markus03[url=http://
Forelsket i forumet
Blir så inspirert av dere som snakker så åpenlyst om deres plager.. Er redd dette innlegget blir langt..
Jeg er 25 år og har vokst opp med alkoliserte foreldre. Min barndom var preget av uroligheter,krangling,slåssing og mye flytting..Min mor brøt helt sammen etter at min søster døde i krybbedød,da var jeg 6 år. Meg og min lillebror ble flyttet over i en beredskaps familie da jeg var 10 år. Der bodde vi i 7 mnd, før min far vant foreldre retten over oss. Saken er den at det var snakk om å splitte meg og min lillebror i to foster familier eller å bo sammen hos min far. Så når det var spøsmål ang min far og drikking så løy jeg og sa at han ikke drakk for å få være sammen med min bror. (min bror var jo alt jeg hadde, da min eldre bror var gammel nok til å bo for seg selv) Vi flyttet til min far og min stemor(som forøvrig har store nerveproblemer og er avhengig av valium) Jeg bodde der i 3 år før jeg begynte å sulte meg og gjøre meg selv syk for å komme meg bort derifra. Det var et helvette og jeg klarte ikke mer. Så da jeg begynte på ungdomsskolen flyttet jeg til min mormor som også har problemer med alkohol. Der bodde også min onkel som hadde problemer med narkotika. Til konfirmasjonen min fikk jeg en del penger som jeg sparte for å komme meg bort. Så da jeg var 16 år flyttet jeg til usa som utvekslingstudent. For en helig pause!! Jeg fikk endelig puste og være meg selv uten andre bekymringer enn mine egne.. Fikk et realt slag i fjeset da jeg kom hjem igjen til norge og familien var den samme.. Ble kastet ut fra min mormor pga at jeg prøvde å fjerne skylappene de hadde angående min onkel. De ville aldri innse at han hadde problemer. (Han døde av en overdose 2 år senere..) Da flyttet jeg til en annen by for å være nær min eldre bror. Og der kom angsten. Som en klo rundt halsen til tider. Jeg slet med å være alene, var livredd mørket, og temperamentet var langt fra bra. Ble oppfarende og lei meg for ingenting.
Min bror ble skilt noen år senere og da begynte han å drikke tett også, han hadde alltid vært min største støttespiller, men nå mistet jeg det også.. Det var tøft.
I vår kom mitt første skikkelige sammenbrudd, og jeg ble lagt inn på poliklinisk avdeling. Følte ikke at jeg fikk den hjelpen jeg trengte og de presset mye på anti depressive (som jeg nekter å ta..) så jeg skrev meg ut.
Det eneste de tilbyr nå er stort sett medisinering. Noe jeg ikke vil. Jeg har gode perioder og jeg har dårlige perioder som alle andre. Men jeg er livredd for å være alene.. Ingen god følelse.. Jeg fungerer i det daglige fint og få vet at jeg sliter. Dette er nok noe som jeg og alle som har samme og lignende bakgrunn bare må leve med.. Det føles urettferdig til tider.
Jobber mye med meg selv for å overvinne angsten min, men det er veldig tid krevende hardt.
Puh! Dette ble jo rene avhandlingen om mitt liv i korte trekk.. Takk for at du leste[;)]
Hjelper å lette på hjertet i blant.
Jeg er 25 år og har vokst opp med alkoliserte foreldre. Min barndom var preget av uroligheter,krangling,slåssing og mye flytting..Min mor brøt helt sammen etter at min søster døde i krybbedød,da var jeg 6 år. Meg og min lillebror ble flyttet over i en beredskaps familie da jeg var 10 år. Der bodde vi i 7 mnd, før min far vant foreldre retten over oss. Saken er den at det var snakk om å splitte meg og min lillebror i to foster familier eller å bo sammen hos min far. Så når det var spøsmål ang min far og drikking så løy jeg og sa at han ikke drakk for å få være sammen med min bror. (min bror var jo alt jeg hadde, da min eldre bror var gammel nok til å bo for seg selv) Vi flyttet til min far og min stemor(som forøvrig har store nerveproblemer og er avhengig av valium) Jeg bodde der i 3 år før jeg begynte å sulte meg og gjøre meg selv syk for å komme meg bort derifra. Det var et helvette og jeg klarte ikke mer. Så da jeg begynte på ungdomsskolen flyttet jeg til min mormor som også har problemer med alkohol. Der bodde også min onkel som hadde problemer med narkotika. Til konfirmasjonen min fikk jeg en del penger som jeg sparte for å komme meg bort. Så da jeg var 16 år flyttet jeg til usa som utvekslingstudent. For en helig pause!! Jeg fikk endelig puste og være meg selv uten andre bekymringer enn mine egne.. Fikk et realt slag i fjeset da jeg kom hjem igjen til norge og familien var den samme.. Ble kastet ut fra min mormor pga at jeg prøvde å fjerne skylappene de hadde angående min onkel. De ville aldri innse at han hadde problemer. (Han døde av en overdose 2 år senere..) Da flyttet jeg til en annen by for å være nær min eldre bror. Og der kom angsten. Som en klo rundt halsen til tider. Jeg slet med å være alene, var livredd mørket, og temperamentet var langt fra bra. Ble oppfarende og lei meg for ingenting.
Min bror ble skilt noen år senere og da begynte han å drikke tett også, han hadde alltid vært min største støttespiller, men nå mistet jeg det også.. Det var tøft.
I vår kom mitt første skikkelige sammenbrudd, og jeg ble lagt inn på poliklinisk avdeling. Følte ikke at jeg fikk den hjelpen jeg trengte og de presset mye på anti depressive (som jeg nekter å ta..) så jeg skrev meg ut.
Det eneste de tilbyr nå er stort sett medisinering. Noe jeg ikke vil. Jeg har gode perioder og jeg har dårlige perioder som alle andre. Men jeg er livredd for å være alene.. Ingen god følelse.. Jeg fungerer i det daglige fint og få vet at jeg sliter. Dette er nok noe som jeg og alle som har samme og lignende bakgrunn bare må leve med.. Det føles urettferdig til tider.
Jobber mye med meg selv for å overvinne angsten min, men det er veldig tid krevende hardt.
Puh! Dette ble jo rene avhandlingen om mitt liv i korte trekk.. Takk for at du leste[;)]
Hjelper å lette på hjertet i blant.
