Annerledesveien til en familie

[Badeengelen]

Så har jeg endelig bestemt meg for å starte en dagbok. Veien for å blir en familie har hittil vært litt utenom det vanlige, men nå sitter jeg her og håper på at det neste steget blir litt mer "normalt" (eller, så normal den kan bli her inne på assistert)...
Jeg traff mannen min helt plutselig, og ganske uventet, for noen år tilbake. Han er noen år eldre enn meg; jeg er i tredveårene, han hadde nettopp bikket førti. Jeg hadde kjæreste, men det var ikke bra og hadde hanglet i lang tid, mens han var midt i et brudd. Vi "fant hverandre" i at vi begge var på vei ut av forhold, og ble venner som støttet hverandre gjennom prosessene. Mens vi begge sto i dette, fortalte mannen min meg en hemmelighet som han aldri tidligere hadde innrømmet for noen kjæreste eller familie; han kan ikke få barn. En sykdom han gjennomgikk i tenårene har gjort ham steril. Dette har han tatt veldig tungt, og flere forhold, inkludert det siste som han holdt på å bryte ut av da vi møttes, hadde røket fordi han bare hadde stått knallhardt på at han ikke ville ha barn uten å gi noen nærmere forklaring. Alle hans tidligere kjærester har presset ham hardt på at de ønsket en familie, men han har stått i mot og nektet. Tilslutt hadde alle som en sagt "barn eller slutt" og han endte på "slutt".

Da han fortalte det til meg, ble han ganske paff i det jeg svarte; "Jeg vil ikke ha barn, jeg". Jeg har alltid vært en livsnyter, og levd livets glade dager. Jeg elsker å reise til fjerne og eksotiske steder, spise god mat på restaurant, drikke vin ut i de sene nattetimer, . Så for meg har barn aldri vært et ønske eller et savn. Tvert i mot passet det meg ganske fint, da vi etterhvert fant sammen og ble kjærester, at min kommende mann ikke kunne få barn. Jeg så for meg et liv med lange late søndagsmorgener, opplevelsesferier og full frihet.

Men det skulle vise seg at det mannen trengte for å innse at barn var det han ønsket seg mest av alt, var å møte en dame som ikke pushet på å få barn. Så mens jeg lot humla surre, drømte han stadig mer om å bli en ordentlig familie med hus, barn og stasjonsvogn. Da han etterhvert tok det opp med meg var jeg først litt avmålt, men han malte et så idyllisk bilde av det hele at jeg etterhvert sa "la gå". Han foreslo å dra til Danmark (vi må jo ha donor), og det var han som ordnet alt det praktiske med billetter, priser, undersøkelse av ulike klinikker, behandlinger osv. Ikke visste jeg helt hva jeg gikk til, før jeg hadde vært hos gyn, fått anbefalt IVF og sprøyter til tusenvis av kroner lå i kjøleskapet. Først da gikk det egentlig opp for meg hva vi skulle gjøre.

 

[Badeengelen]

Jeg kan nesten ikke forstå nå i ettertid, hvor uvitende jeg var om hele IVF-kjøret. Jeg satte sprøyter og tok hormoner, og levde ellers helt som normalt. Jeg tenkte ikke noe over symptomer, eller om det var skummelt eller spennende. Først da vi kom til uttaksdagen innså jeg at dette var mer enn bare å ta litt kosttilskudd. Herregud så vondt! Men seks fine egg fikk vi ut, og to dager etter var fire befruktet med donorsæd. Ett ble satt inn, de andre dyrket videre til blastocyster, og jammen var alle med i gamet til dag fem. Med ett egg i magen og tre i fryseren dro vi hjem fra Danmark, men forsøket var dessverre negativt. Jeg tenkte ikke så mye på det, og tre uker senere var vi tilbake igjen og satte inn den første blastocysten. Denne gangen lykkes vi, og ni mnd senere gikk vi fra to til tre.

