Autisme?

L

Lamiah

Flørter med forumet
Hei.
Har en liten gutt på 13 måneder. Utviklingen hans var helt normal frem til rundt 7 måneders alder. Der begynte han å falle av ifht kommunikasjon og sosialt samspill. Han sluttet å imitere, han reagerte ikke på navnet sitt, og jeg tenkte egentlig ikke så mye på det før noen nevnte til meg at han skulle reagere på navnet sitt.
Først da han ble 11 måneder og begynte i bhg begynte han å klappe. Han sier hverken mamma eller pappa, men kun enkle ting som «der» og «oi». Dett har kommet nå den siste måneden.
Jeg sitter mye på gulvet å prøver å leke med han, men han ser nesten ikke på meg. Når jeg sier navnet hans, ser han hverken på meg eller snur seg. Ikke før jeg forlater rommet for så å komme inn igjen, legger han merke til meg.
Vi har merket en veldig forbedring de siste to månedene, men jeg er allikevel veldig bekymret.
Han har begynt å riste veldig på hodet når han er oppspilt. Til tider sitter han på rumpa på gulvet og spinner med hjelp av føttene. Han har tidligere ikke villet kose, men nå koser han når han er trett. Må også legge til at han er verdens blideste baby, og han har vært en veldig «snill». Sovet gjennom natten siden han var 6 uker, og sover fremdeles bra. Han er veldig glad i mat, og spiser det meste.
Forøvrig både vinker han og peker han nå, men det er liksom ikke noe samspill. Han ser ikke på meg når han peker, og hvis jeg peker på noe, bryr han seg ikke om å se dit jeg peker. Han er ikke opptatt av å følge med på meg og mine reaksjoner.

Jeg blir altså ikke kvitt denne bekymringen, og det er veldig slitsomt. Har snakket med både lege, helsesøster og barnehagen, som alle mener det ikke er noen grunn til bekymring. Men jeg er redd de mangler erfaring på spedbarn som viser disse tegnene.

Håper noen kan gi meg noen nærmere svar på dette, og om evt noen har opplevd det samme med sine barn, og at de har blitt helt bra.
 
Jeg har ingen erfaring selv, men som vernepleier vet jeg at det finnes tidlig intervensjons trening, også kalt EIBI, som kan benyttes uavhengig om barnet er autistiske eller ikke. Du kan jo google og se om du finner noe du kan trene sammen med ungen din og på den måten se om treningen har effekt eller ikke.
 
Lamiah skrev:
Hei.
Har en liten gutt på 13 måneder. Utviklingen hans var helt normal frem til rundt 7 måneders alder. Der begynte han å falle av ifht kommunikasjon og sosialt samspill. Han sluttet å imitere, han reagerte ikke på navnet sitt, og jeg tenkte egentlig ikke så mye på det før noen nevnte til meg at han skulle reagere på navnet sitt.
Først da han ble 11 måneder og begynte i bhg begynte han å klappe. Han sier hverken mamma eller pappa, men kun enkle ting som «der» og «oi». Dett har kommet nå den siste måneden.
Jeg sitter mye på gulvet å prøver å leke med han, men han ser nesten ikke på meg. Når jeg sier navnet hans, ser han hverken på meg eller snur seg. Ikke før jeg forlater rommet for så å komme inn igjen, legger han merke til meg.
Vi har merket en veldig forbedring de siste to månedene, men jeg er allikevel veldig bekymret.
Han har begynt å riste veldig på hodet når han er oppspilt. Til tider sitter han på rumpa på gulvet og spinner med hjelp av føttene. Han har tidligere ikke villet kose, men nå koser han når han er trett. Må også legge til at han er verdens blideste baby, og han har vært en veldig «snill». Sovet gjennom natten siden han var 6 uker, og sover fremdeles bra. Han er veldig glad i mat, og spiser det meste.
Forøvrig både vinker han og peker han nå, men det er liksom ikke noe samspill. Han ser ikke på meg når han peker, og hvis jeg peker på noe, bryr han seg ikke om å se dit jeg peker. Han er ikke opptatt av å følge med på meg og mine reaksjoner.

