Angst for krybbedød

Arya31

Forelsket i forumet
Septemberlykke 2016
Jenta mi er 4 mnd og jeg har fått en økende angst for krybbedød. Den rasjonelle meg vet at det er svært liten sjanse for at det skal skje, men jeg klarer ikke å la være å tenke at "det kan skje". Eneste risikoen som forbindes med krybbedød at ar vi samsover. Ellers er at etter boka..

Gleder meg til hun har rundet 5 mnd for da minker risikoen enda mer. Flere som har det sånn? Er det "normalt"? Jeg kommer nok ikke til å søke hjelp da helsepersonell bare kommer til å si det jeg vet så godt; at det mest sannsynligvis ikke vil skje, hvor liten sjans det er ect..
 
Jeg var livredd de to første månedene, men har roet seg litt. Må fremdeles lytte etter pust noen ganger før jeg tør slappe av :)
 
Samme som trappetrollet her! Tenker på det av og til enda, men heldigvis lar jeg det slippe også... men forstår deg veldig godt.... jeg tør ikke å lese om det på nettet for da vet jeg at jeg hadde hatt helt noia...
 
Samme som trappetrollet her! Tenker på det av og til enda, men heldigvis lar jeg det slippe også... men forstår deg veldig godt.... jeg tør ikke å lese om det på nettet for da vet jeg at jeg hadde hatt helt noia...
Jeg har vært dum å googlet en del. Egentlig for å lese statistikk for å berolige meg selv, men kom over en del grusomme historier som satte meg helt ut.. :( Alle kan jo være bekymret for uventet død, men jeg klarer jo ikke å slappe av når jeg har lagt henne. Er inn å sjekker hele tiden og får nesten panikk når det har gått en stund uten lyd i babycallen.. håper det roer seg snart :)
 
Jenta mi er 4 mnd og jeg har fått en økende angst for krybbedød. Den rasjonelle meg vet at det er svært liten sjanse for at det skal skje, men jeg klarer ikke å la være å tenke at "det kan skje". Eneste risikoen som forbindes med krybbedød at ar vi samsover. Ellers er at etter boka..

Gleder meg til hun har rundet 5 mnd for da minker risikoen enda mer. Flere som har det sånn? Er det "normalt"? Jeg kommer nok ikke til å søke hjelp da helsepersonell bare kommer til å si det jeg vet så godt; at det mest sannsynligvis ikke vil skje, hvor liten sjans det er ect..

Sniker fra august, du er ikke alene med å ha angst for krybbedød, nå er min riktignok 5mnd. Men les denne artikkelen https://ammehjelpen.no/artikkel/127/Samsoving det er en av flere saker hvor de sier at samsoving ikke øker risikoen for krybbedød! Så ikke ha dårlig samvittighet for samsovingen :):)
 
Vi samsover også, har våknet med dynen over hodet hans ett par ganger også... Bekymrer meg også litt for krybbedød, men prøver å følge reglene for samsoving og funnet ut at ammesoving nok er det beste for oss... risikoen skal jo være relativt lav og ammesovere våkner visstnok raskere og babyen sover lettere noe som skal redusere sjansen for krybbedød. (Nå har jeg også googlet statistikk for krybbedød- så gleder oss til 6 mnd... Tiden går heldigvis fort ;-) Velger også å tro at om det skulle skje- så hadde det nok skjedd i egen seng også...
 
Jeg tenker også mye på det. Sover veldig lett, og sjekker han ofte, men "heldigvis" våkner han 2-3 ganger for amming på natta ennå - hadde blitt mer redd om han sov tungt og lenge. Vi samsov til han var rundt 4 mnd, etter det ble det mer og mer i vugga, bortsett fra noen perioder han hadde behov for mer nærhet. Nå fra rundt 5 mnd ligger han stort sett i sin egen seng ved siden av vår. Men jeg er nesten mer bekymra nå enn jeg var da vi samsov. For meg ga liksom nærheten mer trygghet. Og som noen andre skrev over her har de vel funnet ut at ammesoving antageligvis er forebyggende for krybbedød - fordi både mor og baby sover lettere.

Men om du er veldig bekymret ville jeg snakket med helsesøster om det, det gjorde nemlig jeg med førstemann. Da tenkte jeg ennå mer på krybbedød enn nå, fikk jo nesten aldri sove, måtte bare høre om han pustet hele tida. Veldig slitsomt. Hjalp å snakke med HS. Hun beroliget meg veldig, snakket om statistikker og undersøkelser. Og hun tilbød meg også time hos psykolog på helsestasjonen. Men jeg følte ikke at jeg hadde behov, for meg holdt det med samtaler hos henne. Det er utrolig deilig å lufte tankene og føle seg møtt på det:)
 
Jenta mi er 4 mnd og jeg har fått en økende angst for krybbedød. Den rasjonelle meg vet at det er svært liten sjanse for at det skal skje, men jeg klarer ikke å la være å tenke at "det kan skje". Eneste risikoen som forbindes med krybbedød at ar vi samsover. Ellers er at etter boka..

Gleder meg til hun har rundet 5 mnd for da minker risikoen enda mer. Flere som har det sånn? Er det "normalt"? Jeg kommer nok ikke til å søke hjelp da helsepersonell bare kommer til å si det jeg vet så godt; at det mest sannsynligvis ikke vil skje, hvor liten sjans det er ect..

Jeg er nok sånn som deg! Er forsatt veldig redd for krybbedød og min lillegutt er over 4 mnd! Dette er min tredje unge og synes nesten jeg er mer redd nå enn med første da jeg har lest flere historier! Men må skjerpe meg.
 
Sniker fra februar-16
Jeg hadde også kjempe stor frykt for dette og enda lille er over 11 mnd sitter det fortsatt i meg. Jeg vet om 2 stk som mistet i krybbedød..
MEN ville bare forklare det med sammsoving som jeg fikk forklart av helsestasjonen. Det å sove med barnet på samme rom minsker sjansen for krybbedød. Pga det da blir litt støy i rommet som gjør at baby ikke sover så tungt. Mens å sove i samme seng kan igjen øke kjangsen..
gruer meg så veldig, vi driver å ordner til rommet hennes nå i helgen.. så nå blir det eget rom for henne.. man kan jo ikke ha dem på rommet til de er konfirmanter.. men tviler på at jeg får sove så veldig godt en tid fremover..
 
Samsoving gjort på trygg måte er ikke forbundet med økt risiko for krybbedød, heller motsatt :)
 
Jeg er også veldig redd for krybbedød. Gutten min er 4.mnd nå,og jeg har ikke hatt han i senga sammen med meg om natta. Han har hele tiden sovet i sin egen seng ved siden av vår. De første fem ukene var han våken en gang pr.natt for å spise,men jeg kikket sikkert ned i senga når hans hver time gjennom hele natta. Da han var 3.mnd flyttet vi han inn på eget rom. Mest fordi han alltid våknet av fars vekkeklokke tidlig hver morgen, men også for at jeg ikke skulle våkne å kikke ned i senga hans hele tiden. Nå har han sovet på eget rom i en mnd,og det går mye bedre. Jeg er fremdeles opp om natten for å se til han,men ikke flere enn ca 3.ganger. Han sover hele natta ☺
 
Sniker fra august. Jeg vet hvordan du har det. Jeg har kjempe angst for det. Så angst at det begynner å bli et problem. Jeg klarer ikke å slappe av når lillegutt sover. Svigerforeldrene mine mistet en gutt i krybbedød da han var 6 mnd. Det er over 40 år siden. Men det har satt store spor. Føler det er så mange artikler og historier om det. Kjenner jeg tar det til meg når jeg leser om det. Kjenner på sjokket og sorgen de foreldrene må ha fått. Heldigvis er det veldig skjeldent. Og jeg prøver å tenke på at idag vet vi jo alt det med å sove på ryggen, ikke røyke inne o.s.v. Må nok bare prøve å slappe av. Men jeg ønsker å søke hjelp snart. Nervene er i helspenn :(
 
Sniker fra august. Jeg vet hvordan du har det. Jeg har kjempe angst for det. Så angst at det begynner å bli et problem. Jeg klarer ikke å slappe av når lillegutt sover. Svigerforeldrene mine mistet en gutt i krybbedød da han var 6 mnd. Det er over 40 år siden. Men det har satt store spor. Føler det er så mange artikler og historier om det. Kjenner jeg tar det til meg når jeg leser om det. Kjenner på sjokket og sorgen de foreldrene må ha fått. Heldigvis er det veldig skjeldent. Og jeg prøver å tenke på at idag vet vi jo alt det med å sove på ryggen, ikke røyke inne o.s.v. Må nok bare prøve å slappe av. Men jeg ønsker å søke hjelp snart. Nervene er i helspenn :(
Det er akkurat sånn det er. Setter meg veldig inn i tragiske situasjoner. Tenker på hvordan jeg ville ha reagert, ser henne for meg ligge livløs ect.. Det toppet seg for noen uker siden og snakket med samboeren min om det. Vi snakket lenge, jeg gråt masse og han tok meg veldig på alvor. (Har holdt det for meg selv). Har hatt det bedre siden da :)
 
Back
Topp