Andre enebarn der ute?

Jeg er enebarn...foreldrene mine prøvde iherdig, men fikk desverre ikke flere...
 
I oppveksten syntes jeg det var greit nok..i julen feiret vi ofte sammen med tremenningen min som er noen uker yngre enn meg, og etterhvert fikk jeg også fettre. På den ene siden..på den andre siden var jeg eneste barn i julen, og det syntes jeg ikke var like gøy.. Ja, jeg fikk flotte gaver og alt, men..noe manglet.. Gavene var forresten alltid noe jeg hadde ønsket meg lenge og spart til selv, men så fikk jeg det til jul eller bursdag! Da var det å spare til en "ny ting" å ønske seg!
Alle mine venner hadde 2 eller flere søsken, og kranglet alltid med dem..så jeg kan ikke si jeg var så misunnelig akkurat da!
 
MEN...nå i voksen alder er det helt vannvittig kjipt å være enebarn..... (beklager å måtte si det til dere som har vært så glade for en positiv tråd om å være enebarn....)
Foreldrene mine gikk fra hverandre for en tid tilbake, hvor ene overhode ikke er ferdig med den andre, som forøvrig også i ettertid har funnet seg en ny.... Jeg blir som en psykolog...alt kommer til meg og det sliter noe helt vannvittig.. (angstanfall og div...) Kan fortelle om det ene og det andre i det uendelige her, men skipper det..
En annen ting er nå når jeg har en liten (SKAL/MÅ ha fler, om jeg så skal adoptere...) så har ikke hun noen andre små i familien..ingen søskenbarn og får det nok heller ikke.. (sambo har en bror..men der skjer det nok ikke noe!!)
 
Så..min konklusjon...å være enebarn er ikke noe "gøy"..og de fleste er ikke bortsjemt bortsjemt heller...
 
 
 
Jeg er enebarn[:D]

Jeg hadde en liten periode i livet jeg veldig gjerne ønsket med søsken, men det har gått over.
Foreldrene mine er fremdeles gift til og med, så ikke det som er grunnen til bare meg.

Jeg vet jo ingen annen virkelighet, så har det veldig fint med sånn det er.
Foreldrene mine stiller mye mer opp for oss nå på alle mulige måter enn foreldrene til mannen min, han har to søsken.
 
ORIGINAL: AngelBaby

MEN...nå i voksen alder er det helt vannvittig kjipt å være enebarn..... (beklager å måtte si det til dere som har vært så glade for en positiv tråd om å være enebarn....)
Foreldrene mine gikk fra hverandre for en tid tilbake, hvor ene overhode ikke er ferdig med den andre, som forøvrig også i ettertid har funnet seg en ny.... Jeg blir som en psykolog...alt kommer til meg og det sliter noe helt vannvittig.. (angstanfall og div...) Kan fortelle om det ene og det andre i det uendelige her, men skipper det..


 
 
Men dette har jeg også opplevd..  Og jeg har søsken!  Jeg var den eldste derfor ble jeg budbringeren/psykologen.
Så dette kunne ha skjedd selv om du hadde hatt søsken...
 
 
 
Jeg tenker ikke på at enebarn er bortskjemte, det er slett ikke noen automatikk i det.
For meg er det mer "synd" på enebarn fordi de er helt alene om å leve opp til foreldrenes forventninger, og etterhvert om å ta hånd om aldrende foreldre.
Jeg kommer aldri til å leve opp til pappas forventninger, men har et spesielt tett og godt forhold til mamma.
Søster'n er pappajente og metter hans behov for ambisiøse og vellykkede barn. [;)]
Og når den tid kommer kan vi bytte på å besøke dem på søndagsmiddag eller for å fikse dataproblemer. [:D]

I tillegg vet jeg at dersom det skulle skje noe med meg og PtG ikke kan stille opp, så vil søster'n min ta seg av Jr. uten å blunke. [:)]

Når alt dette er sagt så hadde jeg et så tungt svangerskap og slitsom spedbarnsperiode at jeg ikke helt vet om jeg egentlig VIL finne meg en kjæreste og få meg et barn til...
Akkurat nå har jeg nok med Jr., men jeg vil gjerne at han skal få gleden av å ha søsken, samt at jeg ikke vil ha alle mine genetiske egg i en kurv - jeg vil Veldig Gjerne bli bestemor en dag, og da bedrer jeg oddsene om jeg får et barn til. [;)]
 
ORIGINAL: ~prinsesse vilikke~

ORIGINAL: Windy

ORIGINAL: AngelBaby

MEN...nå i voksen alder er det helt vannvittig kjipt å være enebarn..... (beklager å måtte si det til dere som har vært så glade for en positiv tråd om å være enebarn....)
Foreldrene mine gikk fra hverandre for en tid tilbake, hvor ene overhode ikke er ferdig med den andre, som forøvrig også i ettertid har funnet seg en ny.... Jeg blir som en psykolog...alt kommer til meg og det sliter noe helt vannvittig.. (angstanfall og div...) Kan fortelle om det ene og det andre i det uendelige her, men skipper det..




