Andre her inne som har opplevd senabort, dødfødsel eller ekstremprematur fødsel?

[NasseNøff2014]

Hei alle sammen. Jeg sniker meg forsiktig inn til dere, om jeg får bli her helt til juni er jeg ikke trygg på. Ser at mange her føler seg trygge når de når 12 uker, men der er ikke jeg. I løpet av de siste 18 månedene har jeg meldt meg inn i tre andre terminforum uten å få bli der til termin. Denne gangen har jeg ingen glede over å være gravid. Ingen tro på at ting går bra. Den første gangen jeg mistet var i ma i uke 12, så mistet jeg i uke 5, for så å oppleve marerittet. Vannet mitt gikk og min bittelille jente døde i magen i uke 21. Hun var bitteliten, 25 cm og rundt 400 gram, men lignet så på pappaen sin. Hun ble født på vanlig måte med igangsatt fødsel. Etter en slik opplevelse blir naiviteten over at ting går bra borte. Alt var bra i svangerskapet med Julie, alle sa det skulle gå bra den gangen, noe det ikke gjorde. Vi har heller ikke fått noen årsak til vannet gikk og har da heller ingen garantier for at det ikke skal skje igjen, selv om det er uvanlig. 200 mister i senabort hvert år og like mange mister i dødfødsel (dødfødsel regnes som fra uke 23 da barnet ville vært forsøkt reddet), så oddsene for at det skal gå bra er jo størst, men jeg synes det er vanskelig å kjenne glede eller håp siden vi har endt på feil side av statistikken før. Denne gangen vet jeg i alle fall hva som skjer etter en slik opplevelse og tenker at det er plass til et navn til på gravsteinen...

Som dere skjønner så lever jeg ikke i troen om at dette skal gå bra. Mange her jubler over 12 uker og føler at alt skal gå bra, der er ikke jeg enda. Vi har ikke fortalt det til noen enda, og tanken om å kjøpe noe til babyen er langt frem i tid.

Er det andre som har vært igjennom noe av det samme som har noen tanker om hvordan man skal komme seg igjennom et nytt svangerskap etter noe slikt?

Hei

Jeg vet ikke helt om jeg kan gi deg noe råd eller støtte. Men føler veldig med deg.
Jeg har hatt en dødsfødsel for 10 år tilbake.... en veldig lang historie. Men den svangeskapet kom fra et mislykket abort, men når man er ung og naiv som 16/17 åring, så tenker man ikke over at man forsatt er gravid etter å bli lagdt inn på sykehuset for utskrampning for abort..... Uansett endte dette med at jeg gikk gravid ca. 6 mnd uten å vite det, da jeg fikk bekreftet at jeg var gravid skjedde marerittet dagen etter...

Jeg fikk rier noe jeg ikke viste hva var den gang, jeg dro til legevakta og fødselen starta på toalettet på legevakta, jeg ble så fraktet til sykehuset i alt hastverk.

Fødet på dagen men jenteungen greide seg ikke pga hu var så liten og dødet på kvelden.

Dette er egentlig en historie av livet mitt hvor jeg helst ikke vil tenke på og bare ønsker å fortrenge det.

Jeg vet ikke hva jeg kan si for at du skal føle roen og for å støtte deg. Men jeg vet jo at det hjelper å få ut sine tanker.
Men jeg vil jo helst at du kan prøve å finne roren.

Jeg selv har følt det veldig tøft denne svangeskapet, har hatt 2 blødninger i denne svangeskapet, en i uke 8, som varte i 1 uker, og en blødning i uke 16 som varte i 3 uker. Og jeg skjønner den følelsen av at man ikke tør å glede seg for mye, pga reddselen for å bli skuffa. Jeg er nå i uke 28 +5, men sitter forsatt å tenker på at alt det negative som kan skje, jeg kjenner selv at jeg er sliten av all beskymringene og alt de gale tankene mine som slår meg.... men jeg prøver så godt jeg kan hele tiden å slå meg på skulderne og si til meg selv at jeg bare må tenke positiv.

Jeg krysser bare fingerne på at alt vil gå bra.....

Jeg håper inderlig at det også vil gå bra med deg <3