Bør vi prøve på nummer 3?

[Kka]

Hei dere!
Jeg regner med det er noen erfarne mammaer her inne som kan gjøre meg litt klokere.

Jeg klarer ikke å slutte å tenke på en potensiell nummer 3! Har to gutter fra før, på 5 og 7 snart, og aldri har hodet spunnet så mye rundt om vi skal ha en til eller ei. Føler jeg har litt dårlig tid hvis vi skal gå for det.

Det store spørsmålet er: Kommer jeg til å angre hvis jeg ikke går for det, siden jeg ikke blir enig med meg selv nå?

Jeg har skrevet noen argumenter for- og imot å øke antall familiemedlemmer. Kan dere, med deres erfaring, se noen punkter som gjør at det absolutt ikke er lurt å gå for det, eller som gjør at vi absolutt bør?

Argumenter for barn nummer 3:
- Babytid, graviditet og fødsel: Tenk å få oppleve det igjen!
- Redd for å angre i ettertid hvis vi ikke går for det mens vi enda er relativt unge (34 nå).
- Den verdifulle erfaringen de to eldste vil få av å være med på å oppdra en liten en.
- Gleden ved å være en stor gjeng som samles til jul og andre sammenkomster, som store barn og voksne.
- Søsknene har flere de kan støtte seg på i hverandre. Tenker bla på når de en gang skal arrangere begravelser og sånt (huff!).
- Storebror og lillebror krangler veldig mye, og kanskje blir det mer harmoni med en siste?
- Lillebror vil gjerne være storebror.
- Et lite håp om ei jente i flokken
- En investering i pensjonist-tilværelsen, med mye besøk og flere barnebarn.
- Vi har økonomi til å klare det.
- Vi får et jevngammelt barn med min brors barn og mannen min sin brors barn.
- Kun ett bleiebarn, og kanskje mindre stress med baby enn hva det var med to tette.
- Hjelp fra storesøsken med småting.

Argumenter for å gi seg på 2 barn:
- Er til tider veldig sliten av de to guttene vi har.
- Mannen har en lederrolle i jobben, som gjør han mye sliten etter jobb. Jeg må trolig ta mye alene med sistemann eventuelt.
- Må nok kjøpe større bil.
- Risikoen for å få et sykt barn.
- Redd for å angre pga arbeidsbelastningen det vil gi på hjemmebane med en til.
- Mye testosteron i heimen med potensielt fire menn og meg selv som eneste kvinne, hvis vi får gutt.
- Vanskeligere å reise hjem til hjembyen min (flyreise) pga dyrere å reise med tre barn. Da må familien min komme oftere til meg.
- Egne interesser og ikke minst mannens interesser utenom barn vil bli nedprioritert i maange år (det går bra for meg, men mannen må nok godsnakkes med for å få igjennom en til sånn sett, tror jeg).
- Kjøpe alt barneutstyr igjen.
- Kroppslige forandringer, kanskje forverring av et lite navlebrokk jeg fikk i forrige svangerskap?
- Alle mine venner har to barn. Kjenner ingen med tre.
- Usikker på om jeg håndterer psykiske problemer og tenåringstid like godt som barnetiden.
- Storebror vil absolutt ikke ha flere søsken, men kanskje har han derfor godt av det?
- Jeg har vokst opp med kun gutter. Kan jeg klare å oppdra en jente eventuelt?

Jeg tenker meg ihjel, og plager meg selv med denne grublingen! Mannen vil nok kanskje bli med på en til hvis jeg noen gang bestemmer meg for å foreslå det, og spørre han rett ut. Har dere kloke ord til ei som grubler fælt? Er en så stor avgjørelse liksom. Hehe!

Barn er det mest meningsfulle, mest bekymringsfulle og mest slitsomme jeg vet. Elsker barn! Men elsker jeg tenåringer?

Hilsen grublepetra

Kan ikke si annet enn GÅ FOR DET! Sitter her med minste frøken på 6 uker. Ho har ei storesøster på snart 6 og en storebror på 9. Det tok oss altså ganske lang tid å bestemme oss for om vi skulle ha nr 3. Holdt på som dette å vurderte frem og tilbake. Da vi bestemte oss for at vi ville ha nr 3, stod vi midt i husbygging så vi drøyde det litt til. Da vi starta prøvinga gikk det raskt og ble gravid på andre pp. Ble et heise svangerskap med mye kvalme og et sykt trøblete bekken. Var da veldig glad for at de to eldste var så store, for de klarer mye selv og hadde forståelse for at jeg var sliten. Kjente på en del dårlig samvittighet da, og tenkte mange gang under svangerskapet at dette kanskje ikke var så god ide likevel. Så kom minste frøkna og det har vært en lek! Rutinene falt raskt på plass, de to store er i ekstase over å ha fått ei lillesøster å hjelper masse til. Har hatt litt ammeproblemer, flere brystbetennelser og derfor en tidvis urolig baby som har gått dårlig opp i vekt, samtidig som både meg, mellomste og minste fikk covid og eldstemann fikk spysyken på likt. Men kjenner ikke at det har vært sykt tungt likevel, akkurat mens det stod på jo, men det gikk liksom greit. Nei, alt i alt har overgangen fra 2-3 vært nesten umerkelig. Ho skled helt naturlig inn i gjengen. Så blir jo så klart livet travelt igjen etterhvert som ho vokser til. Men den travle tiden med småbarn gir jo vel så mye som den tar. Har en mann som jobber mye og er en del alene med alle 3. Føltes litt rart i starten når det plutselig var 3 her, men går veldig fint. Det jeg kjenner mest på nå med nr 3 er at jeg alltid føler at jeg har glemt en unge, så må både dobbel og trippel sjekke at alle er med

 

[Meg88]

Jeg har vært i samme båt. Vært usikker på om vi skulle ha en nr 3. vi har en på 3 og en på 5. jeg personlig hadde angret hvis ikke, jeg hadde nok følt på at det manglet noe. Jeg tenker mye fram i tid, at det blir fint med et søsken til, og fint for oss foreldre når vi blir eldre nå kommer nr 3 i september/oktober. Det blir jo sikkert tøft med 3 barn, men det blir en rutine og man kommer inn i det

 

[Frkd]

Her hadde vi endelig bestemt oss for å ikke få flere barn, fant ut senere samme dag at jeg allerede var gravid

Vi har 4 barn, i alderen 12 år, 9 år, 7 år og 3 mnd.

Nå er jeg 30 år og kjenner det var en større påkjenning å gå gravid i denne alderen, enn i begynnelsen av 20-åra..

Hverdagen til skolebarn er forøvrig mye travlere enn barnehagebarns.
I tillegg til fritidsaktiviteter og lekser, så renner det unger fra hele feltet inn og ut av huset alle dager så selv om vi bare har 4 barn, så er det sjelden det bare er det antallet i hus hos oss på ettermiddagen

Hos oss er det et sånt herlig kaos fra før av, at det foreløpig ikke utgjør så mye forskjell.

 

[Annie2024]

Forstår så godt tankegangen! Vi har 2 jenter på snart 8 og 5 år og vurderte lenge barn nr 3. alt babyutstyret var solgt bort, 2 selvstendige barn som ikke krever så mye hjelp og eller så har vi det veldig fint i hverdagen, men lysten på en til lå der og grublet. Vi endte til slutt opp med å gå for enda et barn, er nå 12 uker på vei og er kjempe glad for valget vi tok, men samtidig tenker jeg av og til om dette var så lurt, tenk om… alltid hørt at man aldri angrer på et barn så velger å stole på det og tro at dette blir helt perfekt!

Kan jeg spørre hvordan det gikk til slutt?

 

[Momof2]

Kan jeg spørre hvordan det gikk til slutt?

Ja, hvordan gikk det? Jeg er i samme tenkebåten som deg

 

[Tiol]

Grublet på samme greia da jeg møtte mannen min og mine to var på samme alder. Fikk nr 3 da de var 7 og 9. Vi trivdes så godt alle sammen at vi fikk gutt nr 4 for ett år siden!

Vi er slitne med store bokstaver. Men det er så verdt det. Vet ikke hva jeg skal si. Noen dager kjenner jeg at jeg savner tiden med bare de to eldste. Så savner jeg tiden med bare de 3 eldste. Så tenker jeg at jeg skal IHVERTFALL ikke få en nr 5!! For tenke seg til da hadde jeg savner tiden med «bare» 4 så da er det ikke så ille allikevel haha! De blir større. Og mer stress og mindre stress samtidig. Å ha barn er en velsignelse og en forbannelse på samme tid hehe.

De første 2 årene er verst..

Og så låner man de bare i sånn 18-20 år før de forsvinner…

Så kommer de til jul.

Sukk

Få så mange du orker!

 

[Nysgjerrig skeptiker]

Hei dere!
Jeg regner med det er noen erfarne mammaer her inne som kan gjøre meg litt klokere.

Jeg klarer ikke å slutte å tenke på en potensiell nummer 3! Har to gutter fra før, på 5 og 7 snart, og aldri har hodet spunnet så mye rundt om vi skal ha en til eller ei. Føler jeg har litt dårlig tid hvis vi skal gå for det.

Det store spørsmålet er: Kommer jeg til å angre hvis jeg ikke går for det, siden jeg ikke blir enig med meg selv nå?

Jeg har skrevet noen argumenter for- og imot å øke antall familiemedlemmer. Kan dere, med deres erfaring, se noen punkter som gjør at det absolutt ikke er lurt å gå for det, eller som gjør at vi absolutt bør?

Argumenter for barn nummer 3:
- Babytid, graviditet og fødsel: Tenk å få oppleve det igjen!
- Redd for å angre i ettertid hvis vi ikke går for det mens vi enda er relativt unge (34 nå).
- Den verdifulle erfaringen de to eldste vil få av å være med på å oppdra en liten en.
- Gleden ved å være en stor gjeng som samles til jul og andre sammenkomster, som store barn og voksne.
- Søsknene har flere de kan støtte seg på i hverandre. Tenker bla på når de en gang skal arrangere begravelser og sånt (huff!).
- Storebror og lillebror krangler veldig mye, og kanskje blir det mer harmoni med en siste?
- Lillebror vil gjerne være storebror.
- Et lite håp om ei jente i flokken
- En investering i pensjonist-tilværelsen, med mye besøk og flere barnebarn.
- Vi har økonomi til å klare det.
- Vi får et jevngammelt barn med min brors barn og mannen min sin brors barn.
- Kun ett bleiebarn, og kanskje mindre stress med baby enn hva det var med to tette.
- Hjelp fra storesøsken med småting.

Argumenter for å gi seg på 2 barn:
- Er til tider veldig sliten av de to guttene vi har.
- Mannen har en lederrolle i jobben, som gjør han mye sliten etter jobb. Jeg må trolig ta mye alene med sistemann eventuelt.
- Må nok kjøpe større bil.
- Risikoen for å få et sykt barn.
- Redd for å angre pga arbeidsbelastningen det vil gi på hjemmebane med en til.
- Mye testosteron i heimen med potensielt fire menn og meg selv som eneste kvinne, hvis vi får gutt.
- Vanskeligere å reise hjem til hjembyen min (flyreise) pga dyrere å reise med tre barn. Da må familien min komme oftere til meg.
- Egne interesser og ikke minst mannens interesser utenom barn vil bli nedprioritert i maange år (det går bra for meg, men mannen må nok godsnakkes med for å få igjennom en til sånn sett, tror jeg).
- Kjøpe alt barneutstyr igjen.
- Kroppslige forandringer, kanskje forverring av et lite navlebrokk jeg fikk i forrige svangerskap?
- Alle mine venner har to barn. Kjenner ingen med tre.
- Usikker på om jeg håndterer psykiske problemer og tenåringstid like godt som barnetiden.
- Storebror vil absolutt ikke ha flere søsken, men kanskje har han derfor godt av det?
- Jeg har vokst opp med kun gutter. Kan jeg klare å oppdra en jente eventuelt?

Jeg tenker meg ihjel, og plager meg selv med denne grublingen! Mannen vil nok kanskje bli med på en til hvis jeg noen gang bestemmer meg for å foreslå det, og spørre han rett ut. Har dere kloke ord til ei som grubler fælt? Er en så stor avgjørelse liksom. Hehe!

Barn er det mest meningsfulle, mest bekymringsfulle og mest slitsomme jeg vet. Elsker barn! Men elsker jeg tenåringer?

Hilsen grublepetra

Ble det familieforøkelse, eller fant du roen med 2 barn?