Jeg blir altså ikke kvitt denne bekymringen, og det er veldig slitsomt. Har snakket med både lege, helsesøster og barnehagen, som alle mener det ikke er noen grunn til bekymring. Men jeg er redd de mangler erfaring på spedbarn som viser disse tegnene.

Håper noen kan gi meg noen nærmere svar på dette, og om evt noen har opplevd det samme med sine barn, og at de har blitt helt bra.
Klikk for å utvide …

Har han vært mye forkjøla eller hatt ørebetennelse?
Jeg ville først gått videre og fått utredet både hørsel og syn. :)
Skjønner at du er bekymra, og håper noen vil ta bekymringene dine på alvor.
Men min var over 12 mnd før han både klappet og pekte. Tror ikke han var nærmere 15 mnd før han aktivt begynte å peke på ting. Og det er veldig vanlig at de ikke har noen ord ved 13 mnd. Her har språket begynt å komme først etter 18 mnd. :)
Men det sosiale samspillet ser jo du best, og jeg synes det kan høres litt ut som at hørselen eller synet er dårlig.
 
Vet ikke om dette hjelper, men jeg jobber i barnehage og har sett flere barn som er rett rundt året som henger etter på forskjellige områder. Ene fikk vi knapt kontakt med i starten, hadde lite mimikk i ansiktet. Etter noen måneder løsnet dette. Vi har også hatt barn på 1 år som knapt har kunne sitte å komme rundt. Plutselig eksploderer det og barnet som nettopp var veldig mobilt kan nå ganske masse.

Har selv et barn jeg har vært veldig bekymret for. Barnehagen tok det ikke på alvor. Han fikk påvist språkvansker rundt 3 år. Da han var 18 mnd forsvant språk som han allerede hadde kunnet..

Ofte er det ikke grunn å være bekymret, men det er lurt å være bevisst på sitt eget barn
 
Takk for svar.
Hørsel har blitt sjekket, men ikke syn, men er heller ingen andre symptomer på at han ser dårlig.
 
Jeg tenker det kan være autisme samtidig litt tidlig å få satt en sånn omfattende diagnose, barna er små og noen trenger bittelitt lengre tid enn andre uten det er noe galt. Noen ganger stemmer også magefølelsen, stemmer den virker det som om barnet ditt er heldig med en observant og engasjert mor som du er:)
 
Jeg synes han høres helt normal ut. Å «bare» kunne si både oi og der når han er 13 måneder er ikke bare det :) en i barnehagen til min yngste er 18 måneder og han sier bare to ord, ikke noe i veien med han. Det er verdt å merke seg at gutter ofte snakker seinere enn jenter. De er også ofte mindre interessert i å se på fjes osv. Det er HELT NORMALT :)

Jeg synes det høres ut som du bekymrer deg unødig og stresser litt. Jeg setter meg sjelden ned for å leke med mi på 15 måneder. Mest fordi jeg er opptatt, men hun har det fint på egen hånd.

Autisme som diagnose settes ikke før 3-årsalderen. Ikke noe av det du skrev får meg til å tenke på autisme. Ville senket skuldrene og ikke fokusert sånn på det.
 
Nanakorobi Yaoki skrev:
Jeg synes han høres helt normal ut. Å «bare» kunne si både oi og der når han er 13 måneder er ikke bare det :) en i barnehagen til min yngste er 18 måneder og han sier bare to ord, ikke noe i veien med han. Det er verdt å merke seg at gutter ofte snakker seinere enn jenter. De er også ofte mindre interessert i å se på fjes osv. Det er HELT NORMALT :)

Jeg synes det høres ut som du bekymrer deg unødig og stresser litt. Jeg setter meg sjelden ned for å leke med mi på 15 måneder. Mest fordi jeg er opptatt, men hun har det fint på egen hånd.

Autisme som diagnose settes ikke før 3-årsalderen. Ikke noe av det du skrev får meg til å tenke på autisme. Ville senket skuldrene og ikke fokusert sånn på det.
Klikk for å utvide …
Man kan få autisme diagnose som ettåring jo. Mulig det ikke er så vanlig i Norge, men i andre land er det det.
At han ikke snakker er ikke i seg selv et tegn på autisme, men at han ikke reagerer på navnet sitt og ikke ser folk i øya, har sluttet å imitere osv er tegn på autisme. Kan det være andre ting? Ja, men det er det fagpersoner som må bestemme.
Har selv vennepar som fikk sønnen sin diagnostisert i ettårsalderen. Det er bare positivt å bli diagnostisert tidlig, så man får den hjelpen og hjelpemidlene man trenger for å hjelpe barnet så tidlig som mulig.
 
