Jeg kjenner at denne dagboken kommer til å ta en litt annen vei. Jeg prøver meg jo på ukentlige updates med søte mål og gleder men det er nok ikke helt meg. Jeg er en sur og ukomfortabel kjerring. TAKKNEMLIG, men ukomfortabel. Så fra nå av blir dagboken som den hadde tenkt fra start. En emosjonell søplebøtte. Det betyr at du kanskje tenker at jeg er utakknemlig og ikke vet hvor heldig jeg som er gravid, men det er feil. Jeg vet at jeg ikke vil noe annet enn å få denne babyen. Jeg vil bare være en søt liten gravid dame som kan jobbe, spise, trene og leke med barna sine.Istedenfor en som er sengeliggende mens livet skjer rundt meg.
Nå har kvalmen kommet dit at jeg ikke har lyst på noe, magen kjennes helt full og alt jeg vil er å spy. Og det gjør jeg jo også. Hjelper vel lite at jeg har halsbrann, er forstoppa, full av luft og brekker meg av min egen fiselukt.
De sier kvalme er en sterk indikasjon på ett vellykket svangerskap - men jeg hadde samme kvalmen før jul. Tror kroppen min ser på HCG som noe livsfarlig som må bekjempes fra start til slutt.
Jeg ser ut som jeg er ca seks mnd på vei, men babyen er like stor som en kikert. Resten er vel livsfarlig gass on the move. Treåringen har allerede avslørt baby prosjektet «mamma har baby i magen? Magen er stor og hard».
Og i går sa 15 åringen «Jøss nå begynner du å få babymage ja».
Uke 7. Kikert. Noe er det, men baby - det er det ikke.
Har også begynt å stå opp om natta for å tisse igjen. Er det en aktivitet jeg ikke har savna så er det den. Misforstå meg rett, heller tissing enn oppkast - men halloooooo. Treåringen har endelig starta å sove igjennom noen få netter innimellom men da skal kikerten opp å tisse ett parr ganger på natta!
Jeg har bestilt meg ultralyd tirsdag etter påske for å opprettholde motivasjonen litt, men det er en time å kjøre og jeg tror faktisk ikke jeg kommer meg dit om ikke det skjer noe drastisk med kvalmen. Og om det gjør det så er jo det ett forferdelig dårlig tegn det også.
Jeg sover dårlig. Våkner i fiselukt fra helvette, vinduet må stå så mye åpent at mannen nekter å sove her, og jeg er kvalm døgnet rundt.
1,5 mnd igjen til andre trimester. Jeg husker ikke fra de andre gangene, jeg vet jeg var kvalm hele svangerskapet men jeg tenker jo at noe må bli bedre. NOE må bli bedre i andre trimester. Det er hvertfall det jeg klamrer meg fast i.