Siden det er mer aktivitet her enn på prematurforumet legger jeg innlegget mitt her også jeg. Ble litt inspirert av en tidligere tråd. Mange er vel lei av og høre om historien vår, og klagingen min, men da får dere bare liste dere ut igjen. [;)]
Jentungen ble jo født i uke 27. Hun veide 620 gram. Dette er 3 år siden nå, men jeg sliter fortsatt noe veldig.
Tiden på sykehuset var tung. Det tok nesten to døgn før jeg fikk sett jenten min. Hun var veldig svak, og vi fikk så vidt ta på henne inne i kuvøsen. To dager gammel hadde hun en lungeblødning, og de trodde ikke de skulle klare og redde henne. Vi ble ringt etter på natten, og hadde nøddåp. ca. en uke gammel måtte hun ductus opereres. Hun lå på respirator i 14 dager, og på c-pap i 2,5 måned etterpå. Det var mange opp og nedturer, og en ekstremt følelsesmessig berg og dalbane.
Etter 3,5 måned ble vi skrevet ut, men overgangen fra og ha noen der hele tiden, til og stå helt på egne ben var tøff. At vi måtte skjerme henne for andre barn, og store folkemengder, i ett helt år etter utskrivelsen hjalp ikke på. Da hun var ett år og vi endelig kunne bevege oss ute blandt folk følte jeg meg helt hjelpesløs. Jeg visste knapt nok hvordan jeg skulle skifte en bleie utenfor hjemmets fire vegger. Jeg følte meg dum ute blandt folk, som at jeg ikke klarte og ta meg av mitt eget barn, men i virkeligheten hadde jeg på en måte gått rett til og være mammaen til en ettåring ute i den store verden.
Jeg sliter fortsatt med morsfølelsen. Missforstå meg rett, jeg er veldig glad i henne, og gjør alt jeg kan for at hun skal ha det bra, men jeg føler alikevel ikke at morsfølelsen er på plass.
Jeg er blitt veldig redd for og ikke gi henne best mulig forutsetninger da det gjelder det meste. Det er man vel ofte uansett når ig hvordan barna blir født, men jeg er det så ekstremt at det går på psyken løs. Sliter meg ut med og hele tiden tenke på alt jeg skulle gjort og ordnet opp i.
Vi har møtt en del problemer på veien, og måttet kjempet lenge med hver eneste sak før noen har tatt oss på alvor.
Søvn sliter hun enda med, og har gjort bestandig. Astma har hun, og det var en kamp for og få medisiner første gangen. Søvnen har det vært dårlig med hjelp og få. Hun blir ekstremt sliten av og være i barnehagen, og jeg har kjempet en kamp for og få ekstra ressurser til litt ekstra skjerming, men fått avslag. Noe som har resultert i en ekstremt sliten og grinete unge i ett år nå. Og nå når hun er i værste trassen hjelper det jo ikke på. Skal søke på nytt igjen nå, da hun begynner på stor avdeling til høsten, med dobbelt så mange barn + at hun er nødt til og få litt lengre dager. Hun har mest sansynlig umodent stoffskifte, og våkner enkelte morgener og er ekstremt slapp, og har en veldig lav kroppstemperatur. Dette tok det oss ett år og få en lege til og tro oss på (den ekstremt lave temperaturen), og få kommet til på sykehuset. Nå er hun endelig under utredning, og det verste er at det viser seg og ikke være uvanlig, så hvorfor ingen har trudd på oss før er utrolig! Hun har hatt melkeallergi, noe som også var ett styr og finne ut av, da hun ikke hadde de typiske symptomene. Var mang en gang hos lege med det. Hun var sent utviklet motorisk, og gikk hos fysioterapaut en stund. Ja, det har vært mye opp igjennom. Jeg har i perioder på noen måneder av gangen hatt 2-4 telefonsamtaler/timeavtaler hos leger/helsestasjon/sykehus/fysioterapaut i uken.
Alle disse tingene er jo egentlig bagateller, og jeg føler ikke vi har lov til og klage, for alt i alt er hun veldig frisk og fin. Men den ene tingen har avløst den andre siden vi kom hjem fra sykehuset. Og alle tingene har vi måttet kjempe med helsevesenet for og finne ut av eller ordne opp i. Jeg føler ikke jeg har hatt tid til og puste ut, og nyte at hun er frisk og rask, nyte tiden sammen med henne uten bekymringer, siden vi kom hjem fra sykehuset for nesten 3 år siden.
Jeg føler meg rett og slett utslitt. Jeg sliter med og takle trassen og søvnproblemene for tiden. Jeg sliter med og kose meg med mitt eget barn, fordi jeg er så sliten av alt dette. Jeg klarer ikke og legge fra meg noen bekymringer, fordi hun har noen ekstra utfordringer, så må jeg bare stå på hele veien for og gjøre ting best og enklest mulig for henne.
Jeg synes det virker som alle andre prematurforeldre takler tingene så mye bedre enn meg. Er det slik, eller er det bare slik at man ikke vil snakke høyt om hvor vanskelig man synes det er?
Jentungen ble jo født i uke 27. Hun veide 620 gram. Dette er 3 år siden nå, men jeg sliter fortsatt noe veldig.
Tiden på sykehuset var tung. Det tok nesten to døgn før jeg fikk sett jenten min. Hun var veldig svak, og vi fikk så vidt ta på henne inne i kuvøsen. To dager gammel hadde hun en lungeblødning, og de trodde ikke de skulle klare og redde henne. Vi ble ringt etter på natten, og hadde nøddåp. ca. en uke gammel måtte hun ductus opereres. Hun lå på respirator i 14 dager, og på c-pap i 2,5 måned etterpå. Det var mange opp og nedturer, og en ekstremt følelsesmessig berg og dalbane.
Etter 3,5 måned ble vi skrevet ut, men overgangen fra og ha noen der hele tiden, til og stå helt på egne ben var tøff. At vi måtte skjerme henne for andre barn, og store folkemengder, i ett helt år etter utskrivelsen hjalp ikke på. Da hun var ett år og vi endelig kunne bevege oss ute blandt folk følte jeg meg helt hjelpesløs. Jeg visste knapt nok hvordan jeg skulle skifte en bleie utenfor hjemmets fire vegger. Jeg følte meg dum ute blandt folk, som at jeg ikke klarte og ta meg av mitt eget barn, men i virkeligheten hadde jeg på en måte gått rett til og være mammaen til en ettåring ute i den store verden.
Jeg sliter fortsatt med morsfølelsen. Missforstå meg rett, jeg er veldig glad i henne, og gjør alt jeg kan for at hun skal ha det bra, men jeg føler alikevel ikke at morsfølelsen er på plass.
Jeg er blitt veldig redd for og ikke gi henne best mulig forutsetninger da det gjelder det meste. Det er man vel ofte uansett når ig hvordan barna blir født, men jeg er det så ekstremt at det går på psyken løs. Sliter meg ut med og hele tiden tenke på alt jeg skulle gjort og ordnet opp i.
Vi har møtt en del problemer på veien, og måttet kjempet lenge med hver eneste sak før noen har tatt oss på alvor.
Søvn sliter hun enda med, og har gjort bestandig. Astma har hun, og det var en kamp for og få medisiner første gangen. Søvnen har det vært dårlig med hjelp og få. Hun blir ekstremt sliten av og være i barnehagen, og jeg har kjempet en kamp for og få ekstra ressurser til litt ekstra skjerming, men fått avslag. Noe som har resultert i en ekstremt sliten og grinete unge i ett år nå. Og nå når hun er i værste trassen hjelper det jo ikke på. Skal søke på nytt igjen nå, da hun begynner på stor avdeling til høsten, med dobbelt så mange barn + at hun er nødt til og få litt lengre dager. Hun har mest sansynlig umodent stoffskifte, og våkner enkelte morgener og er ekstremt slapp, og har en veldig lav kroppstemperatur. Dette tok det oss ett år og få en lege til og tro oss på (den ekstremt lave temperaturen), og få kommet til på sykehuset. Nå er hun endelig under utredning, og det verste er at det viser seg og ikke være uvanlig, så hvorfor ingen har trudd på oss før er utrolig! Hun har hatt melkeallergi, noe som også var ett styr og finne ut av, da hun ikke hadde de typiske symptomene. Var mang en gang hos lege med det. Hun var sent utviklet motorisk, og gikk hos fysioterapaut en stund. Ja, det har vært mye opp igjennom. Jeg har i perioder på noen måneder av gangen hatt 2-4 telefonsamtaler/timeavtaler hos leger/helsestasjon/sykehus/fysioterapaut i uken.
Alle disse tingene er jo egentlig bagateller, og jeg føler ikke vi har lov til og klage, for alt i alt er hun veldig frisk og fin. Men den ene tingen har avløst den andre siden vi kom hjem fra sykehuset. Og alle tingene har vi måttet kjempe med helsevesenet for og finne ut av eller ordne opp i. Jeg føler ikke jeg har hatt tid til og puste ut, og nyte at hun er frisk og rask, nyte tiden sammen med henne uten bekymringer, siden vi kom hjem fra sykehuset for nesten 3 år siden.
Jeg føler meg rett og slett utslitt. Jeg sliter med og takle trassen og søvnproblemene for tiden. Jeg sliter med og kose meg med mitt eget barn, fordi jeg er så sliten av alt dette. Jeg klarer ikke og legge fra meg noen bekymringer, fordi hun har noen ekstra utfordringer, så må jeg bare stå på hele veien for og gjøre ting best og enklest mulig for henne.
Jeg synes det virker som alle andre prematurforeldre takler tingene så mye bedre enn meg. Er det slik, eller er det bare slik at man ikke vil snakke høyt om hvor vanskelig man synes det er?
