Kjokkabållo
Glad i forumet
Følte skikkelig ammepress når jeg fikk førstemann i 2003, da var jeg en uviten ung jente på 17år.
Etter som jeg selv var flaskebarn var det naturlig for meg å kjøpe pumpe og flasker for å ha på lur.
Var egentlig usikker på om jeg ville amme i det hele tatt før jeg fikk pjokken. For meg føltes ikke det naturlig.
MEN så har vi denne kjekke slekta til mannen (tanter pluss den eldre garde)
Du ammer vel??!! Du må amme!!! Hvorfor ammer du ikke??!! Jeg kan hjelpe deg å legge ham til!! Osv...
Jeg prøvde å amme. Men endte med pumping i noen uker. Følte meg misslykket som mor. Ble ganske ned stemt og lei de første månedene.
Hadde deres stemmer i hode hver gang han fikk flaske. Var det virkelig så viktig å amme.
Alle på barselgruppa ammet. Kun meg med flaske.
Med andre mann(21år) gikk jeg fort til pumpa for jeg hadde så såre brystvorter pluss at jeg virkelig ikke ville amme. Husket hvordan det var forgje gang.
Begynte å røyke igjen etter tre uker så da var det like greit at jeg gikk over til mme selv om de anbefaler at man gir mm.
Alt gikk myyye lettere. Etter tredje uka sov han faktisk natta rundt . En drøm for å si det sånn.
Så er det denne gang (24år). Nå har jeg virkelig lagt ammepress på meg selv.
Denne gang VILLE jeg virkelig amme. Hadde ikke kjøpt inn pumpe denne gang. (finner ikke den gamle etter all flytting)
Jeg har gråtet meg gjennom x-antall ammestunder pga smerter og såre brystvorter.
Har hvert på nippe til å droppe hele greia maaange ganger. Når jeg hadde hjemme besøk av helsesøster så sa jeg og at jeg ville.Men at jeg vurderte å slutte.
Men hun sa jeg skulle prøve nesesprayen og at den smerten jeg kjente kunne være sopp. så da var det innkjøp av nesespray og soppmiddel.
Håpet på det beste. Smerten gikk vekk etter en dag, men såre brystvorter er å blir et problem. Har brukt brystskjold i en uke nå å det hjelper ikke veldig. Blør fremdeles fra såret på brystvorten. Nesesprayen funker best på ene puppen.
Var hos helsesøster nå på tirsdag, å da ville jeg bare gråte. Nå har snuppa begynt å få så vond mage. Jeg spiser ikke noe særlig med negativ mat heller. Men tror det er pga dårlig sugeteknikk for nå har hun begynt å smatte skikkelig når hun drikke.
Gruer meg til hver amming. Føler jeg sitter å ammer heeeele dagen å heeeeele kvelden. Helsesøster kom bare med nye ting jeg kunne kjøpe å prøve.
Flere ganger de siste uka har jeg ville slutte å amme, å på butikken har jeg ville tatt den store Nan pakken i stede for de ferdig utblandet.
Mannen min sier at hvis jeg har den store pakken vil det bli lettere å gi slipp på ammingen. Å han vet hvor mye jeg vil amme å hvor frustrert jeg er de gangene jeg ikke får til ammingen.Men han ser og hvor glad jeg blir når hun sutter rett og jeg ikke får vondt. Så han er det ikke mye hjelp i.
Andre venner som bare har positivt å si om ammingen sier at jeg ikke må gi opp.
Men Jeg ser og svart på det på grunn av at jeg om ikke så alt for lenge kommer til å sitte alene med tre små i en uke av gangen. Å jeg kan ikke sitte å amme heeeele dagen da. Å hvis hun skal fortsette med denne mage vondten så kommer jeg til å slite veldig.
Kjenner allerede nå at ting sliter på kroppen. Gruer meg virkelig til å være alene.Tungt å stå opp om morgenen for jeg vet hva dagen bringer.(skriking,amming og konstant sofa sitting)
Gav henne en flakse med mme før jeg pumpet meg i dag. Tenkte jeg skulle sjekke om det er jeg som spiser noe feil eller om det er suttingen som er feil.
Trillet noen tårer da pluss følelsen av å være dårlig mor kom igjen.
Hvorfor skal ting være så vanskelig??
Hvorfor kan ikke amming være lett. Det er jo en så naturlig ting.
Setter stor pris på all støtte jeg har fått her på bv og av venner med denne amminga denne gang. Men hvorfor sier ingen dropp amminga å gå over til mme når de ser jeg sliter.
Jeg klarer ikke å ta det store skritte selv uten å føle meg misslykket Nok en gang.
Dette ble sikkert rotete men men.
Etter som jeg selv var flaskebarn var det naturlig for meg å kjøpe pumpe og flasker for å ha på lur.
Var egentlig usikker på om jeg ville amme i det hele tatt før jeg fikk pjokken. For meg føltes ikke det naturlig.
MEN så har vi denne kjekke slekta til mannen (tanter pluss den eldre garde)
Du ammer vel??!! Du må amme!!! Hvorfor ammer du ikke??!! Jeg kan hjelpe deg å legge ham til!! Osv...
Jeg prøvde å amme. Men endte med pumping i noen uker. Følte meg misslykket som mor. Ble ganske ned stemt og lei de første månedene.
Hadde deres stemmer i hode hver gang han fikk flaske. Var det virkelig så viktig å amme.
Alle på barselgruppa ammet. Kun meg med flaske.
Med andre mann(21år) gikk jeg fort til pumpa for jeg hadde så såre brystvorter pluss at jeg virkelig ikke ville amme. Husket hvordan det var forgje gang.
Begynte å røyke igjen etter tre uker så da var det like greit at jeg gikk over til mme selv om de anbefaler at man gir mm.
Alt gikk myyye lettere. Etter tredje uka sov han faktisk natta rundt . En drøm for å si det sånn.
Så er det denne gang (24år). Nå har jeg virkelig lagt ammepress på meg selv.
Denne gang VILLE jeg virkelig amme. Hadde ikke kjøpt inn pumpe denne gang. (finner ikke den gamle etter all flytting)
Jeg har gråtet meg gjennom x-antall ammestunder pga smerter og såre brystvorter.
Har hvert på nippe til å droppe hele greia maaange ganger. Når jeg hadde hjemme besøk av helsesøster så sa jeg og at jeg ville.Men at jeg vurderte å slutte.
Men hun sa jeg skulle prøve nesesprayen og at den smerten jeg kjente kunne være sopp. så da var det innkjøp av nesespray og soppmiddel.
Håpet på det beste. Smerten gikk vekk etter en dag, men såre brystvorter er å blir et problem. Har brukt brystskjold i en uke nå å det hjelper ikke veldig. Blør fremdeles fra såret på brystvorten. Nesesprayen funker best på ene puppen.
Var hos helsesøster nå på tirsdag, å da ville jeg bare gråte. Nå har snuppa begynt å få så vond mage. Jeg spiser ikke noe særlig med negativ mat heller. Men tror det er pga dårlig sugeteknikk for nå har hun begynt å smatte skikkelig når hun drikke.
Gruer meg til hver amming. Føler jeg sitter å ammer heeeele dagen å heeeeele kvelden. Helsesøster kom bare med nye ting jeg kunne kjøpe å prøve.
Flere ganger de siste uka har jeg ville slutte å amme, å på butikken har jeg ville tatt den store Nan pakken i stede for de ferdig utblandet.
Mannen min sier at hvis jeg har den store pakken vil det bli lettere å gi slipp på ammingen. Å han vet hvor mye jeg vil amme å hvor frustrert jeg er de gangene jeg ikke får til ammingen.Men han ser og hvor glad jeg blir når hun sutter rett og jeg ikke får vondt. Så han er det ikke mye hjelp i.
Andre venner som bare har positivt å si om ammingen sier at jeg ikke må gi opp.
Men Jeg ser og svart på det på grunn av at jeg om ikke så alt for lenge kommer til å sitte alene med tre små i en uke av gangen. Å jeg kan ikke sitte å amme heeeele dagen da. Å hvis hun skal fortsette med denne mage vondten så kommer jeg til å slite veldig.
Kjenner allerede nå at ting sliter på kroppen. Gruer meg virkelig til å være alene.Tungt å stå opp om morgenen for jeg vet hva dagen bringer.(skriking,amming og konstant sofa sitting)
Gav henne en flakse med mme før jeg pumpet meg i dag. Tenkte jeg skulle sjekke om det er jeg som spiser noe feil eller om det er suttingen som er feil.
Trillet noen tårer da pluss følelsen av å være dårlig mor kom igjen.
Hvorfor skal ting være så vanskelig??
Hvorfor kan ikke amming være lett. Det er jo en så naturlig ting.
Setter stor pris på all støtte jeg har fått her på bv og av venner med denne amminga denne gang. Men hvorfor sier ingen dropp amminga å gå over til mme når de ser jeg sliter.
Jeg klarer ikke å ta det store skritte selv uten å føle meg misslykket Nok en gang.
Dette ble sikkert rotete men men.