Hei. Da har jeg endelig fått satt meg ned å skrevet ned fødselshistorien min. Som dere fleste vet så hadde fødselen min en litt dramatisk avslutning med katastrofekeisersnitt.
Så den som vil lese, får lese! 
Jeg må bare si at jeg ikke er særlig aktiv inne på BV om dagen, her går det i ett og jeg er sykt sliten. Men kommer sterkere tilbake
Torsdag 20.08.09
6 dager på overtid. Vi bestemte oss for å kontakte gynekolog som jeg jobber sammen med for å forhøre oss om visse triks man kan gjøre for å få fortgang i fødselen. Dro inn til henne ved 1130-tiden. Ble da undersøkt nedentil og fikk konstatert at livmormunnen var begynt å bli avflatet og at jeg hadde gode 2 cm åpning. Hun begynte så med og ”skrelle hinner” som det så ”pent” heter, andre kaller det for stripping eller tøyning av livmorhalsen.
Spente var vi da vi gikk ut derfra, ville snuppa melde sin ankomst i løpet av dagen/kvelden?
Fredag 21.08.09
7 dager på overtid. Fortsatt ingenting antydning på fødsel.
Vi ringte inn til jobben min igjen for å si at vi kom på nytt ved 1130-tiden for å få utført en ny ”stripping”. Dette var noe hun mente vi godt kunne gjøre to dager på rad, skulle ikke ha noen skadelig effekt på meg eller lille bebbis.
Kom inn på nytt og fikk den glade beskjed om at jeg var nokså fullstendig avflatet og hadde nå 3 gode cm åpning. HURRA!!! Nå blir det snart bebbis på oss tenkte vi….
Hun ønsket oss lykke til, og var nesten 100% overbevist om at lille bebbis kom til å ankomme denne verden i løpet av helgen.
Kun 30 minutter etter ”strippingen” begynte jeg å kjenne små ”tak” i magen, ingenting i ryggen (heldigvis). Det var som småsterke menstruasjonssmerter som bygde seg litt og litt opp. Nå, endelig er vi i gang!!
Kom hjem, og fram med rietelleren på iphonen. Nå var det bare å begynne med tellingen og sjekke regelmessigheten på riene. Selv var jeg usikker på om dette var rier, jeg hadde jo aldri opplevd dette før. Timene gikk, og vi var fortsatt litt usikre på om dette virkelig var starten på fødsel. Vondt var det jo, men absolutt overlevbart. Riene var veldig uregelmessige i starten, alt fra 5 min til 15 min (men alle varte de i ca 1 min hver gang), så her var det bare å smøre seg med tålmodighet å vente på mer intensive og regelmessige smerter. Jeg ringte inn til føden på Ahus ved 1500-tiden for å forhøre meg og ”melde” meg. De ba meg slappe av så godt jeg kunne hjemme, og ringe tilbake når ting hadde tatt seg opp.
Lørdag 22.08.09
Vi la oss ved midtnattstider i håp om at det ville bygge seg opp utover natten. Kenneth sluknet som en gris med en gang han la hodet på puta, mens jeg lå i sengen og trykte på rietelleren. Merket nå at riene kom mer ofte og hadde økt en smule i intensitet. Jeg bestemte meg for å ringe inn til føden for andre gang. Jeg la vel litt på når jeg snakket med jordmora, men nå orket jeg rett og slett ikke være hjemme mer, ville finne ut av hvor hen jeg var i fødselsforløpet. Jordmor mente nå det var på tide å komme inn for sjekk, så vi pakket sammen sakene og reiste av gårde.
De 12 minuttene inn til Ahus var lange, jeg hadde sykt vonde rier på vei inn til sykehuset. Skjønner de som sier at det å sitte på bil med rier ikke er særlig smooth.
