Så rart å tenkja tilbake! For eit år sia låg eg no på føden med beina i været og ein lege oppi glufsa som gjorde alt ho kunne for at den skulle bli velfungerande igjen. Hugsa at dette var noko av det værste eg hadde vore med på, det var så vondt! Ho beklagde seg fleire gonger, men samtidig sa ho at om ho gjorde jobben riktig, ville eg elska ho om eit år... Året er gått, og er litt usikker på om eg elskar ho - er jo tross alt gravid igjen 
Smerten var lokal, og tankane var ikkje spesielt til stede. Dei var med Jr som som mest sannsynleg var kommen opp på intensiven. Eg veit ikkje heilt, men reknar med det. Han var ikkje aleine. Gubben var med han, samt ein heil haug med legar og barnepleiarar.
Kl gjekk og gjekk, og det føltest ut som evighetar! Først når kl nærma seg 03 kom gubben tilbake. Hadde tatt mange bilder som eg fekk sjå. Ein nydeleg stor klump på 4407 gram og 52 cm. Hadde fått ein grønn smokk, ei gul (trur eg) lue som passa på intravenøs-ledningen(?) som var satt oppi hovudet
Mitt hjerte 
Eg fekk lov å ta beina ned og ei JM kom inn med litt mat og drikke. Hugsar så godt eg hadde gleda meg til eple juice og til min store skrekk var det champagne brus i glasset!
Den "feilen" retta dei fort oppi
No, no kunne eg vel få sjå guten min?! Nei, no skulle eg på do også måtte eg i dusjen. Detta med do vart ein utfordring slik at dei måtte hjalpe meg. Det samma med dusjen, klarte ikkje å stå. Hugsar godt den følelsen av å måtte sette meg blaut oppi ei seng - hatar å ikkje få tørke meg godt etter ein dusj. Før eg viste orde av det, var kl blitt 06!!
OG endeleg min tur til å sjå mitt nydelige barn
Den turen i rullestol var nok den lengste turen eg har vore med på! Var så spent og viste ikkje kor eg skulle gjera av meg.
Så stoppar me utfor eit rom og ein barnepleiarar kjem ut og spør om eg vil helsa på sønnen min. Eg byrjar med ein gong å stri grine og klarte å presse fram eit JA. Kom inn i rommet, og der låg han. Oppi senga si, roleg og fredelig. Einaste teikn på liv var sutten som vart sugd på iherdig
Eg satte meg oppi ein anna stol og dei løfta han over til meg. For ein uvirkeleg følelse! Tårene rant og eg klarte ikkje å ta augene vekk frå han.
Etter ei stund spør BP om eg vil prøva å gi han mat. Me prøvde, men han var ganske sliten. Så eg fekk ei pumpe og satt der i 20 min og fekk ut 10 ml med mm, som BP lærte meg å gi i kopp.
Etter 1,5 time med Småen var eg heilt ferdig og vart ført tilbake på rommet. Så lenge alt såg bra ut, skulle han få vera med meg på dagtid og natta på intensiven.
Fekk ikkje så mykje søvn den morgoen, trur det var to timar før eg satt der, våken som ei sol og venta spent på å få sjå han igjen
Gratulera så masse med dagen guten min
Mamma elskar deg over alt på jord
Kan ikkje tenka meg eit liv uten deg, viste ikkje at det gjekk an å elska nokon så høgt som eg elskar deg 
Smerten var lokal, og tankane var ikkje spesielt til stede. Dei var med Jr som som mest sannsynleg var kommen opp på intensiven. Eg veit ikkje heilt, men reknar med det. Han var ikkje aleine. Gubben var med han, samt ein heil haug med legar og barnepleiarar.
Kl gjekk og gjekk, og det føltest ut som evighetar! Først når kl nærma seg 03 kom gubben tilbake. Hadde tatt mange bilder som eg fekk sjå. Ein nydeleg stor klump på 4407 gram og 52 cm. Hadde fått ein grønn smokk, ei gul (trur eg) lue som passa på intravenøs-ledningen(?) som var satt oppi hovudet
Eg fekk lov å ta beina ned og ei JM kom inn med litt mat og drikke. Hugsar så godt eg hadde gleda meg til eple juice og til min store skrekk var det champagne brus i glasset!
No, no kunne eg vel få sjå guten min?! Nei, no skulle eg på do også måtte eg i dusjen. Detta med do vart ein utfordring slik at dei måtte hjalpe meg. Det samma med dusjen, klarte ikkje å stå. Hugsar godt den følelsen av å måtte sette meg blaut oppi ei seng - hatar å ikkje få tørke meg godt etter ein dusj. Før eg viste orde av det, var kl blitt 06!!
Så stoppar me utfor eit rom og ein barnepleiarar kjem ut og spør om eg vil helsa på sønnen min. Eg byrjar med ein gong å stri grine og klarte å presse fram eit JA. Kom inn i rommet, og der låg han. Oppi senga si, roleg og fredelig. Einaste teikn på liv var sutten som vart sugd på iherdig
Etter ei stund spør BP om eg vil prøva å gi han mat. Me prøvde, men han var ganske sliten. Så eg fekk ei pumpe og satt der i 20 min og fekk ut 10 ml med mm, som BP lærte meg å gi i kopp.
Etter 1,5 time med Småen var eg heilt ferdig og vart ført tilbake på rommet. Så lenge alt såg bra ut, skulle han få vera med meg på dagtid og natta på intensiven.
Fekk ikkje så mykje søvn den morgoen, trur det var to timar før eg satt der, våken som ei sol og venta spent på å få sjå han igjen
Gratulera så masse med dagen guten min
Last edited:
gratulerer så mye med "stor"gutt