 

[Badeengelen]

Graviditeten, derimot, var langt i fra like enkel som IVF-prosessen hadde vært. Jeg var mye kvalm helt fra starten av, men fortsatte med full jobb. Helt til jeg plutselig en dag på jobb fikk sterke magesmerter og deretter kjente at jeg ble søkkvåt mellom bena. Karret meg på toalettet der alt av undertøy, bukse og sko var fylt av blod. Jeg hadde til og med laget noen fine blodspor etter meg fra kontoret til toalettet... Jeg tenkte at dette var en abort, men ultralyd viste en liten bamsemums med bankende hjerte. Og, en stor blødning mellom festet til morkaken og livmoren. Jeg ble sendt hjem med strengt sengeleie, hvilket var alt jeg kunne få til. Og det var sånn jeg oppdaget Babyverden - og Assistert forum. Plutselig lærte jeg en hel masse om prosessen jeg hadde gått igjennom, både ting jeg gjerne skulle ha visst på forhånd, og ting jeg var fryktelig glad for at jeg ikke visste. Resten av graviditeten var blødninger av og på og mye påtvunget hvile. Men alt var glemt da sønnen vår var ute. Han var jo helt perfekt! Mye bedre enn jeg kunne drømt om. Og plutselig var jeg fanget i babybobla, fullstendig oppslukt og helt forelsket. Jeg var blitt den klisjeen som sier at hun ikke skal ha barn, bare for å gå fullstendig babyamok når hun først får barn. Men jeg kunne jo ikke vite, før jeg fikk ham, hvor glad det var mulig å bli i et barn...

 

[Badeengelen]

Så mens jeg trente opp mine manglende morsevner, og sønnen vår gikk fra å være en liten baby til å bli en skikkelig kul liten gutt, så gjorde jeg alle de tingene jeg aldri trodde jeg skulle gjøre; Kjøpte hus. Tilbragte helgene på IKEA, Plantasjen og Lekeland. Dro på ferie til barnevennlige steder der de har barneklubb, lekeplass og man kunne spise middag på hotellet. Sto opp klokken fem. La meg klokken ti. Skyndte meg hjem fra jobb fordi jeg savnet sønnen vår sånn. Og jeg elsket det (ok, kanskje ikke å stå opp klokken fem, men alt det andre). Jeg elsker å være mamma. Det er skikkelig slitsomt, akkurat så slitsomt som jeg hadde trodd. Vi har aldri fri. Ting tar sykt lang tid. Og fritid er mandag morgen når han er tilbake i barnehagen. Men jeg ville aldri vært det foruten.

Nå har vi begynt å tenke på nummer to. Vi har fortsatt to blastocyster igjen i Danmark, og tenker å reise ned igjen i vår. Men denne gangen er det annerledes. Jeg vet hva jeg går til. Graviditeten. Forventningene. Håpet. Den mulige skuffelsen. Og - dette er et poeng - INGEN andre enn mannen og jeg vet hvordan sønnen vår ble til. Dette er veldig viktig for mannen min, da det er fryktelig tungt for ham at han ikke kan få barn selv. Så jeg har lovet ham at ingen skal få vite det. Og det løftet har jeg tenkt til å holde. Men her inne - her kan jeg dele håp, drømmer, forventninger og skuffelser. Siden ingen i familien min eller vennene mine kan få vite. Og ikke minst lære av deres erfaringer, spesielt dere som har vært lengre og mer involvert i gamet enn meg. Vi har jo fortsatt to på frys, og drømmen hadde vært at vi kunne slippe nok en stimulering (både økonomisk og for å slippe nok et uttak). Men jeg forbereder meg på at det blir en ny runde, spesielt fordi jeg tror at minst en, kanskje begge, blastocystene vi har igjen er av middels kvalitet. Så her står vi nå, og veien videre vet vi ikke hvor lang kan bli

 

[Tigerbaby]

Så spennende å lese historien deres! Har også hørt om flere som rett og slett har brutt med partnere fordi de har vært redd for å ikke få barn, og det er nok en mening med det, han skulle ha akkurat deres gutt med deg som mor, uavhengig av donoren.
Håper du oppdaterer her inne litt, hvordan det går på veien videre

 

[Eskimonika]

Spennende!
Kjekt å ha et sted å prate om det man ikke kan si iRL.
Lykke til!

 

[~Ønskebarn17&19]

Så spennende å følge deg på veien! Forumet er unikt ifht det å dele erfaringer

Håper veien mot søsken ikke blir så lang for dere, at du slipper ny runde stimulering

 

[Poppi]

Så spennende å lese historien deres! Det blir søskenforsøk her også etterhvert. Blir spennende å følge deg

 

[Nordlys2018]

Og plutselig var jeg fanget i babybobla, fullstendig oppslukt og helt forelsket. Jeg var blitt den klisjeen som sier at hun ikke skal ha barn, bare for å gå fullstendig babyamok når hun først får barn. Men jeg kunne jo ikke vite, før jeg fikk ham, hvor glad det var mulig å bli i et barn...