Men dette har jeg også opplevd..  Og jeg har søsken!  Jeg var den eldste derfor ble jeg budbringeren/psykologen.
Så dette kunne ha skjedd selv om du hadde hatt søsken...



sign.

Jeg hadde det også slik, selv om jeg har ei yngre søster, så var det jeg som fikk alt fra alle kanter!

 
Ja, det gjelder vel søsken eller ikke... Men tror det kanskje er enklere med søsken..? altså når søsken ikke er blitt voksne engang er det jo en annen sak, men voksne søsken, så bør jo muligheten være tilstede for å "dele på dritten"...??!!
 
Har en venninne som har vært gjennom det samme, med søsken..og det var myyyye lettere for hennes del da..så jeg ser litt på egne erfaringer...men selvfølgelig..ingen er like og ingen kommer noengang til å bli enig, spesielt ikke på bv[8D][:D]
 
ORIGINAL: ToSmåSkjønnheter

Jeg er midt i en flokk på 4 søsken. Jeg ville ikke selv ha enebarn. Er så glad for å ha søsken og mange nieser og nevøer. Kan jo legge til at tantene og onklene mine aldri har brydd seg særlig og jeg heller ikke har hatt noe særlig forhold til søskenbarn.
Men tror deg med at man kan oppdra enebarn uten at di blir ekkel og egoistsk. Men må jo også innrømme at jeg har truffet en del av den sorten.

 
 
Signerer alt!
 
Har et par venninner som er enebarn, og det er ikke til å stikke under en stol, at selv om de ikke er ekkelt bortskjemt som du kaller det, så har de karaktertrekk som ikke er spes heldige pga de har vært enebarn. [;)] 
 
ORIGINAL: Sicily

Har et par venninner som er enebarn, og det er ikke til å stikke under en stol, at selv om de ikke er ekkelt bortskjemt som du kaller det, så har de karaktertrekk som ikke er spes heldige pga de har vært enebarn. [;)] 

 
Oh, som hva da?
 
ORIGINAL: Labambie

ORIGINAL: Sicily

Har et par venninner som er enebarn, og det er ikke til å stikke under en stol, at selv om de ikke er ekkelt bortskjemt som du kaller det, så har de karaktertrekk som ikke er spes heldige pga de har vært enebarn. [;)] 


Oh, som hva da?


De er alltid litt mer ego og vil ha viljen sin mer enn oss andre. [;)]
 
ORIGINAL: Sicily

ORIGINAL: Labambie

ORIGINAL: Sicily

Har et par venninner som er enebarn, og det er ikke til å stikke under en stol, at selv om de ikke er ekkelt bortskjemt som du kaller det, så har de karaktertrekk som ikke er spes heldige pga de har vært enebarn. [;)] 


Oh, som hva da?


De er alltid litt mer ego og vil ha viljen sin mer enn oss andre. [;)]

 
Det var veldig generalisering.. Det gjelder jo ikke alle.. Mange som er ganske viljesterke selvom de ikke er enebarn vel? Hehe [8D]
 
Jeg er enebarn og har hittil aldri ønsket meg søsken. Vet ikke hva som kommer når foreldrene mine blir gamle, men jeg kan ikke se at det er noe negativt å være enebarn hittil i hvertfall.

Folk blir ofte veldig overrasket når de hører at jeg er enebarn, altså virker jeg nok ikke spesielt bortskjemt (og ærlig talt er jeg virkelig ikke det heller). Tydeligvis en gjengs oppfatning at enebarn er veldig bortskjemte. Jeg er ikke enig, det er helt individuelt uansett søsken eller ikke! Mange av de jeg kjenner, og som jeg vil karakterisere som ganske bortskjemte, har søsken... De gangene jeg har blitt kalt bortskjemt har vært i forbindelse med at det har vært snakk om at jeg er enebarn, altså er det nok endel som mener ordene er synonymer... Egentlig ganske dårlig gjort syns jeg, stigmatiserer en hel del mennesker, setter dem i bås med et uheldig stempel på.

Jeg har hatt god kontakt med søskenbarna mine oppgjennom årene, og har satt stor pris på dèt. Vet ikke om snuppa forblir enebarn eller om vi velger å få flere barn. Men ettersom hun mest sannsynlig ikke får noen søskenbarn, er det nok stor sjanse for at vi prøver å skaffe henne et søsken etterhvert. (Trives veldig godt med bare henne da, så vi får se...)

Og så må jeg bare si til en kommentar over her at dèt å være viljesterk er ikke nødvendigvis noe negativt, og heller ikke noe som er forbeholdt enebarn!!!!!!!!
 
ORIGINAL: Labambie

ORIGINAL: Sicily

ORIGINAL: Labambie

ORIGINAL: Sicily

Har et par venninner som er enebarn, og det er ikke til å stikke under en stol, at selv om de ikke er ekkelt bortskjemt som du kaller det, så har de karaktertrekk som ikke er spes heldige pga de har vært enebarn. [;)] 


Oh, som hva da?


De er alltid litt mer ego og vil ha viljen sin mer enn oss andre. [;)]


Det var veldig generalisering.. Det gjelder jo ikke alle.. Mange som er ganske viljesterke selvom de ikke er enebarn vel? Hehe [8D]


Men de to (som ikke kjenner hverandre heller) er ikke ekle, men av og til kommer det godt frem at de er enebarn, ja. Hun ene har mange særheter også som jeg tror hun nok ikke hadde hatt om hun ikke var alene. Og det å være viljesterk er ikke nødvendigvis noe negativt, men når de blir furtne fordi ikke alle gjør som de vil, så er det ikke noe jeg ville gjort. [8D]
 
Er enebarn og kan IKKE si at jeg er bortskjemt nei.
Har måttet jobbe for ting jeg ville ha..
 
Min bestevenninne er enebarn, og det merkes godt...
Bortskjemt som fy, fikk som regel alt hun pekte på og fikk penger uansett når hun trengte.
Når hun skulle ordne ting tok moren som regel alt av telefonsamtaler, fordi venninna mi ikke gadd.

I en alder av 6 år fikk hun spørsmål om hun ville ha søsken (moren hadde da en ny mann.)
Hun svarte kort og greit "NEI!" og dermed fikk hun ikke søsken.
Akkurat det synes jeg rett og slett blir kvalmt [>:]
 
ORIGINAL: Juleskum

Min bestevenninne er enebarn, og det merkes godt...
Bortskjemt som fy, fikk som regel alt hun pekte på og fikk penger uansett når hun trengte.
Når hun skulle ordne ting tok moren som regel alt av telefonsamtaler, fordi venninna mi ikke gadd.

I en alder av 6 år fikk hun spørsmål om hun ville ha søsken (moren hadde da en ny mann.)
Hun svarte kort og greit "NEI!" og dermed fikk hun ikke søsken.
Akkurat det synes jeg rett og slett blir kvalmt [>:]

 
Sånn kjenner jeg MANGE som er, og de er ikke enebarn... [;)] Den sist er jeg enig i var veeldig drøy ja.
Jeg tryglet mamma og pappa om et søsken men fikk aldri. Da jeg ble eldre, fikk jeg vite at det var pga at mamma hadde en svært alvorlig fødselsdepresjon som nesten kostet henne livet. Jeg forstår henne godt.
 
Jeg er halvveis enebarn på en måte. Mamma og pappa er skilt, papap fikk ikke fler.
Mamma har en sønn som er 10 år yngre enn meg, vi er jo søsken, men ser ikke for meg at vi kommer til å ha så tette bånd som eldre, den kjemien der er ikke der.
Jeg har aldri vært bortskjemt jeg. Fikk ikke alt jeg pekte på. Men manglet ingenting da, det skal sies.
 
Mens mannen min som har en bror, HAN er bortskjemt han, på sånn ekkel måte (som han heldigvis har lagt fra seg) De har alltid fått det de peker på, for det enda forsåvidt hvis de spør. Kjørt hit og dit og overalt og aldri manglet noe!
 
så sånn ekkelt borskjemthet er ikke forbeholdt enebarn!
 
ORIGINAL: Tweak

 Men det er nå som voksen at jeg virkelig savner søsken... Etter at min far gikk bort så er det kun jeg som er min mors nærmeste. Ofte har jeg følt at dette ansvaret var for mye for en 23 åring, men etter snart 4 år så begynner det å gå seg til. Jeg kunne ønske at jeg hadde søsken å snakke med og dele minner med, for mammas sorg er så intens i forhold til min. Mens jeg har samboer å dele hverdagen med, bor hun alene, og det er tøft for oss begge. Jeg kan ikke gi opp min hverdag for henne og hun kan ikke forvente det, men det hadde vært veldig godt om en bror eller søster kunne ha besøkt henne i tillegg til meg og tatt noe av "byrden", om jeg kan kalle det dét.
 


Det er som jeg skulle ha skrevet det selv. Er enebarn og har ikke tatt noe skade av det. Jeg har hatt/har det veldig godt. Eneste gangen jeg virkelig savnet å ha søsken var da jeg mistet faren min. Jeg var opptatt av å være sterk for mamma, og glemte meg selv og min sorg. Hadde ingen som jeg kunne snakke og gråte med.
Samtidig føler jeg det ansvaret for å ta "vare" på mamma (hun er vanvittig ressurssterk, så klarer seg veldig fint alene altså), passe på at hun ikke er alene på visse spesielle dager og ferier blant annet. Hadde jeg hatt søsken, hadde vi vært flere som kunne stilt opp for henne.
Men ..å være enebarn er faktisk ikke så ille som folk skal ha det til.. [;)]
 
har to venninner som er enebarn, og min erfaring er at de har et tettere bånd til familien sin enn andre med søsken. møtes og snakkes oftere enn andre. de er ikke bortskjemte som jeg har merket, og absolutt vanlige mennesker. hun ene har alltid ønsket seg søsken.

syns ofte enebarn selv velger å få flere barn, gjerne mange. og de med mange søsken ofte velger å få ett selv. aner ikke om det stemmer generelt da
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp