Avlive hund - barnets opplevelse...

[julibia]

For en vanskelig situasjon :-( helt klump i halsen her. Høres ut som dere er så forberedt som man kan bli.. Sender en god klem<3

Sent from my GT-I9100 using BV Forum mobile app

 

[Chihaya]

Nå er Lille her mye mindre men har allerede erfaringer med dødsfall både hos mennesker og dyr.

Jeg var utrøstelig når det kom til dette og har bestemt meg for at jeg må forhindre dette hos Lille.
Jeg har et anstrengt forhold til døden selv i dag og ønsker ikke dette for min datter.

Her snakker vi litt om det i forkant. Eks hunden til pappa måtte avlives.
Jeg sa det veldig enkelt. *** var gammel og var blitt syk så hun skulle til dyrlegen å få sprøyte så hun fikk sovne av uten smerter. Siden vil hun ikke våkne igjen.
Jeg sa uten å legge spesiell vekt på det at man kan synes det er trist og at det er greit å gråte og så kan man huske de gode minnene. De som dør vil alltid være med oss i hjertet. Da var hun halvannet år.

Da min farfar døde var hun to og et halvt og skjønte at vi voksne var triste. Hun ble med til båren men fikk selv velge om hun ville si hade til Oldefar.
Hun takket nei og sa at hun vet at Oldefar sover og har det godt nå.

En i barnehagen hvor datteren min går opplevde alle foreldres mareritt å miste et barn. H*n ble knappe 3 mnd gammel og barnehagen hånderte dette veldig bra.
Vedkommende som mistet sitt søsken fikk fortelle og så snakket de om at h*n hadde hatt det fint mens h*n levde og at familien kom til å huske han og det var greit for barna å snakke om det.

Så når vi har hatt kjæledyrdød hjemme har hun reagerte med Huff det var trist og etter ti minutter har vi vært ferdig med det.

Hun forstår at døden innebærer at noe man er glad i kan forsvinne og hun dveler heldigvis ikke over det.

 

[Ecinnaj]

Når vi avlivde dyr da jeg var liten fikk vi altid noen dager å forbrede oss på. Og vi fikk være med å holde i poten/labben mens dyret fikk sprøyta. Synes det var en kjempefin avskjed

sendt fra Note 3 - sengekos

 

[Caressa]

Hvorfor skal du vente til mandag med å fortelle det til 8-åringen? Jeg tror det er lurt å fortelle det nå, si hvorfor det er nødvendig og forklare hvordan det vil foregå.

Jeg ville også gitt 8-åringen mulighet til å bli med, la han/ henne velge selv.
Døden trenger ikke å være skummel eller gi et traume for barnet, og her synes jeg dere har en gylden mulighet til å vise barnet at det er rom for sorg, tårer, sinne og alt som kan følge med det å miste noen.

Jeg tror vi alt for ofte tenker at vi må skåne barn for døden, men jeg tror det er bedre å inkludere barna og lære dem at døden er naturlig og at de vonde følelsene som følger ikke er farlige. Tvert i mot er det sunt å kjenne på disse og etterhvert erfare at de minsker i styrke og blir til å leve med.


Sent from my iPhone using BV Forum

Er så enig med deg!

Sent from my HTC One X+ using BV Forum mobile app

 

[wizzy]

Fortalte han i dag og han skjønte det godt og vi snakket om det fram og tilbake og gråt selvfølgelig. Han sa at det var godt at han ikkje viste det før (han vil ikkje vite om hverken kjekke eller triste ting for lenge på forhånd, f.eks. når vi fortalte han at han skulle bli storebror når eg var 14v så sa han at han ville heller ha visst det når det ikkje var lenge til fødsel...kjenner gutten min godt )
Men i morgon skriver vi ut eit stort bilde av ho og henger opp på veggen, både i stua og i rommet hans. Så skriver vi ut bilder og set i album som han har og bildene som allerede er i den er fleste av hunden. No sitter han i sofaen med hunden og gir ho tørrfisk, favoritten hennes (og våres ) får ha ein lang kveld med ho. Gikk ein ekstra lang tur i dag med henne.

Han spurte om han kunne få komme med men når eg sa at det var best at vi blir heime mens pappa tar ho til legen sa han straks OK til det. Fortalte han akkurat som det er og det var alltid planen, ho får sprøyte slik at ho sover og så får ho ei sprøyte til som stopper hjertet hennes (aldri skal man seie til barn at ein sovner og ikkje våkner igjen...då kan dei bli redde for å sove, når ein dør så dør ein, hjertet stopper men når ein sover så bankar hjertet).
Då blir ho fri, treng ikkje å ha band og kan springe rundt som ho vil. Då er ho ikkje redd, har ikkje smerter.

Følger med eit bilde av fine Kolla som var tatt for 2,5 år sidan

Takk for hjelpa alle dåkke!

 

[Siljulius]

Fortalte han i dag og han skjønte det godt og vi snakket om det fram og tilbake og gråt selvfølgelig. Han sa at det var godt at han ikkje viste det før (han vil ikkje vite om hverken kjekke eller triste ting for lenge på forhånd, f.eks. når vi fortalte han at han skulle bli storebror når eg var 14v så sa han at han ville heller ha visst det når det ikkje var lenge til fødsel...kjenner gutten min godt )
Men i morgon skriver vi ut eit stort bilde av ho og henger opp på veggen, både i stua og i rommet hans. Så skriver vi ut bilder og set i album som han har og bildene som allerede er i den er fleste av hunden. No sitter han i sofaen med hunden og gir ho tørrfisk, favoritten hennes (og våres ) får ha ein lang kveld med ho. Gikk ein ekstra lang tur i dag med henne.

