 på natten like etter innleggelse gikk vannet til TV1. Vi ble forespeilet at det trolig ikke kom til å gå men at man bare måtte ta tiden til hjelp og vente. Dagene gikk, angsten for rier økte med men ingenting skjedde. Vi fikk derfor reise hjem med hyppig oppfølging. 10 dager etter vannet gikk fikk jeg økende smerter, som var noe takvise. Trolig vonde kynnere/rier. Jeg som aldri har vært gravid før sliter med å skille hva som kan være hva. På kvelden datt navlestrengen til TV1 ut og vi ble igjen innlagt med ambulanse. Dagen etter ble lille jenta vår født stille, 293 gram. Noen dager gikk mens gutten enda var inne. De samme smertene startet 3 dager etterpå og jeg skjønte hvilken vei det ville gå. Samme kveld gikk vannet på tvilling 2 og kort tid etterpå begynte jeg å blø kraftig. Ble hastet ned på føden hvor det ble slått full alarm da blødningen bare økte og økte. Ble tatt til operasjon og lagt i narkose. Hadde en morkakeløsning og tvilling 2 ble forløst, 453 gram liten perfekt gutt. Obduksjon ga ingen funn, konklusjon fra sykehuset: tvilling komplikasjon.
Etter senaborten ble det forventet at vi sikkert ble fort gravid igjen, noe vi også trodde på siden det gikk så lett første gang. Nå har vi 5 reelle forsøk bak oss og det er 7 mnd siden vi mistet. Vi skal inn i PP6 og venter på time hos gynekolog for henvisning til IVF. Jeg fikk ikke EL igjen før jeg startet opp med letrozol etter fødselen så eggløsning får jeg ikke av meg selv.
Det er ingenting jeg vil mer enn å bli gravid igjen, men jeg gruer meg til å psykisk gå gjennom et nytt svangerskap da jeg tror jeg kommer til å være så utrolig redd for å miste.
Jeg er 25 år og begynte prøvingen etter barn for 2 år siden. Regnet med at det ville ta litt tid siden jeg aldri har hatt regelmessig menstruasjon. 6 mnd etter at jeg sluttet på p-piller fikk jeg henvisning til gynekolog da jeg bare hadde hatt 1 menstruasjon (og det var uken før legetimen). Januar 2023 var jeg hos gynekolog hvor diagnosen PCOS ble satt og jeg fikk provera og letrozol enkel dose. Blodprøver viste at jeg ikke hadde EL på enkel dose så ble satt på dobbel. Andre syklus med dobbel dose ble jeg gravid, kunn det virkelig gå så «lett?»
Ultralyd i uke 12 visste tvillinger, sjokket var stor og bekymringene meldte seg da jeg selv har hjertesykdom, men gleden var aller størst. Det ble sjekk på riksen og alt var bra med meg, det nærmet seg UL uke 18 og vi begynte å se for oss en fremtid med to små. Bilen ble byttet i en større og litt småting ble kjøpt inn, vi måtte trossalt ha dobbelt opp av alt. Ble jo også anbefalt å starte tidlig med innkjøp. Ultralyd i uke 18 viste en jente og en gutt, ingen avvik. Vi var så lykkelige. 4 dager etter OUL begynte jeg å spotte blod og det kom store mengder slim. Det eskalerte utover dagen og jeg blødde mer og mer. Ringte føden x2 og andre gang fikk jeg komme inn på sjekk. Undersøkelse på føden viste at fødsel var i gang. Vi ble innlagt kl 03 på natten like etter innleggelse gikk vannet til TV1. Vi ble forespeilet at det trolig ikke kom til å gå men at man bare måtte ta tiden til hjelp og vente. Dagene gikk, angsten for rier økte med men ingenting skjedde. Vi fikk derfor reise hjem med hyppig oppfølging. 10 dager etter vannet gikk fikk jeg økende smerter, som var noe takvise. Trolig vonde kynnere/rier. Jeg som aldri har vært gravid før sliter med å skille hva som kan være hva. På kvelden datt navlestrengen til TV1 ut og vi ble igjen innlagt med ambulanse. Dagen etter ble lille jenta vår født stille, 293 gram. Noen dager gikk mens gutten enda var inne. De samme smertene startet 3 dager etterpå og jeg skjønte hvilken vei det ville gå. Samme kveld gikk vannet på tvilling 2 og kort tid etterpå begynte jeg å blø kraftig. Ble hastet ned på føden hvor det ble slått full alarm da blødningen bare økte og økte. Ble tatt til operasjon og lagt i narkose. Hadde en morkakeløsning og tvilling 2 ble forløst, 453 gram liten perfekt gutt. Obduksjon ga ingen funn, konklusjon fra sykehuset: tvilling komplikasjon.
Etter senaborten ble det forventet at vi sikkert ble fort gravid igjen, noe vi også trodde på siden det gikk så lett første gang. Nå har vi 5 reelle forsøk bak oss og det er 7 mnd siden vi mistet. Vi skal inn i PP6 og venter på time hos gynekolog for henvisning til IVF. Jeg fikk ikke EL igjen før jeg startet opp med letrozol etter fødselen så eggløsning får jeg ikke av meg selv.
Det er ingenting jeg vil mer enn å bli gravid igjen, men jeg gruer meg til å psykisk gå gjennom et nytt svangerskap da jeg tror jeg kommer til å være så utrolig redd for å miste.
Håper terminspira sitter snart, og takk for at du deler 