Jeg tenker man faktisk ikke skal kimse av magefølelsen, det er mye info i det. Har dere mulighet til å ta direkte kontakt med ppt? Familiesenter? Litt ulikt hva som eksisterer i ulike kommuner.

en i barnehagen til lille er utredet for autisme, der hadde de hatt mistanken siden han var året ca. De hadde ikke landet diagnose helt enda, men de startet utredning før han var 3 år etter å ha forsøkt andre tiltak en stund :)
 
lykke_liten skrev:
Man kan få autisme diagnose som ettåring jo. Mulig det ikke er så vanlig i Norge, men i andre land er det det.
At han ikke snakker er ikke i seg selv et tegn på autisme, men at han ikke reagerer på navnet sitt og ikke ser folk i øya, har sluttet å imitere osv er tegn på autisme. Kan det være andre ting? Ja, men det er det fagpersoner som må bestemme.
Har selv vennepar som fikk sønnen sin diagnostisert i ettårsalderen. Det er bare positivt å bli diagnostisert tidlig, så man får den hjelpen og hjelpemidlene man trenger for å hjelpe barnet så tidlig som mulig.
Klikk for å utvide …

Enig!
 
Hva fokuserer barnet på da? Om ikke ansikter og øyne, hva er det som fanger interessen? Jeg tenker at det er fort gjort å se hva som ikke fokuseres på i henhold til hva man tror er normalen. Men har du merket noe annet enn dette fraværet av blikkontakt/oppmerksomhet mot ansikter? Er det utpreget interesse for noe annet istedenfor?

Og så tenker jeg litt at barn kan følge sin egen utvikling en stund uten at det betyr noe, ikke alle gjør det samme til samme tid. Om ingen av lege, barnehage eller helsesøster ser grunn til bekymring, så ville jeg stolt på de. Nei, de har kanskje ikke utpreget erfaring med autisme hos små barn, men de har erfaring med mange barn, og kan jo se om dette er innenfor normalen eller ikke.

Om du mistenker autisme, så er det forholdsvis enkelt å tilpasse hjemme, for eksempel ikke overstimulere, skjerme mot skarpt lys og lyder osv. Legge merke til om barnet misliker visse stofftyper osv. Du kan teste ut litt hjemme for å få mer å "gå på" i forhold til å ta dette opp med lege igjen. Ikke ta på barnet så mye om det ikke selv initierer til det, ihvertfall ikke om det er frustrert. Sånne ting. Se om det har noen effekt.

Ellers ville jeg latt det gå mer tid og se det hele ann. Som du sier selv, du tenkte ikke så mye på dette før noen sa til deg at han burde reagere på navnet sitt. Hvem var denne personen som uttalte seg? En ekspert innen autisme? Hvis ikke, så kanskje ikke noe å legge så mye betydning i.
 
Jeg tenker også at dette kan være autisme, og at det helt klart er nok symptomer til at det er verdt å sjekke ut. Dersom det viser seg å være autisme vil gutten din ha et forsprang fordi du som forelder fanget dette opp tidlig. Det er klare fordeler ved tidlig diagnose, trening og tilrettelegging. Følg magefølelsen din! :)
 
Tusen hjertelig takk for mange fine ord! ❤️ Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Jeg begynte først å mistenke at noe var gal da han var rundt 7mnd, og ikke ville imitere noe vi gjorde. Nå, gjør han det. Han både klapper og peker, men han ser ikke på oss når han peker, ikke vil han se dit vi peker heller.

Han reagerer sjelden på at vi roper på han, men dersom vi forlater rommet, og kommer inn igjen, gir han uttrykk for at han er glad for å se oss. Han har alltid hatt god øyekontakt med oss når vi først fanger oppmerksomheten hans. Men han er veldig opptatt med alt annet hele tiden. Lekene sine gjerne. Han har ingenting han er helt oppslukt i. Han liker bøker og baller og puttekasser. For meg virker det helt normalt. Han har alltid vært veldig nysgjerrig på ting rundt seg. Liker å åpne skap, legge ting i hyller, og her om dagen kastet han faktisk søppel i søppelkassa helt uoppfordra.
Han krabba da han var 9 mnd, og er egentlig veldig aktiv. Han begynte å gå for 3 uker siden, som også er innafor normalen.
Han liker å trykke på knapper. Han er ekstremt glad i mat, og spiser egentlig alt. Eneste vi har funnet ut at han ikke vil ha er eggerøre.

Jeg håper jo selvsagt at barnet mitt ikke er autistisk, og at dersom han i verste fall er det, at han har en mild type. Men jeg vet også det at jo tidligere de viser tegn, jo mer alvorlig er diagnosen. Men igjen. Han er verdens gladeste baby, og vi er så utrolig glad i han, akkurat slik han er, så jeg tror det kommer til å gå fint uansett.

Det var forresten legen på 6mnd kontroll som sa han skulle reagere på navnet sitt.
 
Lamiah skrev:
Tusen hjertelig takk for mange fine ord! ❤️ Jeg vet ikke helt hva jeg skal si.

Jeg begynte først å mistenke at noe var gal da han var rundt 7mnd, og ikke ville imitere noe vi gjorde. Nå, gjør han det. Han både klapper og peker, men han ser ikke på oss når han peker, ikke vil han se dit vi peker heller.

Han reagerer sjelden på at vi roper på han, men dersom vi forlater rommet, og kommer inn igjen, gir han uttrykk for at han er glad for å se oss. Han har alltid hatt god øyekontakt med oss når vi først fanger oppmerksomheten hans. Men han er veldig opptatt med alt annet hele tiden. Lekene sine gjerne. Han har ingenting han er helt oppslukt i. Han liker bøker og baller og puttekasser. For meg virker det helt normalt. Han har alltid vært veldig nysgjerrig på ting rundt seg. Liker å åpne skap, legge ting i hyller, og her om dagen kastet han faktisk søppel i søppelkassa helt uoppfordra.
Han krabba da han var 9 mnd, og er egentlig veldig aktiv. Han begynte å gå for 3 uker siden, som også er innafor normalen.
Han liker å trykke på knapper. Han er ekstremt glad i mat, og spiser egentlig alt. Eneste vi har funnet ut at han ikke vil ha er eggerøre.

Jeg håper jo selvsagt at barnet mitt ikke er autistisk, og at dersom han i verste fall er det, at han har en mild type. Men jeg vet også det at jo tidligere de viser tegn, jo mer alvorlig er diagnosen. Men igjen. Han er verdens gladeste baby, og vi er så utrolig glad i han, akkurat slik han er, så jeg tror det kommer til å gå fint uansett.

Det var forresten legen på 6mnd kontroll som sa han skulle reagere på navnet sitt.
Klikk for å utvide …

Om legen var den som sa at han burde reagere på navnet sitt, så burde vel legen også ha forslag til hva det kan være som er årsaken. Eller så mener vel legen at han "burde" reagere, men at det ikke er så farlig, siden legen ikke gjorde noe mer utav det? Ville hørt med legen igjen hva han/hun mente med denne kommentaren og hva legen foreslår at dere sjekket ut nærmere.

Det virker jo også som at han observerer dere veldig godt, og imiterer dere godt også, eksempelvis som med søppelet. Om han er oppslukt i lek, og ellers veldig nysgjerrig av seg (ikke fiksert på kun èn lek hele dagen lang..), så kan det jo tenkes at han bare er dypt konsentrert om sitt og derfor ikke reagerer like raskt på navnet sitt hver gang. Og ikke alle som konsentrerer seg dypt er autistiske.

For øvrig fikk jeg nettopp en autismediagnose selv, nivå 1. Så om det er noen trøst er vi "lettere autistiske" helt oppegående mennesker, vi passer bare ikke inn i en A4-boks, og så snart vi slipper å bli presset inn i boksen så går det så mye bedre. Det er bare en annerledeshet, ikke en sykdom. Nivå 2 og 3 derimot, de kan jeg ikke så mye om, så det skal jeg ikke uttale meg om. Men ville bare si det, siden du nevnte at du håper det bare er "lettere" autisme isåfall, at den lettere autismen er helt OK å leve med. Det som er slitsomt er som sagt når folk prøver å presse en til å gjøre som "alle andre" hele tiden, og ikke lar en være seg selv. Men det gjelder jo også for andre grupper som skiller seg litt ut, som homofile for eksempel. Kan man bare la folk få være seg selv og ikke tvinge de inn i en A4-boks, så blir livet så mye lettere for alle :Heartred
 
Kabakaba skrev:
Om legen var den som sa at han burde reagere på navnet sitt, så burde vel legen også ha forslag til hva det kan være som er årsaken. Eller så mener vel legen at han "burde" reagere, men at det ikke er så farlig, siden legen ikke gjorde noe mer utav det? Ville hørt med legen igjen hva han/hun mente med denne kommentaren og hva legen foreslår at dere sjekket ut nærmere.

Det virker jo også som at han observerer dere veldig godt, og imiterer dere godt også, eksempelvis som med søppelet. Om han er oppslukt i lek, og ellers veldig nysgjerrig av seg (ikke fiksert på kun èn lek hele dagen lang..), så kan det jo tenkes at han bare er dypt konsentrert om sitt og derfor ikke reagerer like raskt på navnet sitt hver gang. Og ikke alle som konsentrerer seg dypt er autistiske.

For øvrig fikk jeg nettopp en autismediagnose selv, nivå 1. Så om det er noen trøst er vi "lettere autistiske" helt oppegående mennesker, vi passer bare ikke inn i en A4-boks, og så snart vi slipper å bli presset inn i boksen så går det så mye bedre. Det er bare en annerledeshet, ikke en sykdom. Nivå 2 og 3 derimot, de kan jeg ikke så mye om, så det skal jeg ikke uttale meg om. Men ville bare si det, siden du nevnte at du håper det bare er "lettere" autisme isåfall, at den lettere autismen er helt OK å leve med. Det som er slitsomt er som sagt når folk prøver å presse en til å gjøre som "alle andre" hele tiden, og ikke lar en være seg selv. Men det gjelder jo også for andre grupper som skiller seg litt ut, som homofile for eksempel. Kan man bare la folk få være seg selv og ikke tvinge de inn i en A4-boks, så blir livet så mye lettere for alle :Heartred
Klikk for å utvide …

Så flott skrevet :)
 
Nanakorobi Yaoki skrev:
Jeg synes han høres helt normal ut. Å «bare» kunne si både oi og der når han er 13 måneder er ikke bare det :) en i barnehagen til min yngste er 18 måneder og han sier bare to ord, ikke noe i veien med han. Det er verdt å merke seg at gutter ofte snakker seinere enn jenter. De er også ofte mindre interessert i å se på fjes osv. Det er HELT NORMALT :)

Jeg synes det høres ut som du bekymrer deg unødig og stresser litt. Jeg setter meg sjelden ned for å leke med mi på 15 måneder. Mest fordi jeg er opptatt, men hun har det fint på egen hånd.

Autisme som diagnose settes ikke før 3-årsalderen. Ikke noe av det du skrev får meg til å tenke på autisme. Ville senket skuldrene og ikke fokusert sånn på det.
Klikk for å utvide …

Vi har et barn i barnehagen som fikk autisme før han var 2 år, så er mulig få diagnosen før 3 år.
 
Hei kænner igjen noet av det du skiver da vi har en sønn som har fått diagnose barneautisme nå nær han blev 3 år. Me var inne på øre-nese-hals pga ører og blev henvist til barneavdelingen da eg reager på att gutten på 2 år ikke hade språk.
Det var en lege dær som såg tegn til autisme . Blev vidare henvist til bup der vi har vart på utredning . Syns du ska lytte til magen din og få deg en time til evt barnelege på barneavdelingen de er otroligt flink.
Ju tidligare barnet får en diagnos ju mer hjelp får dere.
Husk på en diagnose er nyckel til hjelpen detta sa en psykologlege til oss nær vi var på utredning på vår gutt .
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp