Angrer..

G

Garn

Første møte med forumet
Hei!
Jeg er gravid i uke 14. Dette er ikke en planlagt graviditet og jeg har aldri villet ha barn, men da jeg ble gravid føltes det så riktig.
Jeg har ikke hatt noen plager annet enn ømme bryster og vært veldig trøtt og sliten, men har foreløpig en veldig enkel og problemfri graviditet.
Jeg har gledet meg. De siste ukene har dette endret seg fullstendig. Jeg angrer, jeg vil virkelig ikke ha barn. Jeg føler meg fanget og at jeg har ødelagt livet mitt. Alle grunnene til at jeg ikke har villet ha barn kommer rasende tilbake og jeg kan ikke forstå at jeg tenkte at dette var en god ide. Jeg er 28 år og har aldri kjent på at jeg har villet ha barn, det har tvert i mot føltes helt uaktuelt og unaturlig for meg. Og nå føler jeg det sånn igjen. Vi fikk babyklær i gave og den posen måtte jeg gjemme i et skap fordi jeg blir kvalm av å se på den. Er det andre som har følt det liknende? Noen erfaringer? Jeg orker ikke tilbakemeldinger av slaget ‘du kommer til å elske frøet/nurket/prinsen/prinsessa’, det føles veldig lite konstruktivt og gjør bare alt værre.
 
Garn skrev:
Hei!
Jeg er gravid i uke 14. Dette er ikke en planlagt graviditet og jeg har aldri villet ha barn, men da jeg ble gravid føltes det så riktig.
Jeg har ikke hatt noen plager annet enn ømme bryster og vært veldig trøtt og sliten, men har foreløpig en veldig enkel og problemfri graviditet.
Jeg har gledet meg. De siste ukene har dette endret seg fullstendig. Jeg angrer, jeg vil virkelig ikke ha barn. Jeg føler meg fanget og at jeg har ødelagt livet mitt. Alle grunnene til at jeg ikke har villet ha barn kommer rasende tilbake og jeg kan ikke forstå at jeg tenkte at dette var en god ide. Jeg er 28 år og har aldri kjent på at jeg har villet ha barn, det har tvert i mot føltes helt uaktuelt og unaturlig for meg. Og nå føler jeg det sånn igjen. Vi fikk babyklær i gave og den posen måtte jeg gjemme i et skap fordi jeg blir kvalm av å se på den. Er det andre som har følt det liknende? Noen erfaringer? Jeg orker ikke tilbakemeldinger av slaget ‘du kommer til å elske frøet/nurket/prinsen/prinsessa’, det føles veldig lite konstruktivt og gjør bare alt værre.
Klikk for å utvide …

Hei!

Flyttet tråden din til en litt mer synlig plass. Håper du får noen gode svar, sender deg en god klem og varme tanker. :Heartred
 
Garn skrev:
Hei!
Jeg er gravid i uke 14. Dette er ikke en planlagt graviditet og jeg har aldri villet ha barn, men da jeg ble gravid føltes det så riktig.
Jeg har ikke hatt noen plager annet enn ømme bryster og vært veldig trøtt og sliten, men har foreløpig en veldig enkel og problemfri graviditet.
Jeg har gledet meg. De siste ukene har dette endret seg fullstendig. Jeg angrer, jeg vil virkelig ikke ha barn. Jeg føler meg fanget og at jeg har ødelagt livet mitt. Alle grunnene til at jeg ikke har villet ha barn kommer rasende tilbake og jeg kan ikke forstå at jeg tenkte at dette var en god ide. Jeg er 28 år og har aldri kjent på at jeg har villet ha barn, det har tvert i mot føltes helt uaktuelt og unaturlig for meg. Og nå føler jeg det sånn igjen. Vi fikk babyklær i gave og den posen måtte jeg gjemme i et skap fordi jeg blir kvalm av å se på den. Er det andre som har følt det liknende? Noen erfaringer? Jeg orker ikke tilbakemeldinger av slaget ‘du kommer til å elske frøet/nurket/prinsen/prinsessa’, det føles veldig lite konstruktivt og gjør bare alt værre.
Klikk for å utvide …
Jeg har dessverre ingen erfaring, men ønsker å sende deg en varm klem  :Heartpink:Heartredellers vil jeg råde deg til å, kontakte amathea, som kan være en god samtalepartner rundt det du føler
 
Garn skrev:
Hei!
Jeg er gravid i uke 14. Dette er ikke en planlagt graviditet og jeg har aldri villet ha barn, men da jeg ble gravid føltes det så riktig.
Jeg har ikke hatt noen plager annet enn ømme bryster og vært veldig trøtt og sliten, men har foreløpig en veldig enkel og problemfri graviditet.
Jeg har gledet meg. De siste ukene har dette endret seg fullstendig. Jeg angrer, jeg vil virkelig ikke ha barn. Jeg føler meg fanget og at jeg har ødelagt livet mitt. Alle grunnene til at jeg ikke har villet ha barn kommer rasende tilbake og jeg kan ikke forstå at jeg tenkte at dette var en god ide. Jeg er 28 år og har aldri kjent på at jeg har villet ha barn, det har tvert i mot føltes helt uaktuelt og unaturlig for meg. Og nå føler jeg det sånn igjen. Vi fikk babyklær i gave og den posen måtte jeg gjemme i et skap fordi jeg blir kvalm av å se på den. Er det andre som har følt det liknende? Noen erfaringer? Jeg orker ikke tilbakemeldinger av slaget ‘du kommer til å elske frøet/nurket/prinsen/prinsessa’, det føles veldig lite konstruktivt og gjør bare alt værre.
Klikk for å utvide …
Ta en prat med jordmor. Det er tunge følelser å bære på alene. Det er ikke så lett å si om følelsene vil bli borte eller ikke, kanskje er det hormonene som gjør det, kanskje du bare ikke vil ha barn og det blir klarere desto lenger ut i graviditeten du kommer.
Er det en far i bilde? Isåfall hva sier han?
Ta en lang og god samtale med jordmor også kan du eventuelt diskutere adopsjon om du virkelig ikke vil ha barn, men det er ikke sikkert du klarer å bestemme deg før babyen er født. Sender deg uansett en klem. Vanskelig og tung situasjon
 
Anbefaler deg prate med noen - jordmor, lege, psykolog eller en nær venn.

Håper det ordner seg for deg :)
 
Sier som de andre, ta kontakt med noen og få hjelp! Det skal ikke føles slik :Heartred selv om det er ekstremt normalt.
 
Er nok helt vanlig når det er uplanlagt. Men siden det er din første så er jeg enig i at du burde snakke med noen.
Min nr 3 var uplanlagt/ kom før tiden siden han er 5 mnd og ifølge vår plan så skulle jeg vært gravid nå. Tiden som gravid gikk veldig opp og ned og kom veldig ann på hva slags planer jeg hadde lagt før jeg ble gravid. Når de planene kom så ble alt bare verre. Sommeren var alt annet enn morsom. Jeg var høygravid med bekkenløsning, to barn på medisiner som gjorde dem hyperaktive og ferie i Kristiansand dyrepark. Heldigvis var dyreparken til hjelp og vi fikk vis hensyn bånd til barna og elektrisk rullestol til meg. Men kjente mange ganger på angeren og den ble forsterket av de to barna jeg ikke fikk fulgt opp som jeg ville. Men jeg kunne se frem til å elske babyen fordi jeg visste hvordan det er. At du synes det er irriterende å høre skjønner jeg fordi min mann sa også det på mitt verste og jeg ville egentlig bare slå han. Det hadde da ingen betydning for mine følelser der og da. Heldigvis går det over, men som sagt så snakk med noen om det.
 
Garn skrev:
Hei!
Jeg er gravid i uke 14. Dette er ikke en planlagt graviditet og jeg har aldri villet ha barn, men da jeg ble gravid føltes det så riktig.
Jeg har ikke hatt noen plager annet enn ømme bryster og vært veldig trøtt og sliten, men har foreløpig en veldig enkel og problemfri graviditet.
Jeg har gledet meg. De siste ukene har dette endret seg fullstendig. Jeg angrer, jeg vil virkelig ikke ha barn. Jeg føler meg fanget og at jeg har ødelagt livet mitt. Alle grunnene til at jeg ikke har villet ha barn kommer rasende tilbake og jeg kan ikke forstå at jeg tenkte at dette var en god ide. Jeg er 28 år og har aldri kjent på at jeg har villet ha barn, det har tvert i mot føltes helt uaktuelt og unaturlig for meg. Og nå føler jeg det sånn igjen. Vi fikk babyklær i gave og den posen måtte jeg gjemme i et skap fordi jeg blir kvalm av å se på den. Er det andre som har følt det liknende? Noen erfaringer? Jeg orker ikke tilbakemeldinger av slaget ‘du kommer til å elske frøet/nurket/prinsen/prinsessa’, det føles veldig lite konstruktivt og gjør bare alt værre.
Klikk for å utvide …

Er i samme alder som deg og hadde ikke planer om barn. Hadde det veldig fint uten og kjente ikke på noe savn selv om alle rundt meg fikk egne barn. Så ble jeg nå en gang gravid og det ble voldsomt mye å ta inn over seg de første ukene. Men når sjokket var over og jeg ble «vant» til å være gravid så roet alt seg litt, begynte å sette meg litt inn i den nye realiteten og fikk litt oversikt over hva som kommer. Etterhvert har det bare utviklet seg til en god følelse, og nå gleder jeg meg bare veldig mye. Kanskje det blir det samme for deg? Det kommer nok til å tilføre mye glede i livene deres selv om ting ser mørkt ut nå. Ønsker deg lykke til, og håper du har noen du kan snakke med om disse følelsene
 
Tankene du beskriver er helt normale spesielt når det ikke var planlagt. Tror også mange har det sånn en eller flere perioder i svangerskapet selv om det var planlagt. Hormoner som løper løpsk hjelper jo heller ikke på situasjonen. Det å skulle bli mamma er overveldende uansett hvilke situasjon man er i. Som flere her skriver, ta kontakt med jordmor :Heartred
 
Våre barn har vært super etterlengtet og planlagt - men har allikevel fått en følelse rundt uke 12-15 av «SHIT HVA HAR VI GJORT?!». De fleste vennene mine jeg har snakket med har også fått den samme følelsen en eller annen gang i løpet av svangerskapet. Jeg tenker du burde gå til jordmor - en god jordmor kan være verdens beste støttespiller under en graviditet - og er en plass man virkelig kan få pratet om alt mellom himmel og jord. Nesten som en gratis psykolog :Heartblue
 
Kan ærlig si at jeg også har slitt mye dette svangerskapet. Dette er nr 3 og var ikke planlagt og vi har hatt en tøff periode som gjør alt verre. Kan i teorien føde når som helst og det er ganske kort tid siden jeg klarte å glede meg litt.det er nok lurt å dele tankene og følelsene dine med noen
 
Om du er helt sikker på følelsene dine så har du noen få uker hvor du kan få innvilget abort gjennom nemd; da har du dårlig tid.

jeg hatet min første graviditet de første 15 ukene. Jeg hatet at jeg skulle ha barn, hatet endringene i kroppen min og tenkte i det stille at jeg håpet at jeg mistet. Etter ultralyd derimot endret alt seg og jeg begynte å glede meg.


nå er jeg 11 uker gravid og hater hver eneste dag. hater å være gravid, hater babyen inni der, vil ikke ha den, håper å miste... Men antar at det endrer seg ved OUL.

Nå har jeg også tatt abort før og det var en forferdelig opplevelse emosjonelt. Jeg er i prinsippet også imot det (for min egen del) og når vi derfor ble uplanlagt gravid ikke bare en men to ganger så var det egentlig aldri snakk om å gjøre annet enn å beholde.

Få deg hastetime så du får noen å snakke med; det er din kropp og ditt liv. Finn ut hva du vil, tenker at andres erfaringer ikke er viktig her egentlig, her handler det om deg og hva du vil.

lykke til!
 
Vet ikke om dette hjelper noe, men her er min historie:

Jeg var en av dem som var frivillig barnløs og aldri skulle ha barn. Kunne gå og gjemme meg bort når noen kom på jobb med en baby, for jeg ikke orket maset og å bli spurt om jeg ville holde eller se på babyen, for jeg kunne virkelig ikke brydd meg mindre.
Kunne fint ha sterilisert meg og levd hele livet uten barn, om ikke det hadde vært for mannen som så veldig gjerne ønsket det. Det var mange diskusjoner og mange krangler, vi hadde vært sammen siden vi var veldig unge. Han visste hvordan jeg var, men levde samtidig i håpet om at jeg ville endre mening. Jeg ble 30 år, og begynte faktisk å føle på det jeg trodde jeg ALDRI ville føle på; at det kanskje nærmet seg å bli for sent DERSOM jeg ville endre mening og ville ha barn likevel. Så begynte jeg å leke med ukjente tanker; lurte veldig på om jeg ville endre meg fullstendig dersom jeg fikk et eget barn. Tilslutt tok jeg det store spranget og sluttet på pillen. Ett og et halvt år senere stod jeg med positiv test i hånden og var vettskremt. Gråt og gråt, jeg ville ikke dette. Så for meg at babyen kom, og jeg fortsatt ikke følte noenting for den, og måtte overlate babyen til pappaen og flytte langt bort der ingen kjente meg og ville dømme meg for det jeg hadde gjort. Seriøst - dette tenkte jeg på, hver eneste dag.
Pappaen prøvde å være støttende, og jeg gikk til jordmor. Gråt og prøvde å forklare. Fikk time til psykolog på helsestasjonen. Hun var rimelig tafatt, men jeg lesset av meg, hver eneste gang jeg gikk dit. Månedene gikk, og de skremmende tankene ble gradvis byttet ut med praktiske ting som måtte klargjøres før babyen kom. Seng, klær, finne ut hvordan de virket... Leste masse på forum. Prøvde å virke normal utad og fungere som en "vanlig, vordende mor...".
Så kom han.. Jeg var vel egentlig full av undring og prøvde å være åpen og mottakelig for de følelsene som kanskje kom, kanskje ikke kom. Jeg var jo egentlig veldig forberedt på å få fødselsdepresjon. Men den kom ikke. I stedet kom det masse nye, rare følelser - denne babyen var jo faktisk usedvanlig nydelig..! Jeg satt bare og stirret på ham og smilte, mannen min lo og så gikk det seg egentlig bare til etter det.
Jeg har valgt å ikke tenke så mye på at andre sier "hva sa jeg, det BLE annerledes når du fikk din egen!". Syntes ikke det er flaut å plutselig ha endret meg fra den som aldri skulle ha barn til plutselig å være glad i en og være en typisk, stressa, bekymret småbarnsmor. Tvert i mot - jeg er kjempelykkelig for at jeg faktisk endret meg og ble en sånn en!

Vet ikke om alt dette betyr noe for deg, men følte for å dele det, og håper det går bra med deg, uansett hva du velger :Heartred
 
Garn skrev:
Hei!
Jeg er gravid i uke 14. Dette er ikke en planlagt graviditet og jeg har aldri villet ha barn, men da jeg ble gravid føltes det så riktig.
Jeg har ikke hatt noen plager annet enn ømme bryster og vært veldig trøtt og sliten, men har foreløpig en veldig enkel og problemfri graviditet.
Jeg har gledet meg. De siste ukene har dette endret seg fullstendig. Jeg angrer, jeg vil virkelig ikke ha barn. Jeg føler meg fanget og at jeg har ødelagt livet mitt. Alle grunnene til at jeg ikke har villet ha barn kommer rasende tilbake og jeg kan ikke forstå at jeg tenkte at dette var en god ide. Jeg er 28 år og har aldri kjent på at jeg har villet ha barn, det har tvert i mot føltes helt uaktuelt og unaturlig for meg. Og nå føler jeg det sånn igjen. Vi fikk babyklær i gave og den posen måtte jeg gjemme i et skap fordi jeg blir kvalm av å se på den. Er det andre som har følt det liknende? Noen erfaringer? Jeg orker ikke tilbakemeldinger av slaget ‘du kommer til å elske frøet/nurket/prinsen/prinsessa’, det føles veldig lite konstruktivt og gjør bare alt værre.
Klikk for å utvide …
Hvordan går det med deg?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp