Angst

[mammatilen_90]

Er det flere som sliter litt med angst eller bare generell uro mtp. dette svangerskapet?

Jeg klarer liksom ikke helt å tro det går bra. Vi har ventet på dette i 4 år nå og jeg er superglad! Men samtidig tenker jeg men det går sikkert galt. Vi har ultralyd på sykehuset på mandag, er da 11+3 og kjenner jeg gruer meg kjempemasse for tenk hvis det ikke er noe liv?! Eller vi ser avvik?

Skammer meg litt for disse tankene og at jeg ikke har enda mer glede når dette er så etterlengtet. Men siden det nettopp er så etterlengtet er jeg også naturligvis veldig bekymret.

Kjenner at ultralyden bare må bli overstått så jeg kan glede meg litt mer og vi kan begynne å fortelle det!

 

[Visu]

Er det flere som sliter litt med angst eller bare generell uro mtp. dette svangerskapet?

Jeg klarer liksom ikke helt å tro det går bra. Vi har ventet på dette i 4 år nå og jeg er superglad! Men samtidig tenker jeg men det går sikkert galt. Vi har ultralyd på sykehuset på mandag, er da 11+3 og kjenner jeg gruer meg kjempemasse for tenk hvis det ikke er noe liv?! Eller vi ser avvik?

Skammer meg litt for disse tankene og at jeg ikke har enda mer glede når dette er så etterlengtet. Men siden det nettopp er så etterlengtet er jeg også naturligvis veldig bekymret.

Kjenner at ultralyden bare må bli overstått så jeg kan glede meg litt mer og vi kan begynne å fortelle det!

Jeg kan absolutt relatere til disse tankene og følelsene. De aller fleste kan nok til en viss grad relatere, men har man spesielle erfaringer i tillegg, blir nok dette man tenker ekstra mye på. Alt av slike tanker og følelser er helt normalt i et svangerskap, og det må vi være flinke til å huske på,for da slipper vi den vonde skamfølelsen på toppen

 

[mammatilen_90]

Jeg kan absolutt relatere til disse tankene og følelsene. De aller fleste kan nok til en viss grad relatere, men har man spesielle erfaringer i tillegg, blir nok dette man tenker ekstra mye på. Alt av slike tanker og følelser er helt normalt i et svangerskap, og det må vi være flinke til å huske på,for da slipper vi den vonde skamfølelsen på toppen

Takk for svar. Skal prøve å ikke te le så. Mye på. Det og håpe Mandagen kommer kjapt

 

[Naomii]

Er det flere som sliter litt med angst eller bare generell uro mtp. dette svangerskapet?

Jeg klarer liksom ikke helt å tro det går bra. Vi har ventet på dette i 4 år nå og jeg er superglad! Men samtidig tenker jeg men det går sikkert galt. Vi har ultralyd på sykehuset på mandag, er da 11+3 og kjenner jeg gruer meg kjempemasse for tenk hvis det ikke er noe liv?! Eller vi ser avvik?

Skammer meg litt for disse tankene og at jeg ikke har enda mer glede når dette er så etterlengtet. Men siden det nettopp er så etterlengtet er jeg også naturligvis veldig bekymret.

Kjenner at ultralyden bare må bli overstått så jeg kan glede meg litt mer og vi kan begynne å fortelle det!

Jeg kjenner også på dette. Det gikk så gærent sist svangerskap så jeg trøbler veldig med å stole på/tro på at det går fint denne gangen. Jeg sliter med å glede meg over å være gravid (selv om dette virkelig er alt jeg vil og det dypeste ønsket jeg har), fordi jeg er så redd det skal bli revet vekk igjen. Du er iallefall absolutt ikke alene om sånne tanker

 

[mammatilen_90]

Jeg kjenner også på dette. Det gikk så gærent sist svangerskap så jeg trøbler veldig med å stole på/tro på at det går fint denne gangen. Jeg sliter med å glede meg over å være gravid (selv om dette virkelig er alt jeg vil og det dypeste ønsket jeg har), fordi jeg er så redd det skal bli revet vekk igjen. Du er iallefall absolutt ikke alene om sånne tanker

Takk, det trøster å vite at flere har det sånn man hører jo så mange historier om folk som har MA og ikke oppdager det for flere uker etterpå eller aborterer uke 12-16 så jeg blir jo helt skremt. Får bare krysse fingrene for at alt ser bra ut og prøve å senke skuldrene.

 

[Visu]

Takk, det trøster å vite at flere har det sånn man hører jo så mange historier om folk som har MA og ikke oppdager det for flere uker etterpå eller aborterer uke 12-16 så jeg blir jo helt skremt. Får bare krysse fingrene for at alt ser bra ut og prøve å senke skuldrene.

Det er jo lov til å tenke sånne tanker og kjenne på ubehagelige følelser. Hjelper ikke å prøve å tvinge det vekk iallfall. Hvis man derimot føler at det vonde etterhvert tar opp all tid og plass,da bør man kanskje snakke med noen om det. Jeg klarer å nyte graviditeten bittelitt innimellom,og er veldig glad for de øyeblikkene. Ellers er jeg innstilt på at det nok blir mest bekymring frem til tidspunktet jeg fødte for tidlig sist

 

[Jenny78]

Jeg kjenner veldig på det med fødselsangst etter en tøff opplevelse med sist fødsel. Så jeg sliter veldig med det allerede. Trodde jeg hadde bearbeidet det og det skulle gå bra. Har allerede mareritt rundt dette om nettene. Men både lege og jordmor følger meg godt opp og jeg skal til sykehuset for flere samtaler før fødselen. Jeg har også blitt lovet at jeg ikke kommer til å gå overtid denne gang.

Så jeg har blitt fortalt at det aller viktigste er å snakke med profesjonelle om dette. Ikke bare lukke det vekk. Og ikke ta samtalen med alle andre. Da du gjerne blir bagatellisert for alle er jo redde, men angst er noe annet. Og du får ofte historier som ikke nødvendigvis hjelper din situasjon.
Jeg ville tatt kontakt med jordmor og snakket skikkelig.

 

[naka_no]

Er det flere som sliter litt med angst eller bare generell uro mtp. dette svangerskapet?

Jeg klarer liksom ikke helt å tro det går bra. Vi har ventet på dette i 4 år nå og jeg er superglad! Men samtidig tenker jeg men det går sikkert galt. Vi har ultralyd på sykehuset på mandag, er da 11+3 og kjenner jeg gruer meg kjempemasse for tenk hvis det ikke er noe liv?! Eller vi ser avvik?

Skammer meg litt for disse tankene og at jeg ikke har enda mer glede når dette er så etterlengtet. Men siden det nettopp er så etterlengtet er jeg også naturligvis veldig bekymret.

Kjenner at ultralyden bare må bli overstått så jeg kan glede meg litt mer og vi kan begynne å fortelle det!

Jeg føler det også sånn.
Er i uke 10 nå, og hver gang jeg kjenner litt kvalme håper jeg det betyr det fremdeles er liv der inne, og hver gang jeg føler meg ok så lurer jeg på om det har gått galt. Var på UL i uke 8 og hjertet banket fint, og selv om legen sa at sjansen for å miste etter det er veldig liten, og jeg ikke har opplevd noen blødninger eller magesmerter eller noe som helst som skulle indikere noe galt, så bekymrer jeg meg hele tiden for å miste. Neste UL blir i uke 12, så kan ikke annet enn å vente, men tiden kunne godt gått litt fortere!

For min del har jeg ikke mistet før, så det er ikke dårlige erfaringer som ligger bak, men jeg kan ikke så lett prøve igjen hvis det ikke går rette veien … mulig det stresser meg litt.

 

[Forhåpningsfull]

Du er absolutt ikke alene Vi har også hatt en skikkelig trøblete og humpete vei til å bli gravide, og tanken på at det kan forsvinne eller at noe skal være feil er ordentlig skummelt.

Jeg har ikke så mye annet råd enn å si som jeg sier til meg selv: Prøv å se på de positive tingene underveis. Vi er IVF-gravide, og etter hvert uttak fant vi noe som ga oss en ny «seier», selv om det ikke endte med graviditet. Når siste nå endte med positiv test så var det testen i seg selv som var en seier, da vi ikke hadde sett en positiv test på over to år. Så var det en seier å komme forbi uke 7, da det var der vi mistet sist. Osv…

Gruer meg også skikkelig til neste kontroll som er 12+0. 11+1 i dag. MEN, tenk for en seier om vi alle kommer oss forbi der også?

Sender en klem

 

[VictoriaH]

Kjenner meg veldig igjen i følelsene dine, spesielt med førstemann. Det var en graviditet etter mange års prøving, mange forsøk med IVF osv. Angsten for avvik eller å miste var der og bleknet først da hun begynte sparke jevnt.

Denne gangen er jeg relativt rolig nå etter siste UL (14 uker idag). Men bekymret for andre ting denne gangen hvor angsten er sterk - prematur fødsel blant annet.

God klem, anbefaler ta en god prat med jordmor eller andre som kan hjelpe deg litt i frykten

 

[mammatilen_90]

Jeg kjenner veldig på det med fødselsangst etter en tøff opplevelse med sist fødsel. Så jeg sliter veldig med det allerede. Trodde jeg hadde bearbeidet det og det skulle gå bra. Har allerede mareritt rundt dette om nettene. Men både lege og jordmor følger meg godt opp og jeg skal til sykehuset for flere samtaler før fødselen. Jeg har også blitt lovet at jeg ikke kommer til å gå overtid denne gang.

Så jeg har blitt fortalt at det aller viktigste er å snakke med profesjonelle om dette. Ikke bare lukke det vekk. Og ikke ta samtalen med alle andre. Da du gjerne blir bagatellisert for alle er jo redde, men angst er noe annet. Og du får ofte historier som ikke nødvendigvis hjelper din situasjon.
Jeg ville tatt kontakt med jordmor og snakket skikkelig.

Så bra du allerede har begynt å tatt det opp. Jeg sliter også med fødselsangst pga forrige svangerskap men jordmor har henvist til psykolog for gravide for å snakke om fødsel og fødselsdepresjon sidene jeg hadde dette sist. Fin måte å forebygge! Ultralyden er i dag kl 13:30, tror jeg kommer til å veksle angsten fra om alt er ok til fødsel etter dette

Jeg sliter med angst fra før så blir litt forsterket nå i graviditeten.

 

[mammatilen_90]

Du er absolutt ikke alene Vi har også hatt en skikkelig trøblete og humpete vei til å bli gravide, og tanken på at det kan forsvinne eller at noe skal være feil er ordentlig skummelt.

Jeg har ikke så mye annet råd enn å si som jeg sier til meg selv: Prøv å se på de positive tingene underveis. Vi er IVF-gravide, og etter hvert uttak fant vi noe som ga oss en ny «seier», selv om det ikke endte med graviditet. Når siste nå endte med positiv test så var det testen i seg selv som var en seier, da vi ikke hadde sett en positiv test på over to år. Så var det en seier å komme forbi uke 7, da det var der vi mistet sist. Osv…

Gruer meg også skikkelig til neste kontroll som er 12+0. 11+1 i dag. MEN, tenk for en seier om vi alle kommer oss forbi der også?

Sender en klem

Takk for styrkende ord! Smart å se på de små seierene. Vi har prøvd litt det samme i dette løpet, først test, så 7 ukers ultralyden og nå føler jeg det er en seier jeg har graviditetssymptomer og ikke har blødd. Neste seier blir ultralyden i dag. Får bare krysse fingrene og satse på alt er i skjønneste orden

Er glad man har dette forumet og kan få. Roet nervene litt!

 

[mammatilen_90]

Jeg føler det også sånn.
Er i uke 10 nå, og hver gang jeg kjenner litt kvalme håper jeg det betyr det fremdeles er liv der inne, og hver gang jeg føler meg ok så lurer jeg på om det har gått galt. Var på UL i uke 8 og hjertet banket fint, og selv om legen sa at sjansen for å miste etter det er veldig liten, og jeg ikke har opplevd noen blødninger eller magesmerter eller noe som helst som skulle indikere noe galt, så bekymrer jeg meg hele tiden for å miste. Neste UL blir i uke 12, så kan ikke annet enn å vente, men tiden kunne godt gått litt fortere!

For min del har jeg ikke mistet før, så det er ikke dårlige erfaringer som ligger bak, men jeg kan ikke så lett prøve igjen hvis det ikke går rette veien … mulig det stresser meg litt.

Skjønner du godt blir bekymret! Har akkuratt de samme følelsene. Føler jeg meg bra form føler jeg at noe har gått galt..

Har en del mensmurringer enda og blir usikker på om dette er bra eller dårlig.

Vi får holde motet oppe begge to og Satse på det går veien! Har ultralyd i dag 11+3, tror jeg skal klare å tenke at alt går bra videre hvis det ser fint ut i dag! Har også uke 14 for å se kjønn

 

[mammatilen_90]

All bekymring var totalt bortkastet

Baby hadde det bare bra og var akkuratt slik den skulle være. Fikk høre hjertelyden også men bildene var dårlig.

Føler meg veldig lettet! Nå kan jeg begynne å skikkelig glede meg 11+3 i dag.

 

[Forhåpningsfull]

All bekymring var totalt bortkastet

Baby hadde det bare bra og var akkuratt slik den skulle være. Fikk høre hjertelyden også men bildene var dårlig.

Føler meg veldig lettet! Nå kan jeg begynne å skikkelig glede meg 11+3 i dag.

Så godt å høre!! Nyt den gode følelsen