Bør vi prøve på nummer 3?

[Knøtta88]

Hei dere!
Jeg regner med det er noen erfarne mammaer her inne som kan gjøre meg litt klokere.

Jeg klarer ikke å slutte å tenke på en potensiell nummer 3! Har to gutter fra før, på 5 og 7 snart, og aldri har hodet spunnet så mye rundt om vi skal ha en til eller ei. Føler jeg har litt dårlig tid hvis vi skal gå for det.

Det store spørsmålet er: Kommer jeg til å angre hvis jeg ikke går for det, siden jeg ikke blir enig med meg selv nå?

Jeg har skrevet noen argumenter for- og imot å øke antall familiemedlemmer. Kan dere, med deres erfaring, se noen punkter som gjør at det absolutt ikke er lurt å gå for det, eller som gjør at vi absolutt bør?

Argumenter for barn nummer 3:
- Babytid, graviditet og fødsel: Tenk å få oppleve det igjen!
- Redd for å angre i ettertid hvis vi ikke går for det mens vi enda er relativt unge (34 nå).
- Den verdifulle erfaringen de to eldste vil få av å være med på å oppdra en liten en.
- Gleden ved å være en stor gjeng som samles til jul og andre sammenkomster, som store barn og voksne.
- Søsknene har flere de kan støtte seg på i hverandre. Tenker bla på når de en gang skal arrangere begravelser og sånt (huff!).
- Storebror og lillebror krangler veldig mye, og kanskje blir det mer harmoni med en siste?
- Lillebror vil gjerne være storebror.
- Et lite håp om ei jente i flokken
- En investering i pensjonist-tilværelsen, med mye besøk og flere barnebarn.
- Vi har økonomi til å klare det.
- Vi får et jevngammelt barn med min brors barn og mannen min sin brors barn.
- Kun ett bleiebarn, og kanskje mindre stress med baby enn hva det var med to tette.
- Hjelp fra storesøsken med småting.

Argumenter for å gi seg på 2 barn:
- Er til tider veldig sliten av de to guttene vi har.
- Mannen har en lederrolle i jobben, som gjør han mye sliten etter jobb. Jeg må trolig ta mye alene med sistemann eventuelt.
- Må nok kjøpe større bil.
- Risikoen for å få et sykt barn.
- Redd for å angre pga arbeidsbelastningen det vil gi på hjemmebane med en til.
- Mye testosteron i heimen med potensielt fire menn og meg selv som eneste kvinne, hvis vi får gutt.
- Vanskeligere å reise hjem til hjembyen min (flyreise) pga dyrere å reise med tre barn. Da må familien min komme oftere til meg.
- Egne interesser og ikke minst mannens interesser utenom barn vil bli nedprioritert i maange år (det går bra for meg, men mannen må nok godsnakkes med for å få igjennom en til sånn sett, tror jeg).
- Kjøpe alt barneutstyr igjen.
- Kroppslige forandringer, kanskje forverring av et lite navlebrokk jeg fikk i forrige svangerskap?
- Alle mine venner har to barn. Kjenner ingen med tre.
- Usikker på om jeg håndterer psykiske problemer og tenåringstid like godt som barnetiden.
- Storebror vil absolutt ikke ha flere søsken, men kanskje har han derfor godt av det?
- Jeg har vokst opp med kun gutter. Kan jeg klare å oppdra en jente eventuelt?

Jeg tenker meg ihjel, og plager meg selv med denne grublingen! Mannen vil nok kanskje bli med på en til hvis jeg noen gang bestemmer meg for å foreslå det, og spørre han rett ut. Har dere kloke ord til ei som grubler fælt? Er en så stor avgjørelse liksom. Hehe!

Barn er det mest meningsfulle, mest bekymringsfulle og mest slitsomme jeg vet. Elsker barn! Men elsker jeg tenåringer?

