Avlive hund - barnets opplevelse...

wizzy

wizzy

Flørter med forumet
No har vi en time hos veterinæren på mandag for å avlive hunden vår :(

Har ein 8-åring som er veldig glad i hunden og lurer på korleis er best å gjøre dette ang. han.
Har tenkt å la han være heime på mandag og fortelle han om morningen kva som skal skje, slik at han får ei lita stund for å si farvel og så skal pappaen med hunden kl.10 og eg og gutten prater om det og selvfølgelig blir det stor sorg og masse grining. Kan ikkje tenke meg å sende han på skulen og når han kjem heim så er hunden død og han fikk ikkje si farvel. Og ikkje skal han på skulen straks etter å ha fått disse forferdelige nyhetene.

Nåken med erfaring og vil dele og/eller har gode tips?
 
Hvorfor skal du vente til mandag med å fortelle det til 8-åringen? Jeg tror det er lurt å fortelle det nå, si hvorfor det er nødvendig og forklare hvordan det vil foregå.

Jeg ville også gitt 8-åringen mulighet til å bli med, la han/ henne velge selv.
Døden trenger ikke å være skummel eller gi et traume for barnet, og her synes jeg dere har en gylden mulighet til å vise barnet at det er rom for sorg, tårer, sinne og alt som kan følge med det å miste noen.

Jeg tror vi alt for ofte tenker at vi må skåne barn for døden, men jeg tror det er bedre å inkludere barna og lære dem at døden er naturlig og at de vonde følelsene som følger ikke er farlige. Tvert i mot er det sunt å kjenne på disse og etterhvert erfare at de minsker i styrke og blir til å leve med.


Sent from my iPhone using BV Forum
 
jeg ville ikke tatt han med.. begge mine har fått noen ekle rykninger, som kanskje kan virke skremmende på barn.
men fint at han får tatt farvel! det blir noen triste dager ;(

nå er mi jente mindre enn ditt barn, men jeg fokuserte på at de var veldig veldig syke, og at vi prøvde å hjelpe så godt vi kunne - men klartr der ikke.. så da døde de og himmelen fikk to nye stjerner som alltid vil passe på oss!
(men ene våres hadde aggressiv kreft, den andre kronisk sykdom som ga nyresvikt)

det er viktig å involvere barna, det syns jeg det virker som dere gjør veldig bra!
kos dere med hunden de siste dagene <3


Sent from my GT-I9070 using BV Forum mobile app
 
Last edited:
Jeg hadde begynt å forberede gutten allerede i dag, jeg. Da kan han bruke hele helgen på det han selv mener er viktig for å ta avskjed, samtidig som han ikke får sjokkbeskjeden på mandag om at i dag skal hunden avlives. Husker veldig godt da foreldrene mine skulle avlive hunden vår da jeg var på samme alder som han, og det var stor sorg i heimen. Men man kommer jo over det. Vi reagerer alle ulikt, så jeg tenker det kan være greit for ham å få noen dager på seg til å forberede seg til mandagen.
 
Noen venner av oss har akkurat vært igjennom dette, og der har de snakket en stund om at de etterhvert måtte avlive hunden. barnet fikk være med, og for dette barnet var det veldig viktig, hunden har jo vært i hele barnets liv. Jeg synes det var veldig liten tid for barnet å ikke vite før om morgenen og deretter komme hjem og dyret er borte. Jeg hadde gitt mer tid til å ta farvel og å forberede barnet, jeg mener det er veldig viktig for sorgprosessen. Det er vondt å miste et kjæledyr og både barn og voksne trenger tid for å sørge, og det er godt å kunne ta ordentlig farvel før man mister noen; Det er ihvertfall min mening.
 
Jeg synes det hørtes ut som en flott måte å gjøre det på, slik du har planlagt!
Ser ikke poenget i å fortelle det nå, for så å ødelegge hele helga. Men er nok lurt at han får litt tid til å si hadet. Litt, men ikke veldig lenge kanskje. Enig i å ikke la han være med til dyrlegen.
 
Solsikkerosa skrev:
Jeg hadde begynt å forberede gutten allerede i dag, jeg. Da kan han bruke hele helgen på det han selv mener er viktig for å ta avskjed, samtidig som han ikke får sjokkbeskjeden på mandag om at i dag skal hunden avlives. Husker veldig godt da foreldrene mine skulle avlive hunden vår da jeg var på samme alder som han, og det var stor sorg i heimen. Men man kommer jo over det. Vi reagerer alle ulikt, så jeg tenker det kan være greit for ham å få noen dager på seg til å forberede seg til mandagen.
Klikk for å utvide …

sign.denne.
 
Jeg hadde sagt det i dag, sånn at han får god tid til å ta farvel. Det har vært viktig for andre i samme situasjon har jeg sett.
Hadde også latt han velge om han vil være med eller ikke
 
Har ikke vært i samme situasjon, men gruer meg til den dagen slike ting blir aktuelt å snakke om i dette huset. Jeg håper dere får en så fin som mulig avslutning på det hele!

Det eneste tipset jeg har at hvis gutten din skal bli med til dyrlegen, så bruk en dyrlege dere vet er flink både med folk og dyr. Det har mye å si for opplevelsen om dyrlegen er omsorgsfull og har forståelse.
 
Ville iallefall ikke ventet lengre med å si det! Gutten trenger tid på å fordøye det og ta det innover seg. Får han ikke vite det før mandags morgen tror jeg han vil få seg et sjokk...
 
Jeg spurte datteren min nå og hun ville visst det sa hun. "Det hadde vært slemt av deg å ikke si noe til meg" sa hun. Det var 2-3 barn som var med avlivingen av vennenes dyr og det gjorde godt ang. avslutningen for dem. De hadde en dyrlege som kom hjem til dem og var kjempeflink.
 
Er hunden syk og har smerter ? Da er det lettere å forklare for barnet vil ikke at hunden har det vondt. Det blir trist for han uansett, men lettere å forstå i hvert fall.


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Jeg var med da jeg var 8 og vi måtte avlive hunden. Gikk veldig fint. Sa farvel før vi kjørte opp, tok bilde av meg og hunden. Tror nok 8-åringer er store nok til å forstå.
 
Hurricania skrev:
Hvorfor skal du vente til mandag med å fortelle det til 8-åringen? Jeg tror det er lurt å fortelle det nå, si hvorfor det er nødvendig og forklare hvordan det vil foregå.

Jeg ville også gitt 8-åringen mulighet til å bli med, la han/ henne velge selv.
Døden trenger ikke å være skummel eller gi et traume for barnet, og her synes jeg dere har en gylden mulighet til å vise barnet at det er rom for sorg, tårer, sinne og alt som kan følge med det å miste noen.

Jeg tror vi alt for ofte tenker at vi må skåne barn for døden, men jeg tror det er bedre å inkludere barna og lære dem at døden er naturlig og at de vonde følelsene som følger ikke er farlige. Tvert i mot er det sunt å kjenne på disse og etterhvert erfare at de minsker i styrke og blir til å leve med.


Sent from my iPhone using BV Forum
Klikk for å utvide …

Jeg er helt enig i dette. Klart det er lettere å si slikt når man står utenfor, hvem vil vel gi barnet sitt sørgelige nyheter og påføre dem smerte, men det vil gi litt tid til å snakke om det, forberede barnet, og virkelig ha sjansen på at dere kan nyte den siste helga dere har hunden.
 
Takk for gode svar.

Det høyres riktig ut å fortelle ham dagen før, så han får vite i morgon ettermiddag for vi var ein kjekk dag i vente i morgon så den nyheten får ikkje ødelegge gleden av den.
Men vi kjem ikkje til å skjule det at vi sørger, og eg har heldigvis lett med å snakke om døden (prestdatter så døden er noko som eg er "kjent med" og visst man kan seie det sånn og har sjølv fått svar til mine spørsmål som barn og lært at døden unngår vi ikkje).

