Jeg har hatt angst to ganger i livet, en periode på 6 mnd. etter at jeg flippet over på extacy når jeg var 22, og en periode på 2 uker for 3 år siden etter å ha gått svimmel i 2 mnd. (var svimmel i 3 år, men angsten jeg fikk pga. det varte bare i 2 uker.)
Det kommer helt ann på hva slags angst man har selvfølgelig, og hvor mye man kan gjøre med den selv psykisk, men jeg er stor tilhenger av å ordne opp i tankeproblematikken som oppstår når man får angst på egen hånd, og stor motstander av medisiner mot angst (bortsett fra tilfeller hvor det er unektelig biologisk årsak hvor samtidig muligheten for å ordne det selv eller med terapi er minimal).
Jeg hadde i disse periodene psykoser, somatisk angst, angst for å bli gal, panikkangst, angst for å få angst, angst for å dø og angst for at jeg skulle ende opp med å ville ta selvmord (dvs. har aldri tenkt en eneste selvmordstanke i hele mitt liv, men hadde angst for hva som ville skje hvis jeg kom dit).
Kort kokt ned dreide alle angstypene seg om en "ukjent fiende", at jeg var ond, og fortjente å enten A: dø, eller B: bli gal. Det føltes ut som om "noe" straffet meg og derfor turde jeg ikke å tenke noen positive tanker i ren frykt for at da skulle jeg straffes mer. Det ble en tankekarusell som kvernet hele døgnet rundt, og jeg lå ofte å skrek i timesvis som en 2-åring og kunne ligge i dagesvis å ha dårlig samvittighet for trivielle smårampete ting jeg f.eks gjorde når jeg var 10 år gammel - noe som da ytterligere bekreftet at jeg var "ond" og fortjente derfor å dø/bli gal. Oppå dette hadde jeg somatiske smerter pga. angsten, det føltes ut som om jeg hadde hjerteinfarkt hele tiden, klarte knapt å bevege meg i perioder og føltes ut som om noen sto på brystet mitt til enhver tid samtidig som hele kroppen min var tømt for blod/energi. Til slutt ble jeg så utmattet at angsten gikk mer over i en katatonisk tilstand og likegyldighet, og det var først når det nådde det punktet at jeg bestemte meg for å gjøre noe med det internt i hodet mitt.
Først prøvde jeg å innse at jeg måtte tørre å utfordre/gjøre narr av/le av den "ukjente fienden", og eksperimenterte med det noen dager. Det hjalp litt ettersom jeg da innså at jeg ikke døde av å innta en mer arrogant holdning ovenfor denne "fienden". Allikevel forsvant ikke angsten av den grunn, den bare ble mindre skremmende, etter en stund gikk jeg til neste steg som var å legge vekk alle ideer om en "ukjent fiende", og reprogrammerte hjernen til å forstå den enkle fakta at jeg var den "ukjente fienden", altså ingen andre som straffet meg enn meg selv.
Det ble en periode med å innse at samvittighetskarusellen bare er vås, og å sitte å kjempe mot seg selv på den måten er 100% bortkastet. Det endte opp med tanker om det å tilgi seg selv, innse at jeg satt og var slem/forferdelig mot meg selv 24/7, og bestemte meg for å stoppe den tankeprosessen. På samme tidspunkt bestemte jeg meg også å slutte å prøve å forstå hvorfor det var sånn, og aksepterte at jeg måtte slå meg til ro med at alt her i verden kan man ikke finne svar på, kan ikke alltid forklares, og at det viktigste er å lære av det man har vært igjennom, tilgi seg selv og komme seg videre.
Etter de siste omveltningene av tankeprosessen forsvant angsten 100% i løpet av de siste 2-3 dagene.
