Amming...

[Annemennemone]

Denne posten har jeg grua meg til å skrive, men samtidig trenger jeg å høre om det er andre "likesinnede" der ute, og høre deres erfaringer.

Jeg kjenner meg nesten 100 prosent sikker på at jeg ikke skal amme. Jeg ønsker ikke mange diskusjoner og utgreiinger om hvorfor jeg burde amme og påstander om at jeg er egoistisk. Selve avgjørelsen er ikke oppe for diskusjon med andre enn samboer og meg selv.

Kort fortalt er jeg overhodet ikke komfortabel med å amme. Ikke misforstå, jeg har INGEN problemer med amming generelt sett, og er f.eks fullt ut forkjemper for retten til å amme offentlig. Men jeg er samtidig fullt ut forkjemper for retten til å gjøre det som kjennes rett for en selv. For min del handler ikke valget om å tro at brystene endrer seg etter amming eller den slags. Det gjør de nok uansett, og de kroppslige forandringene etter graviditet og fødsel er jeg innforstått med og jeg aksepte de. Det ligger mye dypere enn som så, og er noe jeg har vanskelig for å forklare og sette ord på uten en lang utgreiing. Jeg er en oppegående voksen med evne til å ta informerte beslutninger. Jeg VET at man bør amme om man er fysisk i stand til det. Men psykisk vil det komme i veien for så mye for meg at jeg tror det ikke vil gå. Man skal aldri si aldri, men sannsynligheten tror jeg er forsvinnende liten for at jeg opplever det annerledes senere.

I morgen skal jeg til første time hos jordmor. Og jeg kjenner jeg gruer meg sånn til å snakke om det hvis det blir tema. Mine spørsmål til andre som har kjent på samme følelser:

1) burde jeg ta det opp med jordmor i morgen? På en måte er det greit å lufte det med en gang, men samtidig er jeg redd for å for lenge "pressperioden" om å amme.

2) hva er deres erfaringer i møte med helsevesenet i løpet av svangerskapet når amming er tema?

3) hvordan var det ved fødsel? Opplevde dere press om amming dersom dere i forkant hadde gitt beskjed om at amming mest sannsynligvis ikke ville være aktuelt?

4) andre tanker og tips?

 

[Hoppetau]

Kan ikke huske at amming var noe tema sist gang. Men du bør nok skrive det i fødebrevet. Jeg fikk mini til brystet ganske med en gang.

 

[Kms92]

Jeg har vel egentlig bare et svar angående spørsmål nr 1. Jeg tenker at det er lurt å ha jordmor som en støttespiller gjennom svangerskapet. En man kan lufte tanker og følelser med, som hører på deg og det du ønsker. Nå sier du at dette blir ditt første møte, så man vet jo aldri hvordan kjemien vil bli og slikt. Kommer tema om amming så kan du jo si ifra at du ønsker å snakke om det siden? Jeg regner kanskje med at hvis du synes det var et greit møte med jordmor så fortsetter du hos henne Da kan du jo ta opp temaet etterhvert som du føler det passer deg. Ingen har noe med hva du ønsker å gjøre med ditt barn. Det kommer helt sikkert mange råd gjennom svangerskapet og etter fødsel, men da får du heller lytte med et halvt øre dersom du ikke ønsker å snakke noe mer om det. Men som jeg sa innledningsvis; Jordmor bør være din støttespiller, så fortell gjerne det du tenker og føler etterhvert som det passer deg

 

[CS]

Denne posten har jeg grua meg til å skrive, men samtidig trenger jeg å høre om det er andre "likesinnede" der ute, og høre deres erfaringer.

Jeg kjenner meg nesten 100 prosent sikker på at jeg ikke skal amme. Jeg ønsker ikke mange diskusjoner og utgreiinger om hvorfor jeg burde amme og påstander om at jeg er egoistisk. Selve avgjørelsen er ikke oppe for diskusjon med andre enn samboer og meg selv.

Kort fortalt er jeg overhodet ikke komfortabel med å amme. Ikke misforstå, jeg har INGEN problemer med amming generelt sett, og er f.eks fullt ut forkjemper for retten til å amme offentlig. Men jeg er samtidig fullt ut forkjemper for retten til å gjøre det som kjennes rett for en selv. For min del handler ikke valget om å tro at brystene endrer seg etter amming eller den slags. Det gjør de nok uansett, og de kroppslige forandringene etter graviditet og fødsel er jeg innforstått med og jeg aksepte de. Det ligger mye dypere enn som så, og er noe jeg har vanskelig for å forklare og sette ord på uten en lang utgreiing. Jeg er en oppegående voksen med evne til å ta informerte beslutninger. Jeg VET at man bør amme om man er fysisk i stand til det. Men psykisk vil det komme i veien for så mye for meg at jeg tror det ikke vil gå. Man skal aldri si aldri, men sannsynligheten tror jeg er forsvinnende liten for at jeg opplever det annerledes senere.

I morgen skal jeg til første time hos jordmor. Og jeg kjenner jeg gruer meg sånn til å snakke om det hvis det blir tema. Mine spørsmål til andre som har kjent på samme følelser:

1) burde jeg ta det opp med jordmor i morgen? På en måte er det greit å lufte det med en gang, men samtidig er jeg redd for å for lenge "pressperioden" om å amme.

2) hva er deres erfaringer i møte med helsevesenet i løpet av svangerskapet når amming er tema?

3) hvordan var det ved fødsel? Opplevde dere press om amming dersom dere i forkant hadde gitt beskjed om at amming mest sannsynligvis ikke ville være aktuelt?

4) andre tanker og tips?

Jeg skjønner og forstår deg veldig godt! Og har også full respekt for at amming ikke er for alle!

Jeg valgte å ikke amme min førstefødte, ga klar beskjed om at det ikke var aktuelt både til jordmor og på sykehuset under fødsel.

Noe press opplevde jeg, men langt mindre med andremann! Da var jeg veldig åpen for å forsøke, men ikke i innstilt på å amme for enhver pris. Vi forsøkte en stund, men ble raskt flaske på lillebror også. Delammet et par-tre mnd, før vi bare brukte flaske[emoji4]

Mitt råd vil være at du er s klar og tydelig som du kan være! Jeg opplevde det mye lettere andre gang når jeg var mer voksen og kunne si rett ut at dette er mitt valg og jeg forventer at dere respekterer dette!

Håper du blir møtt med forståelse og respekt, jeg vet at det ikke er et «lett» valg![emoji173]️

 

[stromjenta]

Sånn btw, leste at nye retningslinjer innen sv.sk timene, var at amming skulle være et tema i uke 32.. Usikker når de trer i kraft, men kanskje like greit å nevne det for henne, lufte tankene dine [emoji4]

For meg er amming alfa omega, men har dull forståelse for de som velger alternativ [emoji4] Vi er alle forskjellige, og hvis dette henger over dine skuldre, så luft det dor din JM [emoji106]

 

[Lillevenn17]

Hei kjære deg
Jeg velger å svare deg som barnepleier i denne posten, da jeg jobber på barsel og er borti kvinner med ulike bakgrunner som har ulike ønsker og forutsetninger for barseltiden.

1) Jeg tenker at jo tidligere du tar det opp med jordmor, jo tydeligere viser du at dette er noe du har tenkt på en stund. Det kan godt hende hun vil stille deg en del spørsmål om hva/hvorfor du har bestemt deg for å ikke amme, samtidig tror jeg at hun da vil få muligheten til å tilpasse kontrollene. Hvis du ikke sier noe før mot slutten av sv.skapet tror jeg du bare gjør det ubehagelig for deg selv, at du kanskje blir redd for "denne gangen kommer hun til å ta opp ammingen". Jordmor skal være DIN støttespiller, og kan hjelpe deg med å formulere et ønskebrev til barsel.

3) Så lenge du har gitt beskjed om dine ønsker eller at du kanskje også viser dem et ønskebrev når du kommer inn til føden, så skal du ikke få noe press på det. Få gjerne formidlet at dette har du snakket med jordmor i sv.skapet om, at det ikke er en 'idé' du fikk umiddelbart etter fødsel. I retningslinjene for spedbarnsernæring fra helsedirektoratet står det "fullamming til 6mnd alder så lenge mor og barn er førnøyde med det". Denne setningen er en påminnelse til oss som jobber med barsel/helsestasjon at det er mors valg.