Hunden har alltid vært veldig vanskellig å ha, vi adopterte ho når ho hadde allerede hatt to eigare og vært i pass hos ei annen før vi fikk ho, og først skulle vi berre passe ho for max 1mnd. Men "long story short", ho har vært hos oss sidan og flytta med oss frå Island for litt over 2 år sidan men vi har hatt ho sidan ho var 1 år.
Ho er alltid redd og bjeffer som berre det, ho liker ikkje barn i det heile tatt, gutten min er rolig og snill og har alltid vært snill med ho men allikevel glefsar ho i han. Vi skulle faktisk ha gjort dette for lenge sidan. Alle vennene til gutten min er redde for ho og det er veldig slitsomt å ha ein hund som oppfører seg slik. Vi har ein gutt på 7mnd også og ho hadde prøvd å bite han men mannen min rakk å sette handa si imellom så ho beit han og det var fast! Då bestemte vi at dette gikk ikkje og ho skulle avlives (kan ikkje overføre problemet på ein annen med å gi ho vekk men ho er 7 år og atferdstrener (eller ka det heiter) har ikkje fått ho til å roe seg heller, så vi har prøvd). I går var vi ikkje like heldige og ho beit lillebror i fingeren, angrer veldig på at eg hadde dem i lag men eg satt med dem på gulvet og han berre svinget hånda av glede men ikkje for å ta på henne :( Så ho blir stadig verre og ser ut som ho er på "mission" med å få han vekk, for vi skal kun gi HENNE oppmerksomhet.

Storebror veit at visst ein hund biter så skal den egentlig avlives, dvs visst ikkje hunden var truet. Han veit kor stressa ho er og han synes det er kjedelig at vennene hans er redde for ho og at ho er kun rolig rundt oss, ellers er ho stadig stressa. Vi VEIT at dette er det einaste riktige å gjøre og eg er veldig glad for svarene dåkkas for eg var litt redd for at svarene ville bli slik at eg ville begynne å angre, så tusen takk!

Men ka med resten av dagen, vi har ingen plass til å begrave ho men eg hadde lyst til det og ha blomster der som ho skulle begraves. Så kanskje laga scrapbook med bilder av henne.
 
wizzy skrev:
Takk for gode svar.

Det høyres riktig ut å fortelle ham dagen før, så han får vite i morgon ettermiddag for vi var ein kjekk dag i vente i morgon så den nyheten får ikkje ødelegge gleden av den.
Men vi kjem ikkje til å skjule det at vi sørger, og eg har heldigvis lett med å snakke om døden (prestdatter så døden er noko som eg er "kjent med" og visst man kan seie det sånn og har sjølv fått svar til mine spørsmål som barn og lært at døden unngår vi ikkje).

Hunden har alltid vært veldig vanskellig å ha, vi adopterte ho når ho hadde allerede hatt to eigare og vært i pass hos ei annen før vi fikk ho, og først skulle vi berre passe ho for max 1mnd. Men "long story short", ho har vært hos oss sidan og flytta med oss frå Island for litt over 2 år sidan men vi har hatt ho sidan ho var 1 år.
Ho er alltid redd og bjeffer som berre det, ho liker ikkje barn i det heile tatt, gutten min er rolig og snill og har alltid vært snill med ho men allikevel glefsar ho i han. Vi skulle faktisk ha gjort dette for lenge sidan. Alle vennene til gutten min er redde for ho og det er veldig slitsomt å ha ein hund som oppfører seg slik. Vi har ein gutt på 7mnd også og ho hadde prøvd å bite han men mannen min rakk å sette handa si imellom så ho beit han og det var fast! Då bestemte vi at dette gikk ikkje og ho skulle avlives (kan ikkje overføre problemet på ein annen med å gi ho vekk men ho er 7 år og atferdstrener (eller ka det heiter) har ikkje fått ho til å roe seg heller, så vi har prøvd). I går var vi ikkje like heldige og ho beit lillebror i fingeren, angrer veldig på at eg hadde dem i lag men eg satt med dem på gulvet og han berre svinget hånda av glede men ikkje for å ta på henne :( Så ho blir stadig verre og ser ut som ho er på "mission" med å få han vekk, for vi skal kun gi HENNE oppmerksomhet.

Storebror veit at visst ein hund biter så skal den egentlig avlives, dvs visst ikkje hunden var truet. Han veit kor stressa ho er og han synes det er kjedelig at vennene hans er redde for ho og at ho er kun rolig rundt oss, ellers er ho stadig stressa. Vi VEIT at dette er det einaste riktige å gjøre og eg er veldig glad for svarene dåkkas for eg var litt redd for at svarene ville bli slik at eg ville begynne å angre, så tusen takk!

Men ka med resten av dagen, vi har ingen plass til å begrave ho men eg hadde lyst til det og ha blomster der som ho skulle begraves. Så kanskje laga scrapbook med bilder av henne.
Klikk for å utvide …

På bakgrunn av dette hadde jeg ikke tatt han med når hunden skal avlives.
Jeg hadde selv en hund med ekstremt stressnivå, og han ble knapt påvirket av bedøvelsessprøyta. Kjempet bare imot. Kjempehardt å se på for oss, og jeg tenker at det stresset vi da føler vil smitte over på barnet.
 
Jeg ville ikke tatt han med, jeg har hvert inne og avlivet hunder når jeg var 17 og når jeg var 20. Det var en ekstremt sterk opplevelse selv om det var en verdig død for hundene mine.

Men jeg ville fortalt hva som skulle skjer og svare ærlig på spørsmålene. Det vil jeg tru han er stor nok til. Men husk at det er viktig og svare på spørsmålene han har og la han få tatt farvel. Døden er en naturlig del av livet og vi alle må gjennom det på et vis.

Jenta mi var bare 2 når jeg måtte forklare Døden (riktignok et menneske som døde) og de forstår så utrolig mye. Men nå var det viktig for meg og fortelle hva som hadde skjedd og svare på alle spørsmål. Nå er hu 7 og skjønner veldig godt hva Døden handler om.

Sent from my SM-N9005 using BV Forum mobile app
 
Nei det er ikkje sjangs at han kommer med og var det aldri. Vanskellig nok for ein vaksen og mannen min fikk litt av et "breakdown" i stad ved tanken om å ta ho til veterinæren for avliving. Har vert i lag med han for 10 år og dette var andre gangen eg har sett han gråte sånn skikkelig...stakkars :( Vi vil begge to være til stedes når det skjer men én av oss må jo være med guttane. Eg ville ikkje klart meg åleine med ho der og eg vil heller ta meg av gutten, pluss at eg har svar til spørsmålene som han kjem til med å spørre og mamma er jo "alltid" best for sånne ting (sjølv om pappan min (prest) hadde alle svarene for meg så er mammaklem det beste...sjølv uten ord <3 )

Vi snakkar alltid med gutten om ting slik som dei er, han er faktisk ganske vaksen for ein 8-åring han. Så vi snakker ikkje "rundt" døden, men OM døden, akkurat som den er.

Ohh...tårene triller :(
 
Ikke ta han med til veterinæren... Ikke noe hyggelig siste minne å ha om hunden..

Vi har vært igjennom en avliving selv.. Da var datteren min kun 3 år, så hun skjønte ikke stort.., men den dag i dag (7 år) sørger hun stort.. Gråter ofte. Jeg og gråter om jeg ser bilder eller film.. Og skjuler ikke dette for datteren min

Lykke til!
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp