ang time out på en 2,5 åring
- Trådstarter Drømmeren
- Opprettet
Alle rundt meg sier jeg bør gjøre det slik siden han ikke hører etter.. og vet om flere som gjør det med unger på den alderenDrømmeren skrev:
Kan godt hende det er helt greit. Men du oppnår ikke ønsket effekt, i og med at han bare ler. Setter du han på samme plassen hver gang, med samme beskjed og forklaring om hvorfor det skjer? Jeg har ingen gode råd ellers, dessverre.
**Moonlight**
Forumet er livet
**Moonlight**
Forumet er livet
Hva er PMTO og hvilke andre metoder kan jeg bruke?Drømmeren skrev:
det er foreldreveiledningskurs.
Var ikke så mange andre metoder de hadde som "straff" men fokusere veldig på det positive. Bruk BRA-kort feks.Det har fungert veldig bra på begge 2 her,både han med ADHD og hun på snart 3.
Og rose han overdrevent mye for de fine tingene han gjorde.
Jeg vet jo ikke hva din gutt gjør, og når han ikke hører etter, hvordan sitvasjoner som er problemet, så det er litt vanskelig å råde noe mer enn det.
Timeout – slutt med det!
Jesper Juul, intervjuet av Astrid B. Madsen
– I vår tid leter vi etter en ny form for voksent lederskap. Derfor er det lett å forstå hvorfor timout ønskes velkommen av mange foreldre, sier Jesper Juul. Selv mener han at metoden er et gufs fra fortiden.
I realityserien
”Nannyhjelpen” brukes timeout eller isolasjon som straffereaksjon på barns
uønskete oppførsel når de er i konflikt med foreldrene. Metoden har skapt
debatt i flere medier, og fikk førstesideoppslag i Dagsavisen lørdag 29.
oktober. Barneombud Reidar Hjermann er en av dem som uttaler seg kritisk, og
mener at metoden er mer dressur enn læring. ”Det er høyst problematisk å fjerne
barnet fra situasjonen og plassere dem på et rom for seg selv. Det løser ikke
situasjonen. Det lærer barnet ingenting av”, sier barneombudet til Dagsavisen.
Flere bekymrede foreldre har kontaktet ham om barnehagers praksis. De forteller om en fireåring som ble tatt ut av sin egen bursdagsfest, om barn som blir plassert i garderoben for seg selv, om en fireåring som ikke fikk kake i sin egen bursdag fordi hun ikke spiste opp lunsjen sin to timer tidligere – og om vanskelige unger som settes opp på en får-ikke-is-neste-gang-liste.
Foreldre positive
– Mange fagfolk har uttalt seg om timeout. Noen er kritiske, noen er mindre kritiske, og noen mener det er faglig forsvarlig. I en undersøkelse på Aftenpostens nettsider var rundt halvparten av foreldrene positive til metoden, sier familieterapeut og forfatter Jesper Juul. Selv støtter han barneombud Reidar Hjermann.
– Uansett hvem som kommuniserer at timeout er greit, så mener jeg at det er feil. Det viktige spørsmålet vi alltid må stille er: Hva gjør dette med barnets selvfølelse og foreldre-barn relasjonen?
Bryter ned selvfølelsen
– Erfaringene fra familiene i Nannyhjelpen er at timeout hjelper?
– Mange er positive til timeout, og det sies at timeout hjelper halvparten av gangene man prøver metoden. Det er ikke noe nytt, sier Jesper Juul, og drar en parallell til Pavlovs hunder:
– Den russiske fysiologen Ivan Pavlov gjorde eksperimenter med hunder i begynnelsen av forrige århundre. Blant annet brukte han en metode der hundene fikk mat hvis de gjorde det ”riktige”. Hvis de gjorde det ”gale” fikk de elektrisk støt. Dermed lærte Pavlov dem opp til å gjøre som eieren ville, ved hjelp av frykt og smerte. Timeout-metoden er basert på den samme tenkningen, og fysisk vold er erstattet med timeout. Grunntanken er den samme: Barn skal være sånn som de voksne vil ha dem. Dette handler jo ikke bare om å lære barn folkeskikk, men også om alle mulige og umulige krav og forventninger foreldre har til barna sine.
Årsaken til at metoden fungerer i rundt halvparten av tilfellene, er at det alltid er effektivt å krenke et barns integritet. Akkurat som det er effektivt å krenke en voksen persons integritet. Jo sterkere man krenker – jo sterkere får man gjennom sin egen vilje.
Men det som skjer når man krenker et annet menneske, er at man bryter ned dette menneskets selvfølelse. Når selvfølelsen er lav, kommer den krenkede personen ofte i situasjoner der de er overbevist om at ”dette er min skyld”. Det vi ofte ser i familier der foreldre bruker vold mot barn – og i ekteskap der menn bruker vold mot kvinner, er at offeret påtar seg skylden. Dermed reduseres deres vitalitet og livskvalitet – og ofte for resten av livet.
– Som jeg ser det, gjenoppliver timeout også en gammel dobbeltmoral hos de voksne. Da gjelder regelen: Hvis oppdragelsen eller pedagogikken lykkes, så er det vår suksess. Hvis vi ikke lykkes, er det barnets skyld.
Vi må aldri glemme at barn ikke kan skille mellom straff og kjeft for det de har gjort – og for hvem de er. Denne forskjellen skjønner de ikke før de blir åtte-ti år gamle. Før det opplever de all kjeft og straff som kritikk av seg selv som person – og menneske, sier Jesper Juul.
Voksent lederskap
– Det er lett å forstå hvorfor mange foreldre, barnehager og skoler har ønsket timout-tankegangen velkommen. I vår tid leter vi etter en ny form for voksent lederskap. En form hvor lederskapet kan utøves uten å krenke det enkelte menneskes integritet. Dette gjelder også for bedrifter, sier han.
– Rent historisk er vi nå kommet langt når det gjelder å forstå barns personlige og sosiale utvikling. Vi har også mye kunnskap om utviklingen av hjernen deres. Det er for primitivt å begrense seg til spørsmålet: ”Hva er det som virker?” Vi må også stille de etiske og moralske spørsmålene: ”Hvorfor og hvordan virker metodene?”
Den autoritære oppdragelsen som var vanlig for en generasjon siden – som for eksempel time out er en videreføring av, kan mange av oss si mye om når vi tenker tilbake på vår egen oppdragelse. Vi kan ha ulike meninger om ideologien, men det som er sikkert, er at dette helsemessig ikke var noen stor suksess, sier familieterapeuten.
Den viktige barn-voksen relasjonen
Jesper Juul mener bruk av timeout er det samme som å ta et skritt bakover.
– Det tilhører en gruppe metoder og strategier som er veldig gamle, og som kommer fra en autoritær tid. Dette kommer nå tilbake i en moderne form, som tilsynelatende ikke er så voldsom. I programmet Nannyhjelpen har man for eksempel aldersdifferensiering. Et barn på tre år får tre minutters timeout, et barn på fire år får fire minutter og så videre. I tillegg skal døren stå åpen. Som jeg ser det er det likevel maktmisbruk – men i en mer spiselig form.
Jeg har stor forståelse for at foreldre og førskolelærere føler seg avmektige, og ikke aner hvordan de skal stille opp i enkelte situasjoner. Samtidig må vi aldri glemme at kvaliteten på samvær med barn er og blir de voksnes ansvar. Når man tvinger et barn til isolasjon, sier man samtidig: Dette er din skyld. Hadde du vært snill og god, ville du sluppet å gå på rommet ditt. De voksne slipper at ta ansvar for relasjonen og ungene står tilbake med skylden.
Det vi trenger i dag, er å finne måter å være sammen med barn på som svarer til det vi vet om barn og barns utvikling, sier Jesper Juul.
– Vi vet hvor viktig barn-voksen relasjonen er for utviklingen deres, og det må vi ta hensyn til. Før vi prøver ut ulike løsninger, bør vi alltid stille spørsmålet: ”Hvordan kan vi gi barn den ledelse de trenger uten å krenke deres personlige integritet?”
Råd til foreldre og barnehager
– Hva foreslår du at foreldre eller barnehagen skal gjøre når en situasjon eller konflikt tilspisser seg?
– I familien kan den voksne og barnet ta en timeout sammen. De kan gå inn i et annet rom, og være helt stille. Så kan man se an hvem som kommer med en konstruktiv løsning på konflikten. Det er mye bedre at den voksne er ærlig og imøtekommende, og sier: ”Nå er det best at vi tar en pause, for jeg vet ikke hva vi skal gjøre.”
Erfaring viser at barnet ofte kommer med et forslag etter et par minutter. Hvis ikke, kan den voksne gjenta: ”Når det blir sånn mellom oss, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Har du et forslag?” Det betyr ikke at barnet skal ansvarliggjøres først – men inkluderes i løsningen.
– I barnehagen er isolasjon som straff like uheldig. Hvis en førskolelærer eller assistent stadig kommer i vanskelige situasjoner med et barn, er det den voksne som trenger veiledning. Hvis det viser seg at den samme personen stadig gir timeout, eventuelt til det samme barnet, er det hun eller han som trenger hjelp til å finne en annen måte å takle situasjonen på.
Hvis barnehagen mener at denne metoden er nødvendig av hensyn til personalet, bør man lære seg andre måter, sier Jesper Juul. – Disse finnes allerede i faglitteraturen og er vel gjennomprøvd i praksis.
Når et barn handler på tvers av barnehagens regler eller kommer i konflikt med andre barn eller voksne, trenger det omsorg. Gjerne en voksen som tar barnet i hånden, og går en tur inntil hun eller han har fått roet seg ned. Den voksne skal ikke bebreide barnet, men heller interessere seg for: Hva var det barnet ville? Man kan for eksempel spørre: ”Jeg synes ikke noe om det du gjorde der inne, men vil gjerne vite hva du egentlig ville?”
Barn som blir voldsomme, er ofte barn som ikke har lært seg å si hva de vil. De har heller ikke lært å forhandle, og reagerer for å få oppmerksomhet. Hvis barn stadig kommer i konflikter og vanskelige situasjoner, betyr det at de har behov for mye oppmerksomhet og omsorg. De trenger hjelp til å utvikle ny kompetanse og ikke straff fordi de mangler den.
Jeg har stor forståelse for at det må være et visst antall regler i et fellesskap – for eksempel i en barnehage. Det er helt nødvendig for å fremme gode sosiale prosesser. Men det er en hårfin grense mellom når regler fremmer eller forhindrer dette. Jesper tenker seg om, og sier: – Vi har solid forskning som dokumenterer at de barnehagene som har flest regler, også er de stedene hvor barn og voksne trives minst. Det verste er når regler brukes defensivt av voksne for å forhindre problemer for seg selv. Gode regler fremmer alles trivsel, men egner seg ikke til å løse mellommenneskelige konflikter.
– Bør barnehagene advare foreldre mot bruk av timeout?
– Jeg synes verken barnehagene eller jeg selv skal diktere hvordan foreldre skal oppdra barna sine. Hvis foreldre spør barnehagen, anbefaler jeg å ha en klar holdning, der man heller prøver å hjelpe foreldrene med å finne andre løsninger.
Heller anerkjennelse enn ros
– Ettersom fysisk avstraffelse er blitt uakseptabelt, er det gått litt mote i et annet adferdsregulerende fenomen – nemlig ros. Dette gjelder både foreldre, skoler og barnehager. Man skal ikke kritisere barn, men stadig rose dem når de gjør det riktige, er en utbredt holdning. Til dette har jeg lyst til å si:
– Barn har ikke behov for å få ros. Barn har først og fremst behov for å bli sett og anerkjent. De vil vite at de betyr noe for foreldrene sine – at de gjør foreldrene glade. Velger de voksne å uttrykke sin glede i form av ros, synes jeg personlig dette fort kan bli litt for enkelt og stereotypt. De voksnes oppfatning kommer jo likevel fram gjennom deres tonefall, kroppsspråk og mimikk. Men ros er selvfølgelig ikke skadelig i seg selv. Hvis det derimot blir brukt som et adferdsregulerende verktøy, er det ingen god idé. Da blir det ovenfra og ned – og fordekt maktutøvelse – eller en bevisst strategi. Ros bør være hjertelig og spontan, sier Jesper Juul. Familieterapeutens engasjerte og romslige kroppsspråk etterlater ingen tvil om at dette er noe han virkelig mener.
FamLab
– De siste 10-15 årene har mange tatt avstand fra tidligere ideologi og barneoppdragelse. Vi er i en slags mellomfase, som preges av stor usikkerhet. Dette er ikke bare krevende for de voksne – men også for barna. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktig å gjøre i enhver situasjon. Det vi vet en del om, er hvilke prinsipper for forhold mellom barn og voksne som er fruktbare, blant annet:
– Det er utrolig sunt for barn å være sammen med voksne som i positiv forstand tror på seg selv!
At det er et stort behov for råd, debatt, bevisstgjøring og
faglig oppdatering, er en av grunnene til at jeg sammen med en rekke norske
partnere og eksperter, som for eksempel Gro Nylander og
Etterhvert vil man kunne velge mellom rundt 150 kurs for foreldre og fagfolk – inkludert barnehager. I tillegg skal man kunne finne en rekke aktuelle artikler og nettkurs med faglig inspirasjon. Ett av målene er at FamLab skal være et sted og et forum der foreldre, besteforeldre og fagfolk kan fordype seg i temaer de er opptatt av, og finne sin oppdragelsesstil og sitt verdigrunnlag, avslutter Jesper Juul.
Mammatiloliver
Forelsket i forumet
Han har begynt å slå og spenne katten og han hiver ting og slår meg..
Dette er jo IKKE greit..hehe
Han kan fint slå meg for så å kysse meg på kinnet liksom...
Jeg får prøve avlednings manøvrer da og evt bare gå vekk ifra han om han slår meg da..
Verre med katten for hun klorer jo om han er stygg med henne , og det forstår jeg jo.. for hun kan jo ikke snakke liksom..
Jeg prøver alltid å forklare han at han ikke får lov og forklarer f.eks at pus blir sint og får vondt og da klorer hun...
Men det nytter liksom ikke...
Men har ikke prøvd å ta han vekk fra situasjonen da... jeg får prøve det mens jeg forklarer da og se om det hjelper kanskje?
detnyenicket
Gift med forumet
Personlig mener jeg at time out kan være en bra ting om det brukes rett. Det skal ikke være en straff, men en mulighet til å roe ned situasjonen på en rolig måte uten styr, grining, støy, brøling eller andre straffemetoder. Det må aldri brukes på barn som ikke "tåler" det, eller ikke skjønner poenget, og det skal ikke brukes ofte.
Jobber i barnehage og vi har vært på kurs (Egil Launes) om dette og fått personlig veiledning i bhg. (Skal sies at ingen foreldre har noen gang klaget på det, og vi bruker det ikke på småbarnsavd). Tror sjelden det blir brukt mer enn opp til en gang i uka, om det. Barna skjønner poenget og det er aldri noe drama. Det er mer sånn at de nesten sukker oppgitte og skjønner selv at det var sånn det måtte bli.
Selve timeouten bør være på et nøytralt sted og trenger ikke vare mer enn 1 min. Meningen er at barnet skal roe seg ned, ikke straffes. Det er viktig. Og en skal ikke være sint når en benytter seg av det, bare sette rolig barnet ned. Det er også visse kriterier for å komme på timeout: Det er kun om barnet slår/sparker/spytter osv som fører direkte til timeout. Alt annet skal ha en til to advarsler først. Og det skal mer til enn at barnet ikke rydder etter seg f.eks for å advares, sånne ting løses på andre måter. Det krever litt øvelse og forklaring til å begynne med. Vær sikker på at barnet skjønner. En kan gjerne sitte sammen med barnet, siden poenget er å roe ned, men det skal heller ikke være et koselig sted, så ingen prat er nødvendig før etter 1 min.
Her har jeg begynt sånn smått med å sette 2,5 åringen min inntil en vegg om han slår eller på andre måter er stygg med hunden vår. (Eller andre) Det er sjelden, og det er mer som å fjerne han fra situasjonen egentlig. Han får en advarsel før jeg setter han bort, men tar ikke tiden på han. Sier at han kan gjerne komme tilbake når han er klar til å være snill igjen. Foreløpig har han kommet med en gang og vært snill. Hadde han blitt sittende lenge hadde jeg gått bort til han og pratet oss klare igjen.
Om andre ting kan fungere bedre for deg er jo det også bra.
ignorer uønsket adferd, gi masse ros for ønsket adferd og drit i kjeftinga er det som har fungert her.. :)
vi har også brukt belønning, men det funket ikke da han var 2,5.... nå som han er 5,5 fungerer det utrolig bra.. han trenger bare å få repetert ting og at det henger en gulrot i enden er veldig greit..
vi er i gang med ting nummer 2 å få belønning for, det første var omstendig og veldig krevende og tok tid - men nå sitter det - og han trenger ikke påminnelse eller belønning - for han klarer seg gjennom dagen uten å eksplofaenmegdere....
det vi holder på med nå er endring av leggerutiner.. noen syns kanskje det er unødvendig med premie for det, men vi syns det er greit, for det fungerer... det holder med to uker med kryss og så premie - og så sitter det :)