angre

prosjektet? altså graviditeten? nei jeg har vel hatt panikk, og en og annen fredag skulle ønske mannen kunne ha tatt over "jobben".

men ikke angret
 
Har aldri angret på at vi valgte å beholde, men har hatt dager hvor jeg gjerne skulle latt noen andre ta over jobben litt :-p Men så sparker lillegutt og jeg kommer til fornuft igjen og smiler og koser meg :)
 
Nei, på ingen måte. Husker jeg fikk litt fnatt med førstemann, og lurte på
hva i all verden jeg drev med, men det gikk heldigvis over :)

Jeg gleder meg ikke til å føde igjen, men denne gangen vet jeg hva jeg går til.
og jeg føler meg mer forberedt på alt det etterpå som ingen snakker om. -Det er litt trygt!
 
Nei aldri :) Skulle gjerne sluppet noen av plagene, men tenker det er mer enn verdt det til slutt :)
 
Ja! Jeg angret meg mye de første ukene. Gledet meg til å komme over uke 12 slik at det ikke var noe valg lenger om vi skulle beholde eller ikke. Barnet var planlagt og ønsket, men det hele kom som ett sjokk! Får hetta innimellom enda, men gleder meg enormt mye nå da <3

Sent from my LT25i using BV Forum mobile app
 
Nei, kunne ikke falt meg inn å angre litt engang, samme hvor mye plager jeg har.. :)
Gruer meg som en gal til fødselen, hater alle vondtene graviditeten fører med seg, men når jeg vet hva jeg får utav det, er det såå verdt det :D
 
Har ikke angret meg, men synes ikke at alle vondtene, kvalmen og tanker om fødsel er så morsomt for det :P
Men bruker det som motivasjon for å skulle føde; at jeg vet at fødselen er finalen der jeg får premien :)
 
Jeg har ikke angret. Men vil absolutt tro at det kan være helt normalt å gjøre det innimellom. Så ikke ha dårlig samvittighet om du gjør det. Om du angrer veldig, kan det nok være lurt å snakke med lege eller jordmor.
 
Aldri angret heilt til eg såg fødeavdelingen på tv no, men komt øve da og fortsatt like fornøyd og glad :)
 
Jeg har ikke angret, men har syntes at det var veldig anderledes en jeg trodde det skulle være. Er så klart mange tanker og følelser rundt det og skulle bli mor, det og miste "friheten" og alt ansvaret et lite barn medfører. Tenker på fødsel og om jeg vil bli tatt godt vare på under den.

Tror det er helt normalt å angre. Som Sigrid Bonde Tusvik sa: det er lov å angre litt hver dag hehe :)
Men jeg tror aldri noen angrer når de holder mirakelet sitt i hendene.

Tror det tøffeste er alle fordommene og meningene folk har om graviditet som har vært vanskeligst for meg.

Jeg hatet de 3 første månedene, kunne ikke fordra å være gravid til tross for at jeg ikke hadde en eneste fysisk plage. Jeg misslikte at jeg ikke kjente igjen kroppen min, det var utrygt. 4 måned var ok og jeg begynte å kjenne meg vel og begynte å føle at det "passet meg". Elsker sparkene, liker kroppen min bedre, selv om det er vanskelig å se 12 kg ekstra på kroppen i løpet av 5 mnd, det er uvant og jeg føler meg innimellom uvel av akkurat det. Men det er psyken, alt kan endres :)
 
Når storebror har noen øyeblikk hvor han er ekstra krevende hender det at jeg tenker "hva pokker er det vi har begitt oss inn på som skal ha en til så fort":p Men 99.9% av tiden er så fyllt av kjærlighet for både han og frøkna i magen at jeg er sikker på at dette blir fantastisk. Slitsomt, men fantastisk;)

Jeg husker det kunne skje i noen mikrosekunder at jeg savna det gamle bekymringsfrie livet mitt når storebror kom, men det gikk heldigvis alltid fort over:)

Og jeg vil tro at det aller meste av tanker å følelser man har nå og etter fødsel er normalt. Det flommer over av nye tanker, følelser, inntrykk og ikke minst hormoner. Så jeg tror det er viktig å tillate seg selv å ha de følelsene og kjenne litt på dem, uten dårlig samvittighet. Som buddhistene sier, sånn ca ihvertfall: "de fleste problemer kan løses, så det er borkastet energi å bekymre seg. Og de problemene som ikke kan løses får du ikke gjort noe med, så det er bortkastet å bekymre seg over de også";)

13.04.14 tre skal bli fire <3
 
Har ikke angret ett sekund:)
 
Ja det henter at tanken om anger slår meg, men samtidig va dette planlagt så får hjernen min fort over på noe annet :p
Forrige gang tenkte jeg også det av og til i graviditeten, under Fødselen angret jeg veldig og flere gang da jenta var født sporte jeg både meg selv og mannen om hva vi hadde gjort?!? Er stortsett når jeg er sliten, trøtt og lei at sånne tanker kommer :)


Sent from my iPhone using BV Forum
 
Nei, ikke ett sekund. Vi var klare for å prøve, og selv om det ble full klaff mye fortere enn vi hadde trodd (1 mnd etter p-pille stopp) så ble vi ikke annet enn takknemlige og lykkelige. Jeg har alltid hatt et anstrengt forhold til fødsler, men det tar ikke bort følelsen av at jeg får mitt høyeste ønske oppfylt :) Føler meg heldig som har det slik, og har full forståelse for at andre er i andre situasjoner og har andre følelser rundt det hele.
 
Ikke angra, men innimellom så blir det litt sånn herregud hva er det vi gjør:o går dette bra liksom? Og denne var planlagt og er nr 3:p
 
  • Liker
Reactions: lou
Har ikke angret nei. Men har flere ganger ønsket å bare slippe fri fra smerter og oppkast døgnet rundt, når det sto på som verst :p
 
Blir bare så mørk til sinns når jeg får slengt i trynet "at du gidder når du vet at du blir sofasliter i 9mnd"
Ja hvorfor skal ikke jeg ha like mye rett på et til mirakel, om det er nr.3 " Du har jo 2! hva skal du med en til?" "hun skal ha i januar og går 100% i arbeid enda"
Må forsvare meg overfor lege, har ingen å snakke med, og føler egentlig at jeg ikke er snill nok med de to jeg har (skulle ha fulgt dem på aktiviteter, men orker ikke å gjøre lekser/lage middag engang) Skulle handlet klær for eldstemann hadde plutselig vokst ifra alt, men måtte sende svigermor på handel.. Klær til meg selv kan jeg bare glemme (og det trenger jeg virkelig) Og er godt fornøyd hvis jeg får dusjet 2 ganger i uka.. Føler meg ekkel og forlatt.. hvorfor i all verden gidder jeg? (jeg vet det jo innerst inne, og det er ikke fordi jeg liker å være så ensom som det jeg er nå)
Det var en grunn til at det ble så langt opphold i mellom yngstemann og denne, og det var fordi jeg var redd det skulle bli sånn som jeg har det nå..
 
Sånne sure oppstøt skal du drite en lang marsj i. At mennesker kan få seg til å si slikt! Det er ditt liv, ditt valg og det er BARE 9 mnd av livet ditt. Ellers er du jo en god mor. Du er ikke den eneste som føler seg utilstrekkelig som mor mens duber gravid og laaaaangt ifra en dårlig forelder. Blir forbannet når jeg leser om ondskapsfulle mennesker som føler de har rett til å dømme å komme med slike kommentarer. Skulle gjerne gitt det mennesket en lekse og lært henne hvordan man pusser tennene med en piasava kost hvis hun våget å ytre noe negativt. For en satans hurpe. Unnskyld språket men fader! Jeg blir så varm i toppen.

Sent from my GT-I9100 using BV Forum mobile app
 
Og jeg dusjet ikke på 14 dager eller skiftet klær når jeg var langt nede de tre første mnd av svangerskapet. Alle hadde hengt dommedags skiltet over hodet mitt p.g.a sykdomen min. Det er bare å prøve alt en makter å holde humøret oppe. Barna lider ikke om du ligger nede for telling en stund. Vær god mot deg selv! Det er vanskelig å holde hodet klart og styre tankene når en er mye alene, dårlig og ensom og kjenner på masse følelser. Det er faktisk grusomt og et lite personlig helvette. Forstår deg godt jeg å har fryktelig vondt av deg. Men du klarer dette! Du klarte det to ganger før og du klarer det en gang til og grunnen til at du gidder dette en gang til er jo fordi du har gjort det to ganger før med fantastisk resultat ;) :-) stå på!!!

Sent from my GT-I9100 using BV Forum mobile app
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp