1 uke 
Lillegutt er 1 uke gammel idag, det er skummelt hvor fort tiden går.
Jeg har tenkt og fundert mye på fødselen, og jeg har konkludert med at jeg elsket fødselen min, jeg kjente jordmor i fra før, og det føltes så utrolig trygt og godt. Jeg forventa at jeg kom til å være så redd for å føde at det kom til å bli hastekeisersnitt, men niks! Jeg har aldri følt meg så rå, og følelsen sitter enda i 
Jeg er så stolt av meg selv og egen kropp men også min psykiske helse!
Og for å ha det nevnt, kommunejordmor sa på hjemmebesøk at jeg burde jo bare få maaange barn for kroppen min vet akkurat hva den gjør, jeg hadde en styrtfødsel men alt var veldig udramatisk. Ingen vakuum og klipp, ingen særlig smertestillende, og jeg trengte et par pyntesting pga overfladiske rifter, altså HVA? Til å være førstegangsfødende så har jeg vært helt sykt heldig og det tar jeg ikke for gitt
Og her sitter vi- en uke senere med verdens fineste lille skatt, som allerede har tatt igjen fødselsvekta si, som sover som en stein nesten hele dagen (ikke på natta da. Hihi), han er stort sett blid og verdens beste lille cuddlebuddy
Jeg er så forelska
