Det er opp til hver enkelt hvorvidt og hvor lenge de ønsker å amme, og i utgangspunktet er det ingen som kan sette seg inn i hvordan det oppleves for de forskjellige. Enig i at tilfeldige bekjente og ukjente bør styre seg for å stikke nesa si i andres saker, men det er som noen sa; gravide og ferske mødre er på en måte "allemannseie". Jeg vet ikke om jeg vil si at jeg har følt så mye ammepress, for meg er det en vesentlig forskjell på det og å reklamere for og understreke alle fordelene ved amming. Når man imidlertid forteller noen at man ikke kan amme og de begynner å stille spørsmål ved det, da går de for langt spør du meg.
Å måtte gi opp ammingen føltes som et nederlag der og da, men jeg ser jo i ettertid at det var det beste jeg kunne gjøre for oss begge. Han lærte aldri å suge skikkelig pga sykdom, noe som førte til at han ikke la på seg mer enn noen få gram i uka. Med en gråtende, sulten unge og en fødselsdepresjon på trappene må jeg innrømme at å gå over til flaske ga hele familien en helt ny tilværelse. Endelig klarte jeg å kose meg og nyte mammatilværelsen, og jeg har troa på at det å ha det bra som mor henger sammen med barnets trivsel. Overgangen til mme gikk gradvis - begynte som supplement til puppen, men det gikk ikke lenge før han kontant nektet å ta pupp uansett hvor lenge jeg prøvde.
Jeg må si at jeg kjenner jeg blir litt oppgitt og lei meg når noen sier at de ikke orker/gidder å amme (ikke rettet mot deg, HI) når de egentlig er i utmerket stand til å gjøre det. Som jeg sa innledningsvis har jo alle sine grunner og det er ikke noe jeg har noe med, men jeg personlig kan ikke forstå de som synes det er for slitsomt å amme fordi de må opp noen ganger om natta og har et konstant vedheng - det er jo sånn det er å få barn. Det har vel hovedsakelig med at jeg så gjerne skulle vært i stand til å gjøre det selv.
