Bør vi få 3 barn?

[VictoriaH]

Å gå fra 1-2 er jo for de fleste ganske naturlig og ønskelig, men jeg føler selv det er en vanskeligere avgjørelsen med tredjemann. For vår del er to absolutt nok, for andre er tre eller fler like naturlig som å ha to. Har dere plass, overskudd, økonomi og et felles ønske så kjør på. Her er kapasiteten vår to.

 

[Tigerlilje]

Jeg synes det er interessant å lese svarene her da vi også har vært litt i samme båt. Her er det mannen som er den største pådriveren for å få nr 3, mens jeg derimot alltid har ønsket to. Har vokst opp som "dritten i midten" selv og syntes det var helt pyton Men er selvfølgelig glad for å ha mer enn ett søsken nå når jeg er voksen. Etter nr 2 ble født svevde jeg på en rosa sky og tanken på at dette skulle være siste gang var helt uutholdelig. Men nå når minste er 2,5 år har vi kommet i en herlig fase der begge barna sover gjennom natten, vi har gode rutiner, vi kan alltid ta ett barn hver hvis begge er kranglete og sist, men ikke minst har parforholdet blomstret skikkelig det siste halvåret. Vi har alltid tid sammen på kvelden og er nesten litt nyforelska. Jeg innser jo at småbarnsperioden tærer på forholdet og jeg er redd for at det hadde velta lasset på alle måter om vi fikk ett tredje barn. Jeg er redd det går utover parforholdet, som igjen går utover de andre barna vi har. Vi har opplevd kolikk og refluks og andre ting tidligere, så det er jo ingen garanti at nr 3 ikke får noe av det...

Så vi har blitt enige om at svaret vårt er foreløpig at vi ikke ønsker flere, men vi skal evaluere det på nytt om 2 års tid og se hva vi tenker da

 

[Baby_2019]

Jeg synes det er interessant å lese svarene her da vi også har vært litt i samme båt. Her er det mannen som er den største pådriveren for å få nr 3, mens jeg derimot alltid har ønsket to. Har vokst opp som "dritten i midten" selv og syntes det var helt pyton Men er selvfølgelig glad for å ha mer enn ett søsken nå når jeg er voksen. Etter nr 2 ble født svevde jeg på en rosa sky og tanken på at dette skulle være siste gang var helt uutholdelig. Men nå når minste er 2,5 år har vi kommet i en herlig fase der begge barna sover gjennom natten, vi har gode rutiner, vi kan alltid ta ett barn hver hvis begge er kranglete og sist, men ikke minst har parforholdet blomstret skikkelig det siste halvåret. Vi har alltid tid sammen på kvelden og er nesten litt nyforelska. Jeg innser jo at småbarnsperioden tærer på forholdet og jeg er redd for at det hadde velta lasset på alle måter om vi fikk ett tredje barn. Jeg er redd det går utover parforholdet, som igjen går utover de andre barna vi har. Vi har opplevd kolikk og refluks og andre ting tidligere, så det er jo ingen garanti at nr 3 ikke får noe av det...

Så vi har blitt enige om at svaret vårt er foreløpig at vi ikke ønsker flere, men vi skal evaluere det på nytt om 2 års tid og se hva vi tenker da

Kan du si noe om hva som gjorde at du følte seg som "dritten i midten", og hva du tenker foreldre kan gjøre for å unngå dette? Jeg har mange tanker om det å være enebarn, men mangler synsvinkelen fra dere med søsken. Der er jeg ganske blank, og ønsker å legge til rette for å unngå det problemet du nevner

 

[Veivalsa]

Kan du si noe om hva som gjorde at du følte seg som "dritten i midten", og hva du tenker foreldre kan gjøre for å unngå dette? Jeg har mange tanker om det å være enebarn, men mangler synsvinkelen fra dere med søsken. Der er jeg ganske blank, og ønsker å legge til rette for å unngå det problemet du nevner

Jeg fikk også lyst til å svare bare utfra det jeg merker selv, og det er at jeg forventer mye av eldste. Jeh forventet for mye av han da søsteren var typ 1 år og han var 4. Nå ser jeg en 4åring og tenker at det er jo et lite barn. Men jeg så han i forhold til henne, og da er han jo stor gutt. Og det er jo litt faren med flere barn, at man forventer ulike ting av barna fordi man ser dem i forhold til hverandre. Når minste er 4 så sammenligner jeg ikke henne med en på 1 år, men med broren som da er hele 7 år. Kommer jeg til å forvente mindre selvstendighet av henne? Kommer hun til å få være lite barn lenger enn han?
Jeg jobber hele tiden med akkurat det her, og at barna skal få være mest seg selv uavhengig av søskenet, men HELT adskilt får man det heller ikke. Når det er en som er mindre, vil ofte den få mer hjelp enn de eldre. Til både praktiske gjøremål og følelseshåndtering.

Den eldste er naturlig mer selvgående fordi den er eldre enn de andre, den minste får mest fordi den er yngst og skriker høyest/lettest å tenke at dette må prioriteres først fordi barnet er minst - også blir det midterste barnet litt mer overlatt til seg selv. Det er hverken den store og selvstendige, som også føler seg/får en større autoritet blant søsknene basert på alder, og det er heller ikke det minste barne som kan «unnskyldes» mye forskjellig med argument at barnet er minst. Dette er litt satt på spissen altså, sier ikke at det alltid blir sånn som dette hverken med 2 eller 3 barn.
Samtidig har jeg opptil flere venninner og min egen mor som sier at de selv opplevde å være barnet med behov som alltid ble glemt eller satt til side fordi de var det midterste barnet i en flokk på 3. Så det er noe i det også

 

[Baby_2019]

Jeg fikk også lyst til å svare bare utfra det jeg merker selv, og det er at jeg forventer mye av eldste. Jeh forventet for mye av han da søsteren var typ 1 år og han var 4. Nå ser jeg en 4åring og tenker at det er jo et lite barn. Men jeg så han i forhold til henne, og da er han jo stor gutt. Og det er jo litt faren med flere barn, at man forventer ulike ting av barna fordi man ser dem i forhold til hverandre. Når minste er 4 så sammenligner jeg ikke henne med en på 1 år, men med broren som da er hele 7 år. Kommer jeg til å forvente mindre selvstendighet av henne? Kommer hun til å få være lite barn lenger enn han?
Jeg jobber hele tiden med akkurat det her, og at barna skal få være mest seg selv uavhengig av søskenet, men HELT adskilt får man det heller ikke. Når det er en som er mindre, vil ofte den få mer hjelp enn de eldre. Til både praktiske gjøremål og følelseshåndtering.

Den eldste er naturlig mer selvgående fordi den er eldre enn de andre, den minste får mest fordi den er yngst og skriker høyest/lettest å tenke at dette må prioriteres først fordi barnet er minst - også blir det midterste barnet litt mer overlatt til seg selv. Det er hverken den store og selvstendige, som også føler seg/får en større autoritet blant søsknene basert på alder, og det er heller ikke det minste barne som kan «unnskyldes» mye forskjellig med argument at barnet er minst. Dette er litt satt på spissen altså, sier ikke at det alltid blir sånn som dette hverken med 2 eller 3 barn.
Samtidig har jeg opptil flere venninner og min egen mor som sier at de selv opplevde å være barnet med behov som alltid ble glemt eller satt til side fordi de var det midterste barnet i en flokk på 3. Så det er noe i det også

Takk for svar. Veldig nyttig å lese

 

[Tigerlilje]

Kan du si noe om hva som gjorde at du følte seg som "dritten i midten", og hva du tenker foreldre kan gjøre for å unngå dette? Jeg har mange tanker om det å være enebarn, men mangler synsvinkelen fra dere med søsken. Der er jeg ganske blank, og ønsker å legge til rette for å unngå det problemet du nevner

Det ligger vel i at eldstemann er den som får mer ansvar og tillit, mens den yngste er "babyen" som kommer unna med mer enn de andre. Den i midten faller liksom litt utenfor. Og det yngste søskenet mitt hadde i tillegg litt spesielle behov de første årene, noe som har ført til at alt har sentrert rundt den minste sine behov. Som barn følte jeg at jeg konstant var i veien og at det bare var kjefting når jeg først ble pratet til. Om vi kranglet var det lillesøsken som fikk trøst og jeg som ble sendt på rommet. Foreldrene mine var i tillegg konstant stressa, de jobba jo fullt og kjente nok godt på tidsklemma. Til slutt gikk det utover forholdet og de skilte seg når jeg var ganske liten.

Jeg vet ikke helt hvordan man unngår det.. Kanskje med litt aldersforskjell mellom nr 2 og nr 3? Eller kanskje bare ved å være ekstra bevisst på det? Tenker det er ingen regel uten unntak

 

[Mymlen93]

Jeg har 3. Nr 3 var ikke med i planen. Sybst det er begynt å bli ganske krevende til tider. 3 barn er liksom 1 voksen for lite hele tiden. Kan ikke gå å bade uten at vi har med en annen person også, mye styr å reise på ferie.trenger større hus, Mye styr med bil og bilstoler, krangling konstant i bilen! For vår del hadde det holdt med 2. selvfølgelig elsker vi minste også og angrer ikke på at vi ikke tok abort. Men det er hektisk, mye faller på meg siden jeg er student og mannen jobber mye for å få økonomien rundt.
Nå er de alle tett i alder, og det hjelper jo ikke på. Hadde sikkert vært litt mer håndterbart om de var litt lengre fra aldersmessig.
Tiden går og jeg håper det løsner litt mer etterhvert som de blir mer selvstendig.

 

[Starflower]

Jeg synes det er interessant å lese svarene her da vi også har vært litt i samme båt. Her er det mannen som er den største pådriveren for å få nr 3, mens jeg derimot alltid har ønsket to. Har vokst opp som "dritten i midten" selv og syntes det var helt pyton Men er selvfølgelig glad for å ha mer enn ett søsken nå når jeg er voksen. Etter nr 2 ble født svevde jeg på en rosa sky og tanken på at dette skulle være siste gang var helt uutholdelig. Men nå når minste er 2,5 år har vi kommet i en herlig fase der begge barna sover gjennom natten, vi har gode rutiner, vi kan alltid ta ett barn hver hvis begge er kranglete og sist, men ikke minst har parforholdet blomstret skikkelig det siste halvåret. Vi har alltid tid sammen på kvelden og er nesten litt nyforelska. Jeg innser jo at småbarnsperioden tærer på forholdet og jeg er redd for at det hadde velta lasset på alle måter om vi fikk ett tredje barn. Jeg er redd det går utover parforholdet, som igjen går utover de andre barna vi har. Vi har opplevd kolikk og refluks og andre ting tidligere, så det er jo ingen garanti at nr 3 ikke får noe av det...

Så vi har blitt enige om at svaret vårt er foreløpig at vi ikke ønsker flere, men vi skal evaluere det på nytt om 2 års tid og se hva vi tenker da

Så hærlig at dere har fått tilbake nyforelskelsen, den misunner jeg dere! Her er vi enda der hvor begge fremdeles sover urolig og er krevende. Jeg er der hvor hodet mitt sier nei, det holder med to, ikke ødelegg dynamikken, så sier hjertet mitt og kroppen min ja vil vil ha en nr. 3. Jeg klarer virkelig ikke bestemme meg. Jeg ser alle poengene som blir delt her og jeg er enig i at det burde være nok med to, men jeg klarer ikke gi slipp.

Jeg skulle nesten fått lånt noen sin unge for en helg bare for å følt litt på det

 

[Starflower]

Hva er aldersforskjellen mellom dine tre?

Det er akkurat det du skriver (og som har blitt nevnt av noen andre også) jeg er redd for. At vi ikke skal få til alt vi vil fordi det bremser oss mer, at det skal bli mer problemer med det. Det er så utrolig vanskelig. Mannen lener nok litt mer mot nei enn ja så om det blir nei så blir det jo nei, men ja, nå er vi inne i en litt vanskelig periode der minsten har begynt å bli en ramp så nå har vi to ramper istedenfor en. Men det er jo bare perioder. Jeg syntes det blir så dumt om vi skal gi opp en "resten av livet" opplevelse fordi vi ikke orker å ta den kampen nå.

 

[Mymlen93]

Hva er aldersforskjellen mellom dine tre?

Det er akkurat det du skriver (og som har blitt nevnt av noen andre også) jeg er redd for. At vi ikke skal få til alt vi vil fordi det bremser oss mer, at det skal bli mer problemer med det. Det er så utrolig vanskelig. Mannen lener nok litt mer mot nei enn ja så om det blir nei så blir det jo nei, men ja, nå er vi inne i en litt vanskelig periode der minsten har begynt å bli en ramp så nå har vi to ramper istedenfor en. Men det er jo bare perioder. Jeg syntes det blir så dumt om vi skal gi opp en "resten av livet" opplevelse fordi vi ikke orker å ta den kampen nå.

Meg? I såfall så er det 1,5år mellom de to eldste og 2år og 1 mnd mellom de to yngste. 2 tette går fint, men 3 tette anbefaler jeg ingen ting gikk egentlig veldig bra når minste var mindre, men nå er han i trassalderen, eldste er i "den første puberteten" som de kaller det. Heldigvis er mellomste en rolig person som kan leke selvstendig eller med de to andre. Men er jo synn på mellomste som alltid må feie seg for de to andre som har litt mer krevende personlighet. Jeg har også fått barn med en med adhd, som er veldig arvelig..

 

[Starflower]

Meg? I såfall så er det 1,5år mellom de to eldste og 2år og 1 mnd mellom de to yngste. 2 tette går fint, men 3 tette anbefaler jeg ingen ting gikk egentlig veldig bra når minste var mindre, men nå er han i trassalderen, eldste er i "den første puberteten" som de kaller det. Heldigvis er mellomste en rolig person som kan leke selvstendig eller med de to andre. Men er jo synn på mellomste som alltid må feie seg for de to andre som har litt mer krevende personlighet. Jeg har også fått barn med en med adhd, som er veldig arvelig..

Huffda, nei vi har muligens noe Adhd i vår familie også, men om det er riktig eller ikke vet jeg ikke. Eldste er veldig hyper, men det trenger ikke nødvendigvis være adhd. Unner deg ikke den! Det med krevende personlighet kjenner jeg allerede på, for lillebror som er roligere blir automatisk den som må vente forsi storesøster krever mer. Jeg tror likevel ikke jeg klarer å gi slipp, men kanskje vi bare må drøye tidsperspektivet litt, selv om vi helst ikke har lyst på veldig stor aldersforskjell mellom. Hvis jeg i det heletatt får mannen med da, det er jo ikke sikkert. Han lener mer mot nei enn ja, men han er ennå veldig i tvil.

Vi kjørte tur i dag så sov begge to baki, så hosta minsten og jeg bare åå til og med hostinga dems er søt. Han bare så på meg og spurte gikk tankene dine rett på en nr 3 igjen nå eller Det er 1,5 mellom de nå og om vi skulle prøvd på en siste ville det blitt 2,5-3 år mellom de.