Hanne Irene
Andre møte med forumet
Et brev kom i posten og dermed smalt det igjen. At det går an å bli så lei seg av å lese to ord er helt utrolig.
"Søknaden avslås"
Jeg
har nemlig bedt legen om å henvise meg til en psykolog, noe jeg
tydeligvis ikke er dårlig nok til. Sykdommen har gjort at jeg har gravd
meg lenger og lenger ned i sanden. Både fordi jeg plages ved at ingen
klarer å finne ut hva som feiler med meg og fordi det virker som at
mange rundt meg ikke tror det er noe galt med meg."Du er kanskje bare sliten?", "Alle er jo slitne når de har små barn!", "Du har jo vært syk lenge, og da er det ikke rart om man er litt sliten etterpå!", "Du ser litt trøtt ut i dag", "Har du fått sovet nok da?", "Spiser du sunt?", "Kanskje du burde ta deg noe å drikke?"....
Ingen mener noe vondt med å stille disse spørsmålene, heller det motsatte, og hva skal man ellers spørre om? Jeg skjønner at det er vanskelig å forstå, men jeg er ikke sliten, jeg er ikke trøtt, jeg har spist og drukket og barna mine er ikke vanskeligere å hanskes med enn andre barn. Jeg er syk.
Jeg har alltid elsket barn, og den jobben det innebærer å oppdra og passe på dem. Den 11.september 2008 forandret livet mitt seg, og jeg har aldri vært mer lykkelig i hele mitt liv. Jeg ble mamma, noe jeg hadde ønsket siden jeg var 15 år, og det gikk over alle forventninger. Martin og jeg fikk det bare enda bedre sammen, og når Magnus kom til verden var det dobbel lykke. Så vær så snill og ikke legg skylden på barna, eller det å være en forelder. Selvfølgelig blir man sliten og trøtt av våkenetter og å alltid måtte ta hensyn til andre før seg selv, men å være sliten er én ting. Å være syk er en annen, enten det er psykisk eller fysisk.
Jeg har alltid hatt overdrevent mye energi. Når jeg gikk på videregående hadde jeg to jobber ved siden av skolen, i tillegg til tre/fire fritidsaktiviteter og jeg elsket det! Jeg hadde fortsatt tid og overskudd til venner og familie. Å jobbe under press og ha masse å gjøre var noe av det beste jeg visste. At jeg nå kan bli ødelagt av å levere en pakke på posten, eller levere datteren min i barnehagen, på en slik måte at jeg ikke fungerer på flere timer kan vel ikke vurderes som det samme som å være sliten? Jeg blir utmattet, fysisk og psykisk. Orker ingen verdens ting, enten det er noe jeg liker eller ikke. Men så har jeg en bra dag, og tenker "kanskje det ikke er noe galt med meg likevel!", eller "hva er det egentlig jeg furter over?". Det er ikke rart de som omgås meg blir forvirret og sliter med å tilpasse seg situasjonen min.
Jeg har altså bedt om å få dra til en psykolog. Vi er i siste fase av utredningen, så jeg venter egentlig bare på en innkallelse til "Avdeling for fordøyelsessykdommer". Hvis de ikke finner noe galt er utredningen ferdig, og hva det vil si vet ikke jeg. Fordi jeg har blitt så psykisk preget, tenkte jeg at det var like greit å komme seg til en psykolog før jeg får de siste svarene. Jeg er redd for at de ikke finner noe, og at jeg derfor kommer til å reagere negativt på dette. Gjør jeg det er det godt å vite at jeg har noen å støtte meg på som ikke blir påvirket av dette personlig. Familien og vennene mine hører meg snakke om sykdommen mer enn nok, men det betyr ikke at jeg får snakket om det så mye som jeg kanskje skulle trenge eller ønske, og jeg får selvfølgelig ikke de faglige riktige svarene.
I brevet står det at jeg ikke har sterkt nok grunnlag for å komme til den enheten vi ba om. Jeg ser at legen har misforstått meg litt når han skrev henvisningen. De skrev i brevet tilbake: "Det opplyses at hun i ungdomsårene gikk til psykolog da hun var nær ved selvskading. Hun er nå redd for å havne i samme følelsesmessige situasjon." Det burde vært: "Hun gikk til psykolog fordi hun blant annet drev med selvskading. Hun er nå i samme følelsesmessige situasjon, men har foreløpig klart å motstå trangen til å skade seg selv.". Foreløpig er nøkkelordet. Jeg er redd.
Selvtillitten min har vært dårlig fra jeg gikk på barneskolen (eller kanskje enda tidligere, hvem vet?) og på ungdomsskolen og videregående var det ikke sjeldent at jeg ble så sint på meg selv at jeg trengte å overføre smerten fra innsiden (tankene) til utsiden (kroppen). Da hadde jeg lyst til å dø. Det har jeg ikke nå.
Jeg har utrolig stor lyst til å leve, og veldig mye å leve for, men jeg har fortsatt et stort behov for å påføre meg selv smerte. Jeg er rett og slett sint på meg selv. Forbannet. For at jeg ikke kan mestre de enkleste oppgaver, fordi jeg støter bort de jeg er glad i, fordi jeg ikke klarer å ta meg av barna mine på den måten som jeg har lyst til, fordi jeg lar det gå utover Martin, fordi alle andre må tilpasse seg meg, fordi jeg føler meg stygg og verdiløs, fordi jeg klager og fordi det er så mange andre som har det verre enn meg, men at jeg likevel ikke klarer å holde motet oppe...
Kvelden jeg fikk dette brevet hadde jeg bestemt meg for å droppe et møte, og heller bruke energien jeg hadde på familien min. Så kom dette brevet og tok helt knekken på meg, så herved har jeg igjen isolert meg på kontoret og prøver igjen å bearbeide følelsene mine uten at det går utover de jeg elsker mest her i verden. De jeg så gjerne skulle kost meg sammen med, lekt med og tullet med.
Jeg klarte ikke å gjøre noen av delene, fordi jeg er syk.