Hilsen grublepetra

 

[Onskebarn]

Forstår så godt tankegangen! Vi har 2 jenter på snart 8 og 5 år og vurderte lenge barn nr 3. alt babyutstyret var solgt bort, 2 selvstendige barn som ikke krever så mye hjelp og eller så har vi det veldig fint i hverdagen, men lysten på en til lå der og grublet. Vi endte til slutt opp med å gå for enda et barn, er nå 12 uker på vei og er kjempe glad for valget vi tok, men samtidig tenker jeg av og til om dette var så lurt, tenk om… alltid hørt at man aldri angrer på et barn så velger å stole på det og tro at dette blir helt perfekt!

 

[Sara]

Vi har tre unger. En gutt på 13 og ei jente på 11 og ei jente på 6.

Jeg angrer slett ikke på at vi fikk yngste, men det jo hvor mye friere min bror som ga seg med to (12 og 10 år gamle) er i forhold til oss som fikk den siste. Og at hun er såpass mye yngre enn søsken og søskenbarn hun vokser opp sammen med. Det var ikke bevisst at hun er så mye yngre da, nummer tre skulle vært knapt 3 år yngre enn nr 2. Jeg hadde termin i februar 2014. Den mistet jeg i tidlig sa og ble ikke gravid før jeg fikk termin i januar 2016, fødte i desember 2015.

Bil er en utfordring ja. Og det tar plass i huset. Og på besøk. Og på ferie. Vi flyr ikke på besøk eller ferie da, vi kjører.

Men jeg angrer ikke, og snart er hun også så stor at vi får Litt større frihet. (kan være alene hjemme/gå til og fra skolen selv etc)

Og, jeg elsker tenåringen selvsagt like mye som før. Utfordringene er annerledes, men man vokser jo med oppgaven. De blir ikke brått tenåringer over natta

 

[FruFrøken]

Må bare si først: gutta mine kranglet som hund og katt i den alderen!! Det rettet seg når yngste passerte 8-9.
De var 5 og 7 det året lillesøster kom. Husets lille prinsesse og solstråle! Merket ikke store forskjellen på overgangen fra 2-3. Men nå står du på kanten til en travel tid. Skolebarn er mer travelt enn bhg barn. Fritidsaktiviteter med baby på armen er ikke bare bare, men for oss har det gått veldig bra siden hun er så enkel å ha med å gjøre.
Gutta har nå stort utbytte av hverandre, og de er store nok til å hjelpe til med lillesøster. Vi kan fint gå en tur med hundene imens hun passes en liten time av storebrødre. I år fyller de 14,12,7.
Man angrer vel aldri på de barna man har fått

 

[WP:]]

Vi har 3 kids i huset. Helt siden minste kom Tim verden for 7 år siden, har jeg følt at vi var ferdige. Det er sykt slitsomt, hektisk og veldig koselig. Vi har derfor tilpasset «alt» i livet vårt til et liv med 3 barn, bil, antall soverom i huset, solgt unna utstyr osv. MEN, for ca 1,5 år siden så dukket tanken opp hos meg. Noe «manglet», kunne så gjerne tenkt meg å opplevd baby en gang til osv. Det skal sies at jeg bare har født et barn, selv om alle 3 bor hos oss. Jeg prøvde lenge å argumentere meg bort fra den følelsen (jeg er veldig styrt av fornuft), men det gikk liksom ikke. Følelsen av at vi ikke var komplette likevel vokste, og føltes etterhvert som en sorg, mer enn bare en artig tanke.

livene våre er svært travle og det er overhode ikke «tid» til en baby til. Samtidig tror jeg at det et en så stor kvalitet for guttene våre, men også oss som par og mennesker og få oppleve dette en gang til. Også å få en enda større familie med mer kaos, men også mye mer kjærlighet. det tok tid å overtale mannen, men han er så glad i meg, at han til slutt innså at hvis jeg ikke skulle bli deprimert måtte han bare bli med på det Så nå har vi prøvd siden november. Håper den sitter til sommeren (vi har pause i prøvinga etter en EXU).
Lykke til med valget!

 

[:)Solsikke:)]

Vi gikk for nr tre er plass i bilen og ting går seg til jeg sier go for it

ps er leder selv og mann som pendler så er ofte alene

 

[Søskendrøm2025]

Hei dere!
Jeg regner med det er noen erfarne mammaer her inne som kan gjøre meg litt klokere.

Jeg klarer ikke å slutte å tenke på en potensiell nummer 3! Har to gutter fra før, på 5 og 7 snart, og aldri har hodet spunnet så mye rundt om vi skal ha en til eller ei. Føler jeg har litt dårlig tid hvis vi skal gå for det.

Det store spørsmålet er: Kommer jeg til å angre hvis jeg ikke går for det, siden jeg ikke blir enig med meg selv nå?

Jeg har skrevet noen argumenter for- og imot å øke antall familiemedlemmer. Kan dere, med deres erfaring, se noen punkter som gjør at det absolutt ikke er lurt å gå for det, eller som gjør at vi absolutt bør?

Argumenter for barn nummer 3:
- Babytid, graviditet og fødsel: Tenk å få oppleve det igjen!
- Redd for å angre i ettertid hvis vi ikke går for det mens vi enda er relativt unge (34 nå).
- Den verdifulle erfaringen de to eldste vil få av å være med på å oppdra en liten en.
- Gleden ved å være en stor gjeng som samles til jul og andre sammenkomster, som store barn og voksne.
- Søsknene har flere de kan støtte seg på i hverandre. Tenker bla på når de en gang skal arrangere begravelser og sånt (huff!).
- Storebror og lillebror krangler veldig mye, og kanskje blir det mer harmoni med en siste?
- Lillebror vil gjerne være storebror.
- Et lite håp om ei jente i flokken
- En investering i pensjonist-tilværelsen, med mye besøk og flere barnebarn.
- Vi har økonomi til å klare det.
- Vi får et jevngammelt barn med min brors barn og mannen min sin brors barn.
- Kun ett bleiebarn, og kanskje mindre stress med baby enn hva det var med to tette.
- Hjelp fra storesøsken med småting.

Argumenter for å gi seg på 2 barn:
- Er til tider veldig sliten av de to guttene vi har.
- Mannen har en lederrolle i jobben, som gjør han mye sliten etter jobb. Jeg må trolig ta mye alene med sistemann eventuelt.
- Må nok kjøpe større bil.
- Risikoen for å få et sykt barn.
- Redd for å angre pga arbeidsbelastningen det vil gi på hjemmebane med en til.
- Mye testosteron i heimen med potensielt fire menn og meg selv som eneste kvinne, hvis vi får gutt.
- Vanskeligere å reise hjem til hjembyen min (flyreise) pga dyrere å reise med tre barn. Da må familien min komme oftere til meg.
- Egne interesser og ikke minst mannens interesser utenom barn vil bli nedprioritert i maange år (det går bra for meg, men mannen må nok godsnakkes med for å få igjennom en til sånn sett, tror jeg).
- Kjøpe alt barneutstyr igjen.
- Kroppslige forandringer, kanskje forverring av et lite navlebrokk jeg fikk i forrige svangerskap?
- Alle mine venner har to barn. Kjenner ingen med tre.
- Usikker på om jeg håndterer psykiske problemer og tenåringstid like godt som barnetiden.
- Storebror vil absolutt ikke ha flere søsken, men kanskje har han derfor godt av det?
- Jeg har vokst opp med kun gutter. Kan jeg klare å oppdra en jente eventuelt?

Jeg tenker meg ihjel, og plager meg selv med denne grublingen! Mannen vil nok kanskje bli med på en til hvis jeg noen gang bestemmer meg for å foreslå det, og spørre han rett ut. Har dere kloke ord til ei som grubler fælt? Er en så stor avgjørelse liksom. Hehe!

Barn er det mest meningsfulle, mest bekymringsfulle og mest slitsomme jeg vet. Elsker barn! Men elsker jeg tenåringer?

Hilsen grublepetra

Jeg syns ofte man finner svaret «i seg selv», andres erfaring vil alltid tipse om begge deler. Og leser jeg gjennom innlegget ditt er det ingen tvil om at ønsket er sterkere enn tvilen. Allerede begynt på «tiltak» mot argumentene for å få en til. Jeg tror ikke du kommer til å angre, uansett om det blir mye jobb og nedprioritering av en selv i det siste. Du har jo gjort det to ganger og vet veldig godt hva du går til og hva de innebærer

Noen angrer kanskje på å i det hele tatt ha fått barn, men har enda tilgode å høre noen si de angrer på det siste barnet i søskenflokken

 

[J]

En angrer aldri på et barn. Me har 3 og venter nr 4. Angrer ikke på nr 4 selvom mannen overhode ikke ville ha en til. Føler 3 er ikke mange barn men helt greit. Er selv vokst opp med 4 søsken og kjenner det er godt til tider å ha flere å spille på når det kommer til å feire bryllupsdag til foreldre, når et søsken er syk, familieselskaper osv. Mannen er vokst opp med 6 søsken så vi er en go gjeng når alle samles fra begge sider.
Hadde eg vært deg hadde eg gått for det men begynt nå. Ville ikkje ha ventet for lenge. Desto eldre en blir desto større sjanse for komplikasjoner osv. Mamma fikk oss i en alder av 34-37 år og i mine øyne var det altfor sent, fikk alltid høre kor fælt det måtte vær å ha gamle foreldre, (eg sier ikkje at det er gammelt, men kordan eg opplevde å ha såpass voksne foreldre).

 

[Engelpia]

Hei jeg er dessverre ingen mamma enda, men har flere venninner på mim alder som har fra 3-5 barn, jeg er snart selv 39 og her blir det nok evebt bare ett gjennom ivf om det sitter neste gang. Ønsker deg masse lykke til

 

[Engelpia]

En angrer aldri på et barn. Me har 3 og venter nr 4. Angrer ikke på nr 4 selvom mannen overhode ikke ville ha en til. Føler 3 er ikke mange barn men helt greit. Er selv vokst opp med 4 søsken og kjenner det er godt til tider å ha flere å spille på når det kommer til å feire bryllupsdag til foreldre, når et søsken er syk, familieselskaper osv. Mannen er vokst opp med 6 søsken så vi er en go gjeng når alle samles fra begge sider.
Hadde eg vært deg hadde eg gått for det men begynt nå. Ville ikkje ha ventet for lenge. Desto eldre en blir desto større sjanse for komplikasjoner osv. Mamma fikk oss i en alder av 34-37 år og i mine øyne var det altfor sent, fikk alltid høre kor fælt det måtte vær å ha gamle foreldre, (eg sier ikkje at det er gammelt, men kordan eg opplevde å ha såpass voksne foreldre).

Er ikke bestandig lett å planlegge når man kan få barn når det gjelder alder. Jeg selv blir 39 om 2 mnd og ser ikke på det som jeg blir gammel mor hvis det nå sku klaffe med ivf i mai (6 forsøk)

 

[Knøtta88]

Hei!
Tusen takk for så mange gode og kloke ord!

Føler det blir mer og mer klart for meg at «hjertet vil» ha en til. Fornuften drar meg mer i en annen retning, men hvis mannen hadde spurt meg om å få en til ville jeg jo sagt ja kjenner jeg. Hmm.

Jeg tror ikke jeg føler på tidspresset på grunn av alder, men mest pga avstanden til de andre to barna.

@Søskendrøm2022: Følte du traff noe i meg når du sier at jeg allerede har begynt på tiltak til motargumentene! Hehe!

Det er så sant dette med feiring av store dager, og å være en liten flokk om det. Eller når et av barna skal gifte seg, så får de flere søsken og fettere/kusiner osv som stiller opp, holder taler osv.

Jeg kommer fra en familie med fire søsken, hvor to er halvsøsken. Det var fredelig og fint de gangene jeg var kun med min helbror hos mamma, mens vi var en stor gjeng hos pappa. Som voksen møtes vi ofte i store festlige lag med den store gjengen, vi har gruppechat og finner på ting som Escape room, ferier osv.

