Forrige gang, da det var første barn, hadde jeg ikke tenkt at amming kunne bli et problem, jeg var bare sikker på at jeg ville amme. Da sønnen min var ute startet det, han ville ikke gape/suge. Jeg prøvde alt og fikk hjelp på sykehuset da jeg var på barsel og etterpå, ingenting hjalp. Jeg pumpet meg hele tiden for å opprettholde produksjonen, men jeg gav opp å legge han til etter 10 uker. Men jeg fortsatte å pumpe meg, siden det gikk greit(hadde MYE melk) og siden vi har allergi i familien. Det er jo best med morsmelk, men får man ikke til amming og det blir bare stress synes jeg man bare skal gå over til erstatning. Jeg fortsatte å pumpe til han var nesten et år, og jeg hadde masse i fryseren som han fikk etter det også. Jeg er veldig glad for at jeg klarte det.
Denne gangen tenker jeg at jeg tar det som det kommer, alle barn er forskjellig og forhåpentligvis gaper h*n og suger bra nok. Tror ikke jeg gidder å pumpe meg så lenge dersom det skulle skje igjen. Håper jeg får til amming denne gangen, fordi det er utrolig stress å drive med flaskemating når man er ute på ting, særlig pumpingen, jeg har bokstavelig talt pumpet meg over alt[;)]
Jeg mener det burde vært mer fokus på amming i forkant og at dette kan by på problemer. Det er faktisk ikke så naturlig som mange skal ha det til, de aller fleste jeg kjenner har hatt ammeproblemer. Det skal ikke være stress å amme, da er det bedre å gi flaske!