Måtte trykke "morsom" for du beskrev det så fint og morsomt! For en historie!!! Herlig! Kanskje klarer vi å bli gravide samtidig, vi begynner prøvingen nå i Mai

 

[Badeengelen]

Da er vi i gang. Innsett for to dager siden, av det de beskrev som en veldig fin blastocyst. Det vil vel si at jeg er sånn 2DP5dt i dag, hvis jeg har forstått tellingen riktig? Eller 7 dpo. Jeg skal innrømme at jeg tok en test allerede i går, og den var positiv. Men det var ingen overraskelse, for jeg har såkalt HCG-støtte. Tok en halv sprøyte Ovitrelle på torsdag, og skal ta en ny på mandag. Så testingen blir jo temmelig meningsløs da. Men jeg ville gjerne vite omtrent hvor sterk graviditetstesten ble av en halv Ovitrelle. Svaret var; ikke så veldig. Skal legge ut et bilde. Men nå har ikke jeg sånne fine rosa babyplan-tidlig-tester som jeg ser at alle bruker her inne. Jeg har noen billige grønne som jeg ikke tror er like gode.

 

[Badeengelen]

Gårsdagens test. Synes den var ganske svak for å være tatt dagen etter ovitrelle...?

 

[Badeengelen]

Tenkte å teste videre mandag morgen før jeg setter neste dose med Ovitrelle, og igjen tirsdag morgen - dagen etter Ovitrelle. Spent på om den testen er mye sterkere enn gårsdagens. Da har jeg jo fått to "doser". Deretter er det vel bare å begynne å teste ut Ovitrelle med 1-2 dagers mellomrom. Og krysse fingrene for at testene begynner å øke igjen etterhvert. Testdato fra klinikken er blodprøve 27.05 eller urinprøve 30.05. Men det føles fryyyyktelig lenge til. Noen av dere her inne som har erfaring med HCG-støtte og hvordan man bør forholde seg til det?

 

[~Ønskebarn17&19]

Gratulerer som ruger hcg støtte kan jo sitte i kroppen inntil 10 dager. Så jeg ville ikke stolt på noen tester før etter det. Men det rekker du kanskje ikke før blodprøven alikevel?

 

[Badeengelen]

Gratulerer som ruger hcg støtte kan jo sitte i kroppen inntil 10 dager. Så jeg ville ikke stolt på noen tester før etter det. Men det rekker du kanskje ikke før blodprøven alikevel?

Takk for det! 10 dager ja, selv med bare halv dose? Æsj, da blir det vel å vente på blodprøve. Vet ikke helt hvorfor de har gitt meg HCG-støtte egentlig, lurer på om det bare er for å unngå tidligtesting? Jeg brukte det jo ikke sist. OG finner så lite om det rundt omkring, bortsett fra for veldig lenge siden. Virker som det var vanligere før. Men at de fleste har gått bort fra det. Så skjønner ikke hvorfor jeg har fått det nå plutselig...?

 

[Tigerbaby]

Takk for det! 10 dager ja, selv med bare halv dose? Æsj, da blir det vel å vente på blodprøve. Vet ikke helt hvorfor de har gitt meg HCG-støtte egentlig, lurer på om det bare er for å unngå tidligtesting? Jeg brukte det jo ikke sist. OG finner så lite om det rundt omkring, bortsett fra for veldig lenge siden. Virker som det var vanligere før. Men at de fleste har gått bort fra det. Så skjønner ikke hvorfor jeg har fått det nå plutselig...?

De gir det ofte for at kroppen skal produsere med progesteron på egenhånd tror jeg

 

[~Ønskebarn17&19]

Takk for det! 10 dager ja, selv med bare halv dose? Æsj, da blir det vel å vente på blodprøve. Vet ikke helt hvorfor de har gitt meg HCG-støtte egentlig, lurer på om det bare er for å unngå tidligtesting? Jeg brukte det jo ikke sist. OG finner så lite om det rundt omkring, bortsett fra for veldig lenge siden. Virker som det var vanligere før. Men at de fleste har gått bort fra det. Så skjønner ikke hvorfor jeg har fått det nå plutselig...?

Står 10 dager i pakning vedlegg/felleskatalogen men dose aner jeg ikke. Vil tro de graderer seg. Spør klinikken hvorfor du har fått det ? Tror ikke de ønsker å unngå tidlig testing med det, det er nok en begrunnet medisinsk avgjørelse bak det.

 

[Eskimonika]

Hvordan går det?