Jeg har et spesielt godt forhold til min helbror og vi har roligere utflukter, fine kaffestunder med mamma, og har et veldig nært forhold til tantebarna, på den kanten. Mamma ble veldig ung ferdig med barn hjemme i huset, og er blitt gründer, realiserer drømmer, drar på lange ferieturer og eventyr som relativt ung bestemor. Hehe! Så mamma anbefaler meg å stoppe på to, for at jeg skal få den friheten senere. Pappa som har fire anbefaler meg å stoppe pga økonomi, samtidig som jeg ser at han er omsvermet av barn som kommer hjem og besøker, og ikke et kjedelig øyeblikk har han. Hmm, men er jo til syvende og sist sin egen følelse en må lytte til.

Tar gjeerne i mot flere erfaringer!

 

[Søskendrøm2025]

Er ikke bestandig lett å planlegge når man kan få barn når det gjelder alder. Jeg selv blir 39 om 2 mnd og ser ikke på det som jeg blir gammel mor hvis det nå sku klaffe med ivf i mai (6 forsøk)

Tror grensen for hva som var «gammelt» nå og for tretti år siden har flyttet seg en del, og man bør uansett ikke bry seg om hva andre tenker Barn kommer ikke på bestilling når man ønsker det, og man er en like god mor om man er 20, 30 eller 40

Lykke til med IVF-forsøket

 

[Engelpia]

Tror grensen for hva som var «gammelt» nå og for tretti år siden har flyttet seg en del, og man bør uansett ikke bry seg om hva andre tenker Barn kommer ikke på bestilling når man ønsker det, og man er en like god mor om man er 20, 30 eller 40

Lykke til med IVF-forsøket

Tusen takk

 

[Veivalsa]

Tenker det bare er dere som kan avgjøre
Vi har 2 sto nå som er 4 og 1 år. Jeg synes det er veldig slitsomt for tiden, særlig fordi den minste ikke sover mer enn 1-2 timer sammenhengende på nettene og det er myyye sykdom når man har tilgang på barnehagebakterier.
Sånn som det er nå, midt i verste småbarnslivkaoset, så skal jeg ærlig si at jeg savner friheten i livet mitt. Ikke den vi hadde før vi fikk barn nødvendigvis, men den fra eldste var 2,5 år. Hvor man kunne dra på kafé, ta en spontan kafetur, finne på ting uten at babyen bare skal krabbe rundt, hyle og spise alt hun finner, eller at det krasjer med at hun skal sove. Eller at hun bare er syk hele tiden så vi bare nå holde oss hjemme likevel.
Men altså, jeg vet jo at vi får dette tilbake og at det blir lettere når vi får sove mer pg minst er større.
Jeg har alltid ønsket meg 3 barn. Jeg kjenner derimot at det skal være NÅ eller aldri. Det er mange ting jeg ønsker å holde på med som ikke går når man har småbarn, og jeg har ikke lyst til å starte på nytt igjen senere. Mannen min vil ikke ha flere, så det blir nok ikke noen fler her. Men skulle jeg valgt, skulle vi fått en til om ca ett år fra nå med sånn 2 års mellomrom på de to minste.


Lykke til med valget ditt De fleste som svarer har jo valgt å få 3 og somregel finner man vel det positive i å få et barn til

 

[Veivalsa]

Må bare si først: gutta mine kranglet som hund og katt i den alderen!! Det rettet seg når yngste passerte 8-9.
De var 5 og 7 det året lillesøster kom. Husets lille prinsesse og solstråle! Merket ikke store forskjellen på overgangen fra 2-3. Men nå står du på kanten til en travel tid. Skolebarn er mer travelt enn bhg barn. Fritidsaktiviteter med baby på armen er ikke bare bare, men for oss har det gått veldig bra siden hun er så enkel å ha med å gjøre.
Gutta har nå stort utbytte av hverandre, og de er store nok til å hjelpe til med lillesøster. Vi kan fint gå en tur med hundene imens hun passes en liten time av storebrødre. I år fyller de 14,12,7.
Man angrer vel aldri på de barna man har fått