Han spurte om han kunne få komme med men når eg sa at det var best at vi blir heime mens pappa tar ho til legen sa han straks OK til det. Fortalte han akkurat som det er og det var alltid planen, ho får sprøyte slik at ho sover og så får ho ei sprøyte til som stopper hjertet hennes (aldri skal man seie til barn at ein sovner og ikkje våkner igjen...då kan dei bli redde for å sove, når ein dør så dør ein, hjertet stopper men når ein sover så bankar hjertet).
Då blir ho fri, treng ikkje å ha band og kan springe rundt som ho vil. Då er ho ikkje redd, har ikkje smerter.

Følger med eit bilde av fine Kolla som var tatt for 2,5 år sidan

Takk for hjelpa alle dåkke!

Godt at det gikk bra å fortelle, selv om det selvfølgelig er trist.. Helt enig med deg ang det å si at de sovner..

Sent from my C6603 using BV Forum mobile app

 

[Sylvanas]

Fortalte han i dag og han skjønte det godt og vi snakket om det fram og tilbake og gråt selvfølgelig. Han sa at det var godt at han ikkje viste det før (han vil ikkje vite om hverken kjekke eller triste ting for lenge på forhånd, f.eks. når vi fortalte han at han skulle bli storebror når eg var 14v så sa han at han ville heller ha visst det når det ikkje var lenge til fødsel...kjenner gutten min godt )
Men i morgon skriver vi ut eit stort bilde av ho og henger opp på veggen, både i stua og i rommet hans. Så skriver vi ut bilder og set i album som han har og bildene som allerede er i den er fleste av hunden. No sitter han i sofaen med hunden og gir ho tørrfisk, favoritten hennes (og våres ) får ha ein lang kveld med ho. Gikk ein ekstra lang tur i dag med henne.

Han spurte om han kunne få komme med men når eg sa at det var best at vi blir heime mens pappa tar ho til legen sa han straks OK til det. Fortalte han akkurat som det er og det var alltid planen, ho får sprøyte slik at ho sover og så får ho ei sprøyte til som stopper hjertet hennes (aldri skal man seie til barn at ein sovner og ikkje våkner igjen...då kan dei bli redde for å sove, når ein dør så dør ein, hjertet stopper men når ein sover så bankar hjertet).
Då blir ho fri, treng ikkje å ha band og kan springe rundt som ho vil. Då er ho ikkje redd, har ikkje smerter.

Følger med eit bilde av fine Kolla som var tatt for 2,5 år sidan

Takk for hjelpa alle dåkke!

Så fin avskjed (og det at man ikke bør si at man sovner for ikke å våkne igjen har jeg aldri tenkt over. Det synes jeg var et veldig godt tips/mening).

 

[Druesaft]

No har vi en time hos veterinæren på mandag for å avlive hunden vår

Har ein 8-åring som er veldig glad i hunden og lurer på korleis er best å gjøre dette ang. han.
Har tenkt å la han være heime på mandag og fortelle han om morningen kva som skal skje, slik at han får ei lita stund for å si farvel og så skal pappaen med hunden kl.10 og eg og gutten prater om det og selvfølgelig blir det stor sorg og masse grining. Kan ikkje tenke meg å sende han på skulen og når han kjem heim så er hunden død og han fikk ikkje si farvel. Og ikkje skal han på skulen straks etter å ha fått disse forferdelige nyhetene.

Nåken med erfaring og vil dele og/eller har gode tips?

Da jeg var 10 år avlivet foreldrene mine den eldste hunden vår mens jeg og broren min var på besøk hos venner. De kom så og hentet oss, og fortalte at hunden var død og begravet. Jeg ble så sint og lei meg, og det føltes ikke greit i det hele tatt. Vi hadde ikke fått tatt farvel. Det samme føler jeg enda faktisk. Jeg vokste opp med hunden, og da er det rett og rimelig at en i alle fall kan få velge å bli med når den skal avlives. I sommer måtte vi dessverre avlive datteren til den første hunden, da hun var blitt gammel og syk, og det var sorg i hjemmet i flere dager. Jeg var med til dyrelegen, sammen med foreldrene mine, og jeg gråt som en unge. Tror ikke nødvendigvis det er noe lettere for voksne enn barn, og det er viktig at det er lov og rom for å være trist. Døden er jo en del av livet, og jeg tror det kan være sunt for et barn å få være med.

 

[Fru.Maja]

Da jeg var 10 år avlivet foreldrene mine den eldste hunden vår mens jeg og broren min var på besøk hos venner. De kom så og hentet oss, og fortalte at hunden var død og begravet. Jeg ble så sint og lei meg, og det føltes ikke greit i det hele tatt. Vi hadde ikke fått tatt farvel. Det samme føler jeg enda faktisk. Jeg vokste opp med hunden, og da er det rett og rimelig at en i alle fall kan få velge å bli med når den skal avlives. I sommer måtte vi dessverre avlive datteren til den første hunden, da hun var blitt gammel og syk, og det var sorg i hjemmet i flere dager. Jeg var med til dyrelegen, sammen med foreldrene mine, og jeg gråt som en unge. Tror ikke nødvendigvis det er noe lettere for voksne enn barn, og det er viktig at det er lov og rom for å være trist. Døden er jo en del av livet, og jeg tror det kan være sunt for et barn å få være med.

Kommet litt ann på hunden også da..om barnet burde være med!

Sent from my GT-I9195 using BV Forum mobile app