Jeg ble mobbet, og har ikke fått noen unskyldning. Med unntak av de gangene noe skjedde på skolen og en lærer tvang en unskyldning ut av dem. Teller ikke de. Traff lederen og starteren av mobbinga på en russefest da, og han så veldig rart på meg først, så så jeg at tannhjulene begynte å gå, og opplysningen da han skjønte hvem jeg var. Så gliste ham, vinket kompisen (en annen mobber) bort til seg, og så pekte han på meg mens de begge gliste ondt. De sa ingenting, men det var nok til å slå en liten spiker i dagen for meg. Klarte likevel å se at jeg var kommet videre, mens de stod omtrent fast og ikke var blitt noe mer moden.
Så stemte jeg for at jeg mobbet og bad om unskyldning, for det stemmer kanskje mest. Men jeg var aldri med på den type mobbing som skjedde meg med. Det var en gutt i klassen på ungdomsskolen som vi syns var litt ekkel, vi pratet om han bak ryggen hans og ville ikke være nær ham. Han luktet, og var rar. Vi sa aldri noe til ham, så det var "bare" utestenging" og dritprat. Jeg vet ikke hvor mye av dette han oppfattet, for han var ikke en del av vår gjeng i klassen uansett. Men jeg fant ham på nettby, og hadde veldig dårlig samvittighet. Spesielt fordi jeg hørte i ettertid at han var havnet i fosterhjem fordi foreldrene ikke tok seg av ham. Så jeg sendte et brev og ba om unskyldning. Fikk ingen svar, men det ventet jeg ikke heller.