Det var informativt. Har aldri tenkt på at skolebarn er travlere men med lekser og aktiviteter som skal følges opp, så må det jo naturlig nok bli sånn
Jeg har 2 stk og tenkte at minstemor nok skulle følge med på lasset - så fikk jeg en hylende kolikkbaby som ikke taklet hverken vogn, bilstol eller å sove for seg selv. Så vi var nesten bare hjemme det første halvåret. Det går over såklart, og er helt annerledes nå som hun er 1, men veldig hardt å få en baby som ikke kunne være med på noe som helst slik jeg hadde tenkt. Lirer virkelig på hvordan jeg skulle fått kjørt og hentet til aktiviteter eller fulgt opp lekser med en baby som gråt så mye de dagene mannen jobber kveld. Eller nå forsåvidt når hun legger seg rundt 18 på kvelden

 

[Banoffie]

Vi synes 2 var lett som en plett, fikk derfor en til. 3 barn på under 5 år. Angrer ikke, MEN jeg skal ærlig innrømme at tredjemann vippa oss litt av pinnen. Nå er han (vi har tre gutter) bare tre måneder, men vi merker godt at vi er én voksen i mindretall.
Håper dere finner ut av det

 

[J]

Er ikke bestandig lett å planlegge når man kan få barn når det gjelder alder. Jeg selv blir 39 om 2 mnd og ser ikke på det som jeg blir gammel mor hvis det nå sku klaffe med ivf i mai (6 forsøk)

Selvfølgelig er det ikkje lett å planlegge. Men eg må få meine at det er gammelt i mine øyne, samme som du meine det ikkje er det. Eg er jo bare ein drittonge då, er 27 og skal ha nr 4 liksom

 

[Veivalsa]

Er ikke bestandig lett å planlegge når man kan få barn når det gjelder alder. Jeg selv blir 39 om 2 mnd og ser ikke på det som jeg blir gammel mor hvis det nå sku klaffe med ivf i mai (6 forsøk)

Tenk ikke for mye på det Er bare folk som ikke forstår ordentlig hvordan det er å faktisk ikke bare kunne velge når og hvor mange barn man skal ha som sier sånn. Svigerfar var 40 da mannen min ble født, og han virker ikke spesielt gammal nå synes jeg altså. Foreldrene til mammaen min var 20 og 22 da de fikk barn. Men døde da de var 60 og 70, så hun har mistet begge foreldre sånn forholdsvis tidlig, hvertfall moren sin. Livet og fremtida vil alltid være uforutsigbar!
Jeg hadde lyst til å bli mamma tidlig, men jeg tenker ikke at det er alle forundt å oppleve. Det skal for det første klaffe og mange vil ha en partner å få barnet med som man kjenner at er «den rette» å stifte familie med. Håper du lykkes på forsøket nå!!!

 

[Knøtta88]

Hei jeg er dessverre ingen mamma enda, men har flere venninner på mim alder som har fra 3-5 barn, jeg er snart selv 39 og her blir det nok evebt bare ett gjennom ivf om det sitter neste gang. Ønsker deg masse lykke til

Masse lykke til!! Håper den sitter neste gang.

 

[Engelpia]

Selvfølgelig er det ikkje lett å planlegge. Men eg må få meine at det er gammelt i mine øyne, samme som du meine det ikkje er det. Eg er jo bare ein drittonge då, er 27 og skal ha nr 4 liksom

Joda du får mene det men jeg traff ikke samboeren før jeg var 30 og viktigste for oss var å få jobb først så alt lå til rette. Jeg skulle egentlig starte med ivf for 4 år siden men ønsket å fullføre lærling tiden først. Vi er alle forskjellig og jeg unner alle å bli mamma uansett om dem er i 20,30 eller i 40 åra