Avvisende 2-åring.

[Tobarnsmorra]

Jeg sliter intenst med mitt forhold til 2-åringen nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det.
Litt kontekst: barnefar var uføretrygdet da vi fikk vårt første barn i 2023, han var der hver eneste dag nesten hele det første året til guttungen. Han ble tidlig en skikkelig pappadalt og er det fortsatt, vi har egentlig aldri hatt et særlig mor og sønn forhold til tross for at jeg har lagt inn innsatsen for det. Jeg har alltid vist han forståelse, kjærlighet osv men har bare blitt avvist hver eneste gang. Min taktikk har vært å være konsekvent på hvordan jeg er med han, ikke vise han at hjertet mitt knuser litt mer for hver gang.

Så fikk vi vårt andre barn Juli 2025, han synes det var kjempestas med en lillebror og er verdens fineste storebror! Forholdet vårt er uendret, men jeg havnet i en dyp fødselsdepresjon.. var livredd for at det skulle bli det samme utfallet med dette barnet men tilsynelatende er han en skikkelig mammadalt <3
Nå kjenner jeg at jeg sliter veldig med mine følelser til storebror, føler nesten litt avsmak hver gang han avviser meg, kjenner jeg blir irritert og bitter over hele situasjonen. Føler meg jævlig dritt hvis det er lov å si, for det er jeg som må gjøre alt med disse barna som regel, men får bare dritt tilbake. Føler ingen glede av å være sammen med han lenger, gleder meg til han skal i barnehagen osv. Hva faen slags mamma er det? Nå har jeg på en måte gitt litt opp å jobbe for forholdet, ser ikke lenger vitsen...

 

[MammaenTilO&N]

Kan jeg spørre på hvilken måte det er han avviser deg på? Siden du sier at du blir avvist hver eneste gang.

Har ellers ingen råd siden jeg kun har opplevd å bli avvist av 2-åringen etter fødselen av nr. 2, og det tolker jeg som en vanlig reaksjon på det å få et søsken, mens du beskriver at det har vært sånn lenge før det.

Sender deg en stor klem

 

[Kaffekanna]

Ikke for å virke slem, men skjønner ikke helt… Bare fordi pappa var der hele det første året, skal jo ikke det ødelegge ditt forhold til din sønn..? Hvor var du? Det går jo ikke an å bli avvist av en nyfødt, av en 3 mnd gammel baby eller en 6 mnd gammel baby?

 

[Juny]

Jeg ville tatt kontakt med familievernkontoret i morgen tidlig. De er gode på å sortere vanskelige tanker, og bistå med gode råd innenfor deres fagfelt. At en 2 åring foretrekker en forelder er ikke uvanlig, snarere tvert i mot. Jeg anser det som svært viktig at du snakker med en fagperson om dette siden du sitter med følelser som avsmak, og dette går utover gleden i samspillet med din sønn. Masse lykke til

 

[Tobarnsmorra]

Ikke for å virke slem, men skjønner ikke helt… Bare fordi pappa var der hele det første året, skal jo ikke det ødelegge ditt forhold til din sønn..? Hvor var du? Det går jo ikke an å bli avvist av en nyfødt, av en 3 mnd gammel baby eller en 6 mnd gammel baby?

Det er ikke pappan sin feil, hvis jeg tolket deg rett. Jeg var der jeg også, vi delte like mye på ansvaret osv men hjemme var pappan alltid førstemann til mølla, og jeg fikk en del fysiske utfordringer etter fødselen slik at han var mer oppegående enn meg.
Jeg har også nylig fått bekreftet adhd diagnose så jeg mistenker nok at jeg ble fortere utbrent og mer urolig av meg etter omveltningen av å få barn, pappan har alltid vært en rolig og fin sjel! Barnet har nok plukket opp dette

Jeg er veldig takknemlig for at han har fått et så godt forhold til pappan sin, og at de to har et sterkt bånd, men ofte synes jeg det blir vanskelig når jeg ikke får lov til å trøste eller samhandle i det heletatt så lenge far er i samme hus

 

[Tobarnsmorra]

Kan jeg spørre på hvilken måte det er han avviser deg på? Siden du sier at du blir avvist hver eneste gang.

Har ellers ingen råd siden jeg kun har opplevd å bli avvist av 2-åringen etter fødselen av nr. 2, og det tolker jeg som en vanlig reaksjon på det å få et søsken, mens du beskriver at det har vært sånn lenge før det.

Sender deg en stor klem

Jeg får aldri lov til å trøste eller samhandle med han hvis far er i nærheten, er han i veldig dårlig humør sier han bare "være i fred" og så går han til pappa
De to har et veldig fint bånd, og jeg er veldig takknemlig for å ha en barnefar som virkelig er tilstedeværende for barnet sitt!

Men det er klart at det er slitsomt for begge parter (meg og far) at han er den eneste som får interaktere med 2-åringen.
Heldigvis sliter vi ikke med legging, siden vi har vært veldig konsekvente på å bytte på hele tiden