Den ordentlige fødselshistorien…:
Jeg har jo fått skrevet klokkeslettene på når ting skjedde på sykehuset den dagen junior ble født, men kjører en liten recap allikevel;
Kl 9 kom jeg inn til sykehuset for ny vurdering for igangsetting 6 dager på overtid. Kl 10:45 fikk jeg ballong som falt ut ca 14:45. 14:55 tok de vannet mitt og jeg ble liggende med ctg frem til 15:30, og med en gang de tok vannet mitt så begynte stormriene. Det var veldig intenst og jeg følte jeg ikke fikk pause. Ringte på alarmen og ga beskjed om st jeg ønsket smertelindring ifm fødsel, så da ble det bestilt blodprøver slik at jeg kunne få epidural.
16:00 var jeg i aktiv fødsel og skulle gå ned til fødestua med hjelp av prekestol, og med bleierumpa hengende ute i en åpen gang på sykehuset på ettermiddagen så stabbet jeg meg nedover mens jeg fortsatt hadde stormrier, så det var en langsom tur 
Jeg fikk beskjed om å legge meg i senga men når jeg endelig kom frem til senga så klarte jeg ikke tanken på å legge meg ned, etter mye diskusjon så fikk jeg det til, og når jordmor undersøkte meg hadde jeg 5 cm åpning.
Alt etterpå dette gikk veldig fort, jeg ble undersøkt igjen en stund etterpå (ca 16:15 eller noe), og da hadde jeg 8 cm åpning og epidural ble avbestilt. I mens jeg hørte at jm pratet i tlf med anestesi så ropte jeg og ba henne om å undersøke meg igjen da jeg fikk trykketrang, da var det full åpning og kl 17:21 var han ute
Jeg fikk som sagt noen veldig små, overfladiske rifter som måtte sys, og jeg mistet «bare» 300ml blod, så det hele var veldig ukomplisert. Lege ønsket oppi det hele og klippe meg og få junior ut med vakuum, men jm ba henne om å gi meg et par rier til for de var så effektive, og vips så var han ute uten vakuum
Tiden på barsel var forferdelig da, det var stappfult på føden som gjorde at samboeren min ikke fikk lov til å være sammen med oss, så 4 timer etter jeg fødte reiste han hjem.. ingen familierom var ledige og jeg ønsket i grunnen å være der over helga (fødte på en onsdag), men endte opp med å reise hjem på lørdagen for jeg savna han så mye
Og nå har 3 uker gått og jeg begynner å føle meg som meg selv igjen, psykisk ihvertfall! Kroppen min bærer fortsatt preg av svangerskap og fødsel men det er utrolig hvor fort man *kan* komme tilbake til «seg selv» etter alt det