Kl.0230 kom vi inn på akuttmottaket hvor vi tok heisen opp til føden i 5 etasje. Der møtte vi en hyggelig jordmor som veiledet oss inn til fødestua. Jeg ble lagt på registrering, og det viste seg at jeg hadde rier, men de var ikke sterke nok. Jordmor sjekket meg for åpning, 5 cm. Så maseriene jeg hadde hatt fra 1230-tiden fredags formiddag hadde gjort litt susen. For å få litt fart i sakene kom jordmor inn med klyster. Jeg overdriver ikke når jeg sier den hylsa var minst 30 cm lang. ”Skulle alt det der inni rompa mi????” ”My god, tenkte jeg”. Inn med klysteret, kniiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiip i minst 3 min (fy fader sier jeg bare, det var IKKE enkelt….hehehehe), og løøøøøøøøøpe med kniiiiipe-rompe inn på do for å tømme seg. ALDRI følt meg så tømt før i mitt liv, hehe, hærlig følelse igrunn! Jaja, nok om dritn! Det ble fart i sakene i alle fall, så nå kom riene tettere og varte litt lengre.
Ved 0830-tiden fant jordmor ut at det var på tide å flytte over på den ordentlige fødestua. Jeg var nå i aktiv fødsel. Jordmor ville nå ta vannet. Hun brukte noe som så ut som en heklenål for å ta det med. For at dette skulle ha mer effekt ville hun ha meg stående på gulvet i enden av sengen. For hver ri som kom, kjente jeg at det rant nedover låra mine. NÅ var riene VONDE, tid for LYSTGASS! Opp i sengen, og inn med maska. Fy fader for en lifesaver, halleluja! Lystgassen tok toppene på riene mine, og toppene på Kenneth sine rier, hihi (Måtte jo prøve han å så klart).
Når klokken var ca 1300 sjekket jordmor meg for åpning igjen. 6 cm. Dette var nedtur, skikkelig nedtur! Aldri vært så lei meg i hele mitt liv. Der hadde jeg ligget i alle disse timene, og det hadde åpnet seg KUN 1 cm siden jeg kom inn ved 0230-tiden. Nå mente jordmor det var på tide med epidural så vi fikk tatt bort litt av smertene mine og fått litt mer fortgang på sakene, samt sette meg på drypp. Ved 1330-tiden kom anestesilegen inn for å sette epiduralen inn. Jeg måtte sitte helt rak i ryggen på sengekanten, UTEN lystgassen (det var pain), men jeg klarte å puste meg flott igjennom 3 sterke rier mens han satt epiduralen. Stolt!
Nå var vi begge så uhyre slitne. Epiduralen gjorde slik at jeg fikk slappet av mer, og fikk litt søvn. Så vi sovnet begge to i ca 30 min. Det gjorde godt!
Ved tredje vaktskifte kom den mest fantastiske jordmor av alle inn på fødestua. Vi ble så lettet da vi fikk hilse på henne. Vi skjønte med en gang at NÅ, NÅ altså, NÅ kom det til å skje noe, for hun der var det futt i! Hun økte på dryppet, og riene kom haglende på, noe jeg ikke merket så godt da epiduralen bedøvde meg såpass bra, jeg trengte ikke lystgassen heller nå.
Ved 17-tiden kom både jordmor og gynekolog inn. Merket vi ble litt satt ut, ”hva var galt nå siden legen kom?”. Det viste seg at pulsen til lille bebbis hadde steget såpass den siste tiden, bebbis var nå litt stressa. De sjekket meg for temp, og jeg hadde nå begynt å få feber. Pulsen min var også høy. Kroppen begynte rett og slett å kollapse. Jeg ble satt på antibiotika for å forhindre infeksjon. Kjente jeg var sliten nå. Kenneth å stakkar, han var jo helt omtåka.
