Amming, gruer meg veldig..

[Nøttespire]

Nå nærmer det seg, og jeg må si at jeg gruer meg skikkelig til ammingen. Jeg gruer meg ikke til fødsel, ikke til tiden etter - annet enn amming. Jeg har alltid hatt utrolig såre nipler, og jeg er utrolig redd for bland annet at det skal føles helt feil for meg å amme. Jeg har alltid vært innstilt på å amme, helt til den siste tiden hvor jeg egentlig bare er redd og nervøs for det. Jeg leser litt på ammehjelpen, og får nesten tårer i øynene fordi jeg har så blanda følelser ang dette. Føler at om en ikke får til å amme, og evt gir seg litt fort(noe jeg er flink på), så blir det stigmatisert og sett ned på.
Svigerinnen min er ammehjelper, men vi har et komplisert forhold - og hun har en tendens til å ta over styringen og bli veldig sur når ting ikke går slik som hun hadde tenkt. Og det gjelder også når det kommer til andre mennesker..

Er det noen her som har erfaringer med dette, og kanskje har opplevd at det har gått fint?

 

[Tulipen]

Hadde ikke negative følelser angående amming på forhånd, men var veldig redd for å ikke få det til. Det gikk helt av seg selv hos meg og jeg var en av de heldige som hadde masse melk og baby som tok det med en gang. Å amme var for meg en veldig god opplevelse og selv om det var sårt og vondt i starten, så gikk det over. Da merket jeg det ikke. Jeg kan anbefale brystskjold som avlastning til dagene i begynnelsen Brukte det en gang i blant når det var veldig sårt, sånn at nipplene fikk hvilt litt.
Håper du klarer å slutte å grue deg Det kan hende det går helt fint. Også dersom det ikke går, vil det også gå fint. Det lover jeg

 

[Frk.Eplefrø]

Jeg var litt nervøs for amming før første fødsel, men det gikk helt fint. Synes det var koselig og til og med det å amme midt på natten var kos. Men jeg var i ferd med å gi opp helt i starten. Det var utrolig vondt og sårt, og jeg gruet meg til hver gang jeg måtte amme. Til slutt sa samboer at nok er nok - og gikk for å kjøpe mme. Jeg nektet å gi meg, og fra da av gikk det fint Jeg brukte aldri brystskjold, men brukte både multimam kompresser og purelan

Jeg ville gitt amming noen sjanser, men det viktigste er at babyen får mat. Og om det beste for dere ender opp med å bli mme så er det deres valg. Det er noe ingen andre har noe med å gjøre

 

[Neya]

Hei kjære du. Da jeg fikk min første var det kun amming som gjaldt i hodet mitt. Jeg grudde meg ikke før, men fikk vondt, brystbetennelse og jeg syntes ikke noe var koselig. :-( pluss en baby som ikke var veldig fornøyd heller. Her endte det med mme og jeg angret aldri på det. Det jeg mener er at uansett hvordan det går med deg så er ingenting et nederlag. Barnet fortjener en mamma som er oppegående og kan gi all sin kjærlighet. Amming eller ikke. Det viktigste er hudkontakt og masse kos. Det er kanskje vanskeligst første gangen når man liksom skal gjøre alt på den «riktige» måten. Men ingen har svaret på hva som er riktig for dere. En vil alltid møte på forståsegpåere, i alle sammenhenger av oppdragelse. Jeg har flasket opp to jenter pga at ting ble trøblete, men skal uansett gi ammingen en sjanse denne gangen. Skal sies at det er 11 år siden sist så jeg går inn med friskt mot gjør det som du føler blir riktig, ikke bry deg om hva andre mener, selv om det er lett å si... ønsker deg uansett lykke til, amming eller ikke Du gjør det beste for den lille uansett. God klem

 

[ønsker så inderlig en liten sp]

Aldri hatt negativ holdning til det men.. Kan dele min erfaring...
Første jenta mi gikk alt topp topp. Kom raskt igang... Ingen problem alt bare kos og fryd. Hun var ikke så grådig lita jenta da...
Med neste mann som var en gutt... Hadde vi veldig trøblete start... Sugde feil... Skulle ha oupp 24/7..hele tiden altså. Jeg ble sår sprakk... Alt virket håpløst.. Følte meg mislykket.. Ga mme bitte litt noen dager for å prøve å heale meg... Var på nippet til å gi opp.. For alt var feil.. Men tilslutt så ble det bedre og ting gikk på skinner igjen...
Denne gangen håper jeg at jeg får det til... Men tenker hvis det ikke går så er det ikke et nederlag om det ikke går.
Prøv å hold deg positiv til det... Og hvis du finner ut at det ikke går.. Og du har prøvd så går det ikke. Babyen har det bra når mor har det bra.
Mamming før amming noe som heter.

 

[Cupcake90]

Var åpen for amming første gang, men han ble født i uke 37 og var under 3 kg jeg ammet i ca 1 mnd før jeg måtte gi meg. Fikk stort sår på den ene nippelen så jeg kunne ikke amme mer, det gjorde kjempevondt. Måtte gå over på mme (i mitt hode var det midlertidig) men følte jeg hadde mye mer kontroll på hvor mye mat han faktisk fikk i seg. Så da gikk jeg over til mme for fullt og angret aldri. På føden følte jeg meg pressa til amming, og der måtte de også til med mme fordi jeg ikke fikk det skikkelig til. Denne gang skal jeg virkelig prøve igjen, og være flinkere med skjold om jeg begynner å få sår, men om jeg ikke får det til denne gang heller så stresser jeg ikke. Mme er virkelig god erstatning og om du ikke får til ammingen etter å ha prøvd så må jeg virkelig si at mme for min del ikke var et nederlag. Jeg ble mer fornøyd for jeg stressa ikke lengre og da kunne også pappaen stå opp med småen å mate om natta.

 

[Bkno0761410]

Husker første gangen jeg også med baby på 2,6 kg født i uke 37... Han var sulten døgnet rundt i ukesvis og hadde mye å ta igjen. Jeg var helt utslitt. Jeg skulle ikke gi meg og ville gjøre alt «riktig» siden det var første gang. Tror kanskje vi hadde fått en bedre barseltid med MME, men ble bare irritert når noen foreslo det siden det kan være veldig sårt å få gode råd når man akkurat er blitt mor og i tillegg er helt på felgen! Fikk det heldigvis veldig koselig etterhvert som han roet seg ned etter ca 2-3 mnd. Med neste baby var jeg mye mer åpen for å bruke MME, men da var ikke behovet der for hun ble skikkelig mett på null tid. Amming kan være helt fantastisk eller noe herk!!

 

[rosa.sommerfugl]

Jeg hadde ikke tenkt noe særlig på ammingen på forhånd, annet enn at jeg ønsket å amme. Her gikk det knirkefritt fra første stund, og det ble ikke vondt før han bikket året og begynte å bite Frem til det måtte jeg ofte sjekke om han hadde sluppet taket fordi jeg ikke kjente at han lå der. Har ganske sensitive brystknopper og blir feks veldig sår av å ha våt bikini på stranden etc, men ammingen her gikk veldig fint. Er spent på om det blir det samme med lillesøster, jeg krysser fingrene Er det noe du tenker mye på ville jeg tatt det opp med jordmor

 

[Oversøster81]

Jeg har ammet alle mine 4 barn og ønsker å amme mitt 5te barn som kommer snart. Ved alle mine 3 første barn, slet jeg med såre og vonde brystknopper. Tenkte når jeg skulle ha nr 4 at jeg ville gjøre alt jeg kunne for å unngå såre brystknopper. Så i tiden før fødsel leste jeg og så videoer fra ammehjelpen. Der lærte jeg hvordan man skal holde og koble barnet til brystet. Grepet jeg brukte kalles "burgergrepet". Jeg startet med engang å bruke dette grepet etter 4de mann ble født. Og for første gang ble brystknoppene ikke såre

 

[LilleLykkeBolla]

Jeg tenker at du må gjøre det som føles rett for deg, og ingen valg er feil
Amme, mme, pumpe eller en blanding.. Så lenge barnet får mat og blir mett og god er det det som teller

Men å ha lett såre bryst vorter kjenner jeg godt til og vil bare tipse deg allerede om å smøre med bepathen krem på kveldene, denne skal bygge opp huden og kan være med på å styrke huden på niplene

Ellers vil jeg anbefale og være flink å smøre pyrilan og bepathen på niplene ved hver amming(ikke begge kremer samtidig, men pyrilan på dagtid og evt bepathen før man legger seg) om du skulle velge å amme

Jeg selv har slitt mye med ammingen på første mann og var flere ganger på tur til å gi opp.. jeg gjorde det ikke og fikk ammet til barnet var 1 år men det var en kamp og jeg er veldig usikker på om jeg ville gjort det igjen..

 

[Mona-B]

Jeg hadde skikkelig ammeangst med første. Jeg frykta veldig den følelsen av at noen skulle suge noe ut av meg. Slet skikkelig led dette, og syns også at det var vanskelig med sykepleierne som bare skulle presse seg på og få barbet til å amme.
Men det gikk over all forventning når jeg først fikk det til!
Jeg forstår veldig godt frykten, men skriv gjerne et barselbrev eller gi beskjed om at du sliter med det som du sier.

Det finnes også skjold du kan bruke ved amming om man får såre nipler eller er overfølsom!

Vil også legge til at det er fullt lov å ikke ønske å amme det er det vi har mme til

 

[Bkno7601992]

Å ikkje amma e ikkje unaturlig! Du må gjer da du føle for å kapasitet te. Ka alle andre romdt deg seie å meine betyr nada. Gjer da som e best for deg

 

[Starflower]

Jeg liker ikke amming, men jeg gjør det likevel. Jeg syntes følelsen er ubehagelig og jeg syntes det griser fælt og er skikkelig klissete og ekkelt. Jeg fikk et prematurt barn, så jeg måtte begynne med pumping. Når jeg satt på barsel og pumpet så ble jeg kvalm av hvor ekkelt jeg syntes det var. Tror det har noe med at stimulering av brystknoppene til nå har vært noe seksuelt og når det nå absolutt ikke har noe med det å gjøre så er det en veldig rar følelse. Jeg må bruke ammeskjold fordi vesla ikke tar tak selv helt enda, så jeg vil nok få litt mer vondt etterhvert, men så langt har det ikke vært noe særlig vondt og jeg har (hadde) ganske sensitive nipler. Jeg gledet meg til å amme fordi det skulle være noe koselig og vakkert, for meg er det bare et evig slit. Jeg har store myke bryster, så ammingen er bare en time med meg som prøver å ikke kvæle ungen med puppen min og et ammeskjold som fyller seg og blir revet av av et barnehode som gaper i ville veier slik at melka flyter over alt. Prøver jeg uten så begynner det å lekke melk mens hun gaper i øst og vest så hele ansiktet til frøkna er fullt i melk før hun i det hele tatt klarer å finne veien til brystknoppen.

Jeg tror ikke du trenger å grue deg. Det er nok ikke helt som forventet uansett, det er en veldig spesiell ting og jeg tror at folk opplever det forskjellig. Jeg kommer til å fortsette med amming fordi jeg syntes det er fint å kunne ha perfekt temperert mat tilgjengelig på et øyeblikk. De er utrolig flinke til å vise hvordan man gjør det på sykehuset. Jeg hater nakenhet og at folk tar på meg, men på sykehuset var det bare naturlig og jeg tror aldri jeg har hatt så mange mennesker klå meg på brystene på så kort tid før. Jeg fikk så utrolig mye hjelp og det tok litt tid før det satt. Jeg var under den oppfatningen at ammingen ville komme til meg naturlig fordi vi er laget sånn. Det var absolutt ikke sånn, jeg trengte den hjelpen og jeg var utrolig glad for den. Fikk hjelp flere ganger av mange forskjellige jordmødre og sykepleiere, lærte noe nytt hver gang. Du trenger virkelig ikke bekymre deg, ta det som det kommer, funker det ikke for deg så har du i hvert fall prøvd!

 

[Lilutta]

Sniker.

Jeg har alltid hatt overfølsomme brystvorter, og får vondt når noe såvidt streifer borti. Så jeg var også veldig spent på hvordan det ville gå å amme. Men for min del gikk det faktisk helt fint - og jeg ammet i 2,5 år