Jeg sliter intenst med mitt forhold til 2-åringen nå, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det.
Litt kontekst: barnefar var uføretrygdet da vi fikk vårt første barn i 2023, han var der hver eneste dag nesten hele det første året til guttungen. Han ble tidlig en skikkelig pappadalt og er det fortsatt, vi har egentlig aldri hatt et særlig mor og sønn forhold til tross for at jeg har lagt inn innsatsen for det. Jeg har alltid vist han forståelse, kjærlighet osv men har bare blitt avvist hver eneste gang. Min taktikk har vært å være konsekvent på hvordan jeg er med han, ikke vise han at hjertet mitt knuser litt mer for hver gang.
Så fikk vi vårt andre barn Juli 2025, han synes det var kjempestas med en lillebror og er verdens fineste storebror! Forholdet vårt er uendret, men jeg havnet i en dyp fødselsdepresjon.. var livredd for at det skulle bli det samme utfallet med dette barnet men tilsynelatende er han en skikkelig mammadalt <3
Nå kjenner jeg at jeg sliter veldig med mine følelser til storebror, føler nesten litt avsmak hver gang han avviser meg, kjenner jeg blir irritert og bitter over hele situasjonen. Føler meg jævlig dritt hvis det er lov å si, for det er jeg som må gjøre alt med disse barna som regel, men får bare dritt tilbake. Føler ingen glede av å være sammen med han lenger, gleder meg til han skal i barnehagen osv. Hva faen slags mamma er det? Nå har jeg på en måte gitt litt opp å jobbe for forholdet, ser ikke lenger vitsen...
Litt kontekst: barnefar var uføretrygdet da vi fikk vårt første barn i 2023, han var der hver eneste dag nesten hele det første året til guttungen. Han ble tidlig en skikkelig pappadalt og er det fortsatt, vi har egentlig aldri hatt et særlig mor og sønn forhold til tross for at jeg har lagt inn innsatsen for det. Jeg har alltid vist han forståelse, kjærlighet osv men har bare blitt avvist hver eneste gang. Min taktikk har vært å være konsekvent på hvordan jeg er med han, ikke vise han at hjertet mitt knuser litt mer for hver gang.
Så fikk vi vårt andre barn Juli 2025, han synes det var kjempestas med en lillebror og er verdens fineste storebror! Forholdet vårt er uendret, men jeg havnet i en dyp fødselsdepresjon.. var livredd for at det skulle bli det samme utfallet med dette barnet men tilsynelatende er han en skikkelig mammadalt <3
Nå kjenner jeg at jeg sliter veldig med mine følelser til storebror, føler nesten litt avsmak hver gang han avviser meg, kjenner jeg blir irritert og bitter over hele situasjonen. Føler meg jævlig dritt hvis det er lov å si, for det er jeg som må gjøre alt med disse barna som regel, men får bare dritt tilbake. Føler ingen glede av å være sammen med han lenger, gleder meg til han skal i barnehagen osv. Hva faen slags mamma er det? Nå har jeg på en måte gitt litt opp å jobbe for forholdet, ser ikke lenger vitsen...