Gynekologen bestemte at vi nå måtte øke på dryppet og synke smertelindringen min litt sånn at vi skulle få fart i sakene. Jeg hadde vel nå 9 cm åpning, men lille bebbis ville ikke komme langt nok ned i bekkenbunnen. Da jeg ikke klarte å stå oppreist fikk jeg heller ikke hjelp fra tyngdekraften. Gynekologen sa at hvis noe ikke hadde skjedd innen kl.1800 så måtte det flere hjelpemidler til for å få ut lille bebbis.
Klokken ble 1800, 10 cm åpning og helt avflatet, men bebbis lå fortsatt høyt oppe i bekkenet. Nå var det frem med sugekoppen. Husker nå veldig lite, begynte å bli rimelig stressa i dette øyeblikket. Bebbis lå med puls på over 210 i min, og jeg kjente jeg begynte å skjelve, skalv så jeg rista i senga. Det var så mange mennesker inne på den fødestua nå, at jeg hadde mista helt oversikten. De var der i alle fall for å passe på, å det var jo betryggende.
Da jeg var så bedøvd av epiduralen måtte jeg presse på kommando. Så for hver ri jeg fikk sa de fra til meg at jeg måtte puste dypt inn og presse, prøve å presse 2 ganger per ri. Jeg klarte det, men var ubeskrivelig merkelig følelse å skulle presse mot noe man ikke kjente.
Etter fjerde sugekopp-forsøk bestemte de seg for å prøve en siste gang med tang. Tang har alltid vært marerittet mitt. Men jeg dreit rett og slett i det der jeg lå, for nå måtte lille bebbis ut. Vi hadde ingen tid å miste. Jeg pressa og jeg pressa, men ingen ”plopp” jeg hørte. Kenneth pusha meg skikkelig igjennom, men til ingen nytte. Lille bebbis ville rett og slett være i magen.
Plutselig begynte alarmen å gå på sykehuset og vi skjønte at nå skjedde det noe. Inn kom de med ny seng til meg, og de kastet meg vel nesten over i den og kjørte meg av gårde. De måtte ty til katastrofekeisersnitt på meg for å få ut lille bebbis. Klokken var nå 1840. Kenneth ble stående helt alene igjen på fødestuen, ingen tok seg av han. Uff ?
Eneste jeg husker er at de løp med meg nedover gangen og jeg husker jeg tenkte sånn på Kenneth og lille bebbis. Jeg gråt og gråt. På operasjonsstua var det vel en million grønnkledde mennesker, som de jobbet, der var det tempo tempo! Fikk masken over munnen og der var jeg borte………
Kl.1847 kom verdens skjønneste prinsesse Aurora til verden. Hun veide 4220 gram, var 55 cm lang og hadde hodeomkrets på 35 cm. Hun var lys i huden, mye mørkeblondt hår, 10 fingre og 10 tær, rett og slett en perfekt liten bebbis. En bebbis vi to hadde skapt. Endelig var hun her!
Det var Kenneth som fikk de første timene med snuppa vår da jeg måtte ligge på oppvåkningen. De hadde nok kosa seg masse. Men Kenneth var i sjokktilstand etter den dramatikken som utspilte seg mot slutten av fødselen. Alt skjedde så fort. Etter noen timer fikk Kenneth og Aurora komme å besøke med på oppvåkningen. Jeg fikk se vår skjønne datter for aller første gang, men jeg husker nesten ingenting fra denne seansen. Årsaken til dette var at når jeg fikk Aurora på brystet mitt kjente jeg at jeg ble skikkelig uvel, kvalm og svimmel. Kenneth sa jeg var helt grå. Jeg fikk blodtrykksfall og alle løp visst bort til meg. Nok en gang ble Kenneth skyvd til side uten å vite hva som egentlig skjedde.
Det viste seg at jeg hadde kraftig blodtap etter keisersnittet. Flere leger kom til meg for å undersøke magen min, de klemte og sjekket med ultralyd. Jeg hadde fått flere poser med blod, men blodprosenten min fortsatte å synke. De bestemte seg da for å operere meg på nytt. Jeg ble livredd for hva som kom til å skje meg. Nok en gang inn på operasjonsstua, like høyt tempo denne gang som første gang. Jeg skjønte at dette hastet! Plutselig ble jeg borte igjen…….
Flere timer etterpå våknet jeg til meg selv igjen. Hvor var Kenneth og Aurora nå da? Jeg kjente jeg trengte de sårt. Jeg ville omfavne de begge to, holde rundt de og fortelle de hvor høyt jeg elsket de. Jeg husker jeg maste og maste på personalet som passet på meg om at de måtte få de ned til meg. De sa Kenneth var på vei ned, men at Aurora var igjen oppe. Kjente jeg følte meg så mislykket i det øyeblikket. Hvorfor kunne jeg ikke få treffe datteren min?
Tiden gikk så tregt……..men endelig kom Kenneth…….Den andre operasjonen var vellykket, de hadde ikke funnet noen indre blødning, heldigvis! Mer husker jeg ikke fra det øyeblikket.
Ved 10-tiden søndags morgen fikk jeg den glade beskjeden om at jeg nå skulle få komme opp på barsel. Endelig skulle livet mitt begynne. Jeg skulle nå få være sammen med de to jeg elsker høyest på denne jord hele tiden. Kommer aldri til å glemme det øyeblikket når jeg ble trillet inn på barsel og jeg kjente Kenneth omfavne meg samtidig som jeg så datteren vår sove søtt i sengen sin. Jeg gråt og gråt, da gikk det opp for meg at jeg hadde blitt mamma til verdens skjønneste lille pike. Hun var så nydelig der hun lå med den rosa strikkede lua tett innpakket i helsetepper og dyne, hun var bare til å spise opp, så deilig.
Jeg er bare så lykkelig om dagen, dette slår alt!
Alt det kroppen min måtte igjennom for å få ut lille Aurora var virkelig verdt det. Men må si det var en tøff og traumatisk fødsel, en fødsel jeg ikke unner noen. Heldigvis skjer dette veldig sjeldent. Vi må nok begge tygge litt på den, men sammen klarte vi å komme oss igjennom det. Vi får heldigvis hjelp fra legene og jordmødrene som var med under fødselen hvis vi trenger det. Så vi må nok inn til samtale om en stund, det er nok noe vi begge kommer til å ha nytte av.
Jeg vil avslutte med å si at jeg er super stolt av deg Kenneth, uten deg vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Du var der for meg hele veien, støttet meg igjennom. Elsker deg mer enn du aner! Og lille Aurora da, øyestenen vår, mamma og pappa elsker deg!
Forstår nå hva mødre mener at all smerten er verdt det når babyen blir lagt på brystet.
Skjelver ukontrollert og fatter ikke hva som skjer, bare vet at det er altfor tidlig å presse på 5 cm åpning! Jeg blir redd og det er sykt vondt – dette kan da ikke være normalt??? 
Alle på operasjonsstuen blir lettet og glade. Legen syr ferdig og forsikrer meg om at selv om jeg revnet kraftig både innover og bakover, så var det ingen muskelskade, og jeg kommer til å bli som før i løpet av noen uker. 
me snakka om trykkefasen før den var der, om at eg ville at ho skulle hjelpe meg, og unngå å rivne masse og då forklarte ho kva ho ville gjer, og at eg måtte gjer som ho sa. 
Planen når vi kommer frem er at jeg skal sitte i resepsjonen mens mamma og Sebastian parkerer. Det tar fryktelig lang tid og jeg husker hun damen som fødte i resepsjonen for ikke så mange månedene sine at jeg går opp. 
Og det irriterte meg veldig at de hele tiden skrøyt av meg og sa jeg var flink. Jeg ville bare ha ro og fred. Minst mulig snakking. Det skal jeg huske på til en eventuell fødsel senere. SNAKK SÅ LITE SOM MULIG MED MEG! 
Jeg tenkte også, aldri mer. Men er allerede på vi får se etterhvert. 