Angst

[svima]

Jeg føler ikke at jeg tar noen sjanser. Jeg går nå til behandling.
Jeg kommer ikke til og bli værre, snarere tvert i mot. Sjansen er større for at jeg blir bedre.

 

[~*LilleBlomst*~]

ORIGINAL: millimulli

Jeg sliter også med angst. Har panikkangst. Og angst for angsten. Har hatt det i mange år. noe verre de to siste årene av naturlige årsaker pga ting som har skjedd i livet mitt. Og jeg har også mor og mormor som har hatt det.

Jeg er mor til to herlige barn. Den ene er bare tre mnd gammel, og det svangerskapet var utrolig tøft psykisk, jeg var livredd for å få panikk under fødselen blandt annet. Og hele svangerskapet mitt var et eneste stort panikkanfall fordi jeg følte meg fanget på et vis, og man blir litt handlingslammet når man har det på det viset. Jeg turde til slutt ikke engang gå på butikken, sitte på bil, eller i det hele tatt gå utenfor døra.
Men dette er nå bedre så fort fødselen var overstått. Fødselen var en drøm så mye av angsten min var bortkastet om man kan se det på det viset.

Jeg har fortsatt angst, men mye mindre nå enn når jeg var gravid. Tørr endelig gå ut igjen, finne på ting osv. Men kjører enda ikke bil selv, noe som er utrolig frusterende, fordi da må mannen bli med meg overalt når det kommer til praktiske gjøremål. Dette går jo til en viss grad utover barna, fordi når han jobber må vi bare være her i nabolaget eller finne på ting hjemme. han jobber døgnturnus så kan jo bli litt lange dager.

Jeg tørr heller ikke reise på ferieturer iallefall utenfor Norge, er redd for å være langt hjemmefra, eller få panikk når jeg er i utlandet. Og dette går nok litt utover mann og barn. Men jeg tenker som så, OK jeg kan ikke reise noen steder nå, siden jeg har det på den måten jeg har det. Men en dag så skal jeg greie det, jeg nekter å gi opp.

Ellers går det ikke utover barna. Jeg skjuler det for dem, de er nok for små enda til å forstå. Den ene er seks og den andre som nevnt over bare baby. Kanskje jeg må foklare datteren min dette når hun blir større, men målet er jo å bli kvitt angsten.

Jeg synes ikke det er egoistisk av deg å få barn så lenge du er i stand til å ta vare på dem. Min lille baby var ikke planlagt, brukte prevansjon netopp fordi jeg ikke skulle ha flere, pga angsten min. Jeg ville bli "frisk" først. Men så ble jeg gravid likevell og jeg har taklet det veldig bra. Jo svangerskapet var hardt, men nå som han er ute av magen så går ting over all forventning. Jeg fungerer jo som mor, husmor, "kone" tross angsten som herjer i kroppen. Barna mine er lykkelige, det vet jeg. så selv om mamma ikke kjører bil, tar heisen, reiser verden rundt og kan til tider virke stressa så vet jeg at de er stor fornøyde. hjemmet vårt er fylt av latter og harmoni til tross for vanskelige tanker og følelser på meg.
Vet ikke om du fikk noe svar utover dette, men så lenge du vet iallefall at du kan ta vare på barna du setter til verden tror jeg ikke det skal være noe problem. Det finnes barn som får mye verre foreldre enn oss som har angst, det er iallefall sikkert.!Og du skriver jo selv at du fungerer normalt i hverdagen, og da ser jeg ikke noe problem iallefall [:)]

 
Må bare signere denne og si at jeg kjenner meg veldig godt igjen her.

 

[mammatileijente]

Jeg fikk diagnosen helseangst og angst generelt her for litt siden. Gikk til psykolog.. det hjalp endel..

Begynt å jobbe igjen nå.. så da blir angsten skjøvet litt vekk... Men er ikke helt borte.. bruker vasking og sånt som terapi for meg selv.. for da får jeg andre ting å tenke på..

Alltid trodd at jeg var hypokonder jeg.. pga at jeg var redd for sykdom hele tiden.. Fant jeg noe på kroppen , var det rett inn på netter for å søke det opp.. eller lese bøker.. fant nye symptomer, som jeg synes jeg også hadde.. og vips så hadde jeg kreft eller lignende.. Men legen min sa til meg at for å være hypokonder så hadde man klippekort over alt..

I forholdt til dattern min så ble det ille i en periode.. Var redd for å kjøre med henne i bilen osv.. Måtte være sikker på at jeg sikret henne godt nok.. og kunne bruke langt tid på dette.. kunne kjøre en liten meter, så måtte jeg ut igjen og sjekke bilbeltet hennes igjen.. Tok litt av.. og føler at jeg er blitt litt bedre nå.. men har sånne dager innimellom..

Angsten toppet seg da datteren min kom.. tror det er ganske naturlig..

Har du gått og fått hjelp med angsten din?

[;)]

 

[svima]

Jeg har gått til forskjellige psykologer uten at jeg synes det hjalp veldig.
Nå går jeg til behandlig i nabokommunen, men har akkurat begynt der så vet ikke hvordan det går enda. Men har hørt mye positivt om dem. De er spesialister på angst og depresjon.
Jeg har nå svart på undersøkelser som de skal se på for å se hvor sterk angst og/eller depresjon jeg har. Svaret skal jeg få til uka når de er regnet ut.
Jeg går også på medisiner. Har prøvd flere forskjellige og noen hjelper og andre ikke.
Det må bare prøves ut på hver og en tror jeg. I forhold til bivirkninger o.l også.