Begge mine angstperioder ble utløst av fysiske/kjemiske prosesser som ga meg en fullstendig knekk. Den første var grunnet extacy, den andre var når jeg begynte å jogge 1 mil hver morgen, bare spise/drikke kylling/ris/vann (null glukose - ikke bra for hjernen og ren galskap) samtidig som jeg sluttet å røyke på dagen. Før dette røyka jeg 30 røyk om dagen innendørs, jobbet foran en datamaskin sittende i en stressless ca. 18 timer i døgnet, drakk 3-4 liter Cola hver dag og spiste stort sett bare drittmat. En så rask omveltning i livsstil som jeg gjorde på dagen er direkte farlig, og endte opp med at jeg etter ca. en måned, en morgen etter å ha løpt 1 mil, svartnet totalt og kollapset 5 km hjemmenifra uten mobil/kontakt med omverdenen. Når jeg kom til meg selv fikk jeg slept meg hjem på et par timer, men fra den dagen av var jeg svimmel konstant hele tiden i 3 år.
I den første perioden jeg fikk angst (etter extacy) fikk jeg også hallisunasjoner, audivisiuelle skader i indre øret, og ødela smakssenteret i hjernen min. Jeg måtte lære alle smaker på nytt igjen. Dvs. smaker er lagret to steder i hjernen: Langtidshukommelsen som forteller deg "Dette har jeg smakt", mens selve informasjonen om selve smaken er lagret i smakssenteret i hjernen. Siden smakssenteret mitt ble ødelagt så forsvant all informasjon om smaker, men jeg hadde fortsatt minnet av å ha smakt de forskjellige tingene. Jeg kunne f.eks se et jordbær som lå på bordet og tenke: "Ja jordbær har jeg smakt, det vet jeg jo hvordan smaker", men i det øyeblikket jeg smakte på det så var smaken helt ny/ukjent. Forvirrende.
Ettersom jeg måtte lære alt av smaker på nytt over 1 1/2 år nærmest, regner jeg med at jeg bruker et helt annet fysisk senter i hjernen per. idag som smakssenter, noe som er vanlig ved fysiske hjerneskader. Det som har skjedd er antageligvis at MDMA/MDA i extacy-pillen har etset i stykker /etset hull i det stedet smakssenteret ligger fysisk.
I tillegg fikk jeg en indre skade i øret som består i av en "gjespelyd". Den brusingen alle hører i ørene når man gjesper får jeg innimellom ca 100 ganger så høyt uten å gjespe når jeg ligger stille. Den begynner nærmest lydløst for så å veldig raskt gradvis bli høyere i lyden, kan sammenlignes med lyden fra en jumbojet som kommer fra siden/bakfra i stor hastighet mot deg for så å fly forbi øret ditt. (litt som når en bil kjører forbi deg, lav lyd -> høyest -> lavere lyd igjen, bare mye mer intenst og med en bruse/jet-lyd istedet). Dette var ekstremt skremmende når jeg først fikk det, og har denne lyden fortsatt, men den plager meg ikke i det hele tatt lenger, jeg forventer den og opplever den per i dag som behagelig. Det oppstår rett før jeg sovner og hjernen min har tydeligvis lært seg automatisk å tolke det som et naturlig trøtthetstegn.
Jeg så også visuelle hallisunasjoner første gangen, ettersom dette var extacy som også var full av LCD, noe som var i første omgang årsaken til at jeg flippet over i første omgang (dvs. jeg fikk en kraftig "bad trip"). Da så jeg først at de damene jeg lå med begynte å stikke hele hånda inn i munnen sin, de så ut som monstre med store munner som slukte hele armen deres ned til albuen.
Da gikk jeg inn på et rom for å komme meg vekk/slappe av, og mens jeg lå der "så" jeg et "usynlig" vesen (stingray/djevelrokke) som svømte sakte ut av veggen gjennom luften, mot meg og begynte å spise av "livsenergien" min, det føltes ut som om jeg ble litt nærmere døden for hver bit den tok.
Det ble kanskje litt mer detaljer enn om bare selve angsten, pytt pytt.
Uansett, alt dette skjedde før vi fikk barn.