De gangene jeg møter mødre som ikke ønsker å amme/vil avslutte ammingen, spør jeg alltid om tanker rundt hvorfor og forklarer hvordan barseloppholdet vil bli framover. Grunnen til at jeg spør om hvorfor er fordi noen ganger er moren feilinformert ift. hva amming innebærer og at de derfor tror de ikke kan amme. Uansett er det mors valg og det SKAL respekteres gjennom hele barseloppholdet.

Jeg anbefaler alltid hudkontakt fordi det fremmer tilknytning, øyekontakt når barnet spiser, viser tilberedning av mme og langsom flaskemating for å unngå at barnet får i seg for mye mat.

4) For fødsel/barsel: Ha med deg en stram sportsbh som du tar på deg etter du har dusjet etter fødsel. Be om å få gi det første måltidet med flaske selv, hvis ikke kan det hende at jordmor eller barnepleier bare gjør det for deg. Involver partner (hvis du har), og be tidlig om å bli vist tilberedning av mme, få tips til hygiene og vask av flasker.
Når du har kommet hjem: du vil få en viss grad av brystspreng uansett om du stimulerer brystene eller ikke. Derfor er det viktig at du har en stram sportsbh som klemmer brystene "flate". Da tror brystene at de er fulle av melk, og slutter etterhvert å produsere. Spreng gjør ofte vondt, bruk gjerne varme på/ta en paracet, men IKKE klem ut melk for å lette på trykket. Da får brystene beskjed om å produsere mer melk.

Søk på nettet om langsom flaskemating. Det handler om å se og tolke barnets signaler underveis i måltidet for at barnet selv skal få bestemme hvor mye h*n skal spise. Det som fort kan skje ved flaskemating er at barnet bare svelger unna melken som renner inn i munnen, pga. tyngdekraften. Hvis barnet da egentlig er mett, kan det etterhvert påvirke vektoppgangen til at den går for kraftig opp.


Massemasse lykke til❤

 

[trina]

Denne posten har jeg grua meg til å skrive, men samtidig trenger jeg å høre om det er andre "likesinnede" der ute, og høre deres erfaringer.

Jeg kjenner meg nesten 100 prosent sikker på at jeg ikke skal amme. Jeg ønsker ikke mange diskusjoner og utgreiinger om hvorfor jeg burde amme og påstander om at jeg er egoistisk. Selve avgjørelsen er ikke oppe for diskusjon med andre enn samboer og meg selv.

Kort fortalt er jeg overhodet ikke komfortabel med å amme. Ikke misforstå, jeg har INGEN problemer med amming generelt sett, og er f.eks fullt ut forkjemper for retten til å amme offentlig. Men jeg er samtidig fullt ut forkjemper for retten til å gjøre det som kjennes rett for en selv. For min del handler ikke valget om å tro at brystene endrer seg etter amming eller den slags. Det gjør de nok uansett, og de kroppslige forandringene etter graviditet og fødsel er jeg innforstått med og jeg aksepte de. Det ligger mye dypere enn som så, og er noe jeg har vanskelig for å forklare og sette ord på uten en lang utgreiing. Jeg er en oppegående voksen med evne til å ta informerte beslutninger. Jeg VET at man bør amme om man er fysisk i stand til det. Men psykisk vil det komme i veien for så mye for meg at jeg tror det ikke vil gå. Man skal aldri si aldri, men sannsynligheten tror jeg er forsvinnende liten for at jeg opplever det annerledes senere.

I morgen skal jeg til første time hos jordmor. Og jeg kjenner jeg gruer meg sånn til å snakke om det hvis det blir tema. Mine spørsmål til andre som har kjent på samme følelser:

1) burde jeg ta det opp med jordmor i morgen? På en måte er det greit å lufte det med en gang, men samtidig er jeg redd for å for lenge "pressperioden" om å amme.

2) hva er deres erfaringer i møte med helsevesenet i løpet av svangerskapet når amming er tema?

3) hvordan var det ved fødsel? Opplevde dere press om amming dersom dere i forkant hadde gitt beskjed om at amming mest sannsynligvis ikke ville være aktuelt?

4) andre tanker og tips?

Jeg kjenner meg igjen, og kan trøste med at du er ikke alene!

Jeg ammet første til hu var 2 (!)
Det skjer ikke igjen for å si det sånn!

 

[Moderator Kristin]

Jeg valgte å ikke amme under mitt svangerskap muligens på samme grunnlag som deg.

Jeg fortalte JM ganske tidlig om at amming ikke kom til å skje og at dette ikke var et tema vi trengte å ta opp noe mere, fordi jeg vet alt det med anbefalinger.

Den JM maste ikke noe mere om det.
Men samtlige JM på sykehuset spurte om jeg ikke skulle amme, selv om det stod i papirene mine at jeg ikke skulle amme. Så det må du kansje være forbredt på. Samme med venner og familie som ser deg mate med flaske.

Trist at det skaø være sånn. Men husk at mamming før amming er viktig det også

 

[Dragen]

Denne posten har jeg grua meg til å skrive, men samtidig trenger jeg å høre om det er andre "likesinnede" der ute, og høre deres erfaringer.

Jeg kjenner meg nesten 100 prosent sikker på at jeg ikke skal amme. Jeg ønsker ikke mange diskusjoner og utgreiinger om hvorfor jeg burde amme og påstander om at jeg er egoistisk. Selve avgjørelsen er ikke oppe for diskusjon med andre enn samboer og meg selv.

Kort fortalt er jeg overhodet ikke komfortabel med å amme. Ikke misforstå, jeg har INGEN problemer med amming generelt sett, og er f.eks fullt ut forkjemper for retten til å amme offentlig. Men jeg er samtidig fullt ut forkjemper for retten til å gjøre det som kjennes rett for en selv. For min del handler ikke valget om å tro at brystene endrer seg etter amming eller den slags. Det gjør de nok uansett, og de kroppslige forandringene etter graviditet og fødsel er jeg innforstått med og jeg aksepte de. Det ligger mye dypere enn som så, og er noe jeg har vanskelig for å forklare og sette ord på uten en lang utgreiing. Jeg er en oppegående voksen med evne til å ta informerte beslutninger. Jeg VET at man bør amme om man er fysisk i stand til det. Men psykisk vil det komme i veien for så mye for meg at jeg tror det ikke vil gå. Man skal aldri si aldri, men sannsynligheten tror jeg er forsvinnende liten for at jeg opplever det annerledes senere.

I morgen skal jeg til første time hos jordmor. Og jeg kjenner jeg gruer meg sånn til å snakke om det hvis det blir tema. Mine spørsmål til andre som har kjent på samme følelser:

1) burde jeg ta det opp med jordmor i morgen? På en måte er det greit å lufte det med en gang, men samtidig er jeg redd for å for lenge "pressperioden" om å amme.

2) hva er deres erfaringer i møte med helsevesenet i løpet av svangerskapet når amming er tema?

3) hvordan var det ved fødsel? Opplevde dere press om amming dersom dere i forkant hadde gitt beskjed om at amming mest sannsynligvis ikke ville være aktuelt?

4) andre tanker og tips?

Du burde ta det opp med jordmor og kanskje du får hjelp til å håndtere følelsene dine rundt amming. Kanskje såpass mye at du kan amme en stund.

Helsepersonell vil det beste for deg og baby, og vil prøve å hjelpe deg til å komme over "ammefrykten"

Det kan være det endrer seg og at det føles naturlig når du får baby på brystet. Jeg syntes det var merkelig første gangen jeg ammet eldste, men det gikk over. Jeg hadde grua meg til amminga.

 

[Terne]

Kanskje det endrer seg, som Dragen sier, men hvis ikke syns jeg du skal høre på mange gode råd her og ta det opp med jm så fort som mulig.

Jeg var fryktelig deprimert i mitt første svangerskap og det var HELT uaktuelt å amme. Endret oppfatning i slutten av svangerskapet da depresjonen lettet og forsøkte likevel. Endte med lite amming, delpumping og 80-90% flaskemating etter 4 mnd.

Merker absolutt ingen forskjell på tilknytning eller noe annet ifht sønnen min som ble ammet i 18 mnd.

Barnet trenger en mamma, den jobben klarer du best ved å også ivareta deg selv