Denne dagboken ble jo kortvarig sist. Heldige meg tenker jeg. Ble gravid på første forsøk og fikk en fantastisk gutt.
Så ble jeg gravid igjen. Ikke planlagt. Passet ikke, men vi ville beholde. Redd, etter at babytiden med 22 barnet var ett mareritt. Nå er han snart tre år og sover fortsatt ikke. Jeg har tenkt på en til, men vi har jo tre. Skulle vi fått en til ville jeg hatt Max 3 år imellom, jeg begynner å bli gammel, bla bla bla. Så ble jeg gravid. 3 år og 7 mnd imellom. Perfekt. Mye tanker om vi ville taklet det, tenk om vi får en til av 22 gutten, der jeg satt 8 timer om dagen på en yogaball med han i bæresele og mannen som jobbet borte.
Vi bestemte oss for at vi ville gjøre det. Selvfølgelig skal vi det. Jeg takler det. Lammende kvalme fra uke 5. Full dose xoneva og postafen. Nå husker jeg hvordan det har vært. Må spise kontinuerlig, sover hele dagen. Litt bedre i andre og tredje trimester men fortsatt kvalm hele døgnet.
Ultralyd i uke 6+2. Viser foster på størrelse med 5+5, og en svakt bankende hjerte. Var ikke planlagt, kan ikke være hundre prosent sikker på termin, og hjertet banket ikke fort i starten. Men det er jo der. Alt ser bra ut.
For en uke siden begynte jeg å få en ekkel magefølelse. Ingen spesiell grunn, fortsatt like lammende kvalm. Fortsatt trøtt, og jeg har tilogmed begynt å gå mage. Ikke bare oppblåst mage, men mage mage, en liten kul helt nederst. Men jeg merker at jeg dras mot innlegg om MA og SA. Leser meg opp på informasjon, det er noe annet enn bare en normal forbigående bekymring. Jeg ber om en ultralyd, men får ikke. Får blodprøver. Tre dager på rad.
Den første viser høyt HCG. Alt bra. Den andre viser økning. God økning. Den siste viser nedgang.
Får melding av legen min i går (lørdag), siste prøve viser nedgang, vi bør ta en kontroll på mandag. Jeg svarer at jeg ikke skal ha noen flere blodprøver, jeg skal ha en ultralyd. Han vil ta blodprøve.
Jeg vet jo hva som har skjedd. Jeg orker ikke vente mer. Orker ikke gå rundt med kvalme og gravidmage uten noe inni. Bestiller privat ultralyd i Oslo, eneste plassen i nærheten som har åpent for sånt på lørdager, så vi tar lett den turen, selv om det tar noen timer. Vi orker ikke å ikke vite.
Det er umulig (!!) å finne fram i Oslo sentrum for oss bygdefolk, så vi kommer for seint. Haster oss med i stolen, og jeg ser momentant på skjermen at dette er feil. Ett stort hulrom, ingenting som blinker. Ingen liten bønne med anlegg for armer og ben. Kroppen min er gravid, og fortsetter å lage plass til babyen, men babyen er bare noen celler og vev som sluttet å banke 2 dager etter at vi først så det.
Jeg kommer meg ut derifra med en time på sykehuset på mandag, takker høflig for meg, betaler 1800kr for den verste beskjeden jeg kunne fått, å går mot bilen. Holder på å bli påkjørt i ett overgangsfelt. Øynene er så fulle av tårer at jeg ser ingenting og skjønner ingenting. Jævla oslo. Mannen henger litt etter, han ville vel ikke bli påkjørt antagelig. Dess nærmere bilen jeg kommer dess mer gråter jeg. Prøver å la være. Det er ingen stor greie, dette skjer jo med folk før uke 12, jeg vet jo det. Prøver å få laderen ut av bilen, skjønner at jeg river febrilsk og forbanna i noe som ikke vil bevege seg. Hører mannen si navnet mitt, og da knekker jeg bare sammen. Midt der. I Oslos gater, på en lørdag klokka 14.30. En mann åpner vinduet sitt, jeg skjønner at mannen min tror han spørr om det går bra, og han svarer «jada». Jeg hørte at fyren i bilen spurte om vi skulle dra. Det er vel kanskje det som er fint med sånne store byer. Du kan ha ett sammenbrudd midt på gata, og folk er mer opptatt av å finne en ledig parkeringsplass enn deg. Hvertfall er det bra for sånne som meg, sånne som ikke klarer å vise svakhet forran andre.
Men jeg er knust. Helt knust. Jeg er fylt av skyld og skam, sorg og raseri. Hodet mitt går i hundre for å prøve og finne en grunn til dette. Hva som gikk galt. Hva jeg gjorde feil, hva jeg skulle gjort annerledes.
Og oppi alt dette vet jeg at det ikke er min feil, og at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Men jeg klarer ikke tenke det: klarer ikke forstå det og føles som det vakuumet jeg lever i nå, med ett dødt foster i magen, aldri noen gang vil ta slutt. Jeg skulle bli mamma. Lille vennen min skulle bli storebror. Jeg har tilogmed kjøpt ting til babyen. Jeg har aldri mistet før og trodde aldri at det kunne skje meg.
Hvordan kommer jeg videre fra dette, og hvordan skal jeg tørre å prøve igjen, når jeg nå vet at jeg kan risikere å gå å tro jeg er gravid i mange mnd før ultralyd. Jeg har vært på en ultralyd allerede. Jeg har sett hjerte slå. Jeg har sett at alt var bra. Helt til det ikke var det, ingen tegn, ingen varsel. Kun en rar magefølelse. Magefølelsen som først sa at jeg ventet en jente, gikk over til å si at noe er galt. Bekymringen som man normalt har ble altoppslukende, selv om ingenting tilsa at noe var galt. Sånn sett kan man vel si at kvinnekroppen er helt utrolig.
Jeg måtte bare skrive det her. Jeg har sagt til alle min nærmeste at jeg ikke vil snakke om det. Vil ikke at de skal nevne det. Vil late som det ikke eksisterer. Det er en sånn person jeg er for mine nære. Når jeg fikk svar på blodprøva i går så gikk det tre timer før jeg sa til mannen at det har gått galt. Jeg klarer ikke dele ting som gjør vondt.
Så da gjør jeg det her. Her som kanskje ingen leser det. Og om noen leser, så kjenner de meg ikke. Jeg kunne ønske jeg ikke var så innmari opptatt av å være sterk. Kunne ønske jeg ikke bagatelliserte dette i andres øyne. JEG tenker ikke at folk må ta seg sammen å tåle det om de mister. Men jeg tenker at folk tenker det om meg. Så det er det jeg gjør. Tar meg sammen.
I am not ok.
Hei! Prøver meg på en dagbok jeg. Mange tanker, og ingen å dele de med. Har prøvd å lufte de med mannen, men han får dette naturlig nok mer på avstand siden det ikke foregår i hans kropp.
Meg, når jeg vurderer å teste for 2.gang, 10 dpo, selv om forrige test var blenda hvit. 
Det høres jo veldig lovende ut da! Hvisker gratulerer! 
Skal du teste med digital senere, for å få det svart på hvitt?
Jeg har alltid vært flinkere å skrive enn å prate, så jeg er glad jeg fant fram denne igjen.