Ambivalent

[Nikaline]

Vi hadde egentlig ikke tenkt til å få flere, og hadde snakket om at mannen skulle sterilisere seg. Siden vi fortsatt er så ung har vi avventet med å ta en beslutning da vi ikke ville angre på en avgjørelse hvis vi ombestemte oss.

Graviditeten var ikke planlagt og kom som et sjokk på oss begge da vi har brukt prevensjon.
Vi hadde lent oss langt i retningen om at to var nok for oss, men så skjedde det da.

Vi har snakket om abort, men det er noe jeg alltid har sagt at jeg ikke vil gjøre og jeg ville aldri havne i denne situasjonen. Etter mye betenkning har vi bestemt oss for å beholde og vi begge tror det blir det rette for oss, men jeg finner liksom ikke helt gleden enda. Noen som har vært i en lignende situasjon, tidligere eller nå?
Jeg vet at jeg kommer til å elske barnet, men jeg bekymrer meg kanskje mer nå for graviditeten (som alltid har vært et helvete for meg) og hvordan ting blir med 3.

 

[3barnsmamma1]

Vi hadde egentlig ikke tenkt til å få flere, og hadde snakket om at mannen skulle sterilisere seg. Siden vi fortsatt er så ung har vi avventet med å ta en beslutning da vi ikke ville angre på en avgjørelse hvis vi ombestemte oss.

Graviditeten var ikke planlagt og kom som et sjokk på oss begge da vi har brukt prevensjon.
Vi hadde lent oss langt i retningen om at to var nok for oss, men så skjedde det da.

Vi har snakket om abort, men det er noe jeg alltid har sagt at jeg ikke vil gjøre og jeg ville aldri havne i denne situasjonen. Etter mye betenkning har vi bestemt oss for å beholde og vi begge tror det blir det rette for oss, men jeg finner liksom ikke helt gleden enda. Noen som har vært i en lignende situasjon, tidligere eller nå?
Jeg vet at jeg kommer til å elske barnet, men jeg bekymrer meg kanskje mer nå for graviditeten (som alltid har vært et helvete for meg) og hvordan ting blir med 3.

Kan kjenne meg litt igjen. Vi har ikke brukt prevensjon nå, men sluttet i desember. Har liksom tenkt at det er ikke sikkert jeg kan få flere barn, og har egentlig mye jeg ønsker å gjøre innen jobb og utdanning. Så når vi fikk den positive testen ble jeg både glad men også veldig «nå går arbeidsdrømmen i dass».. men tenker at det er helt normalt

 

[Nikaline]

Ja, har nettopp startet i ny jobb selv og er ferdig med utdanningen nå om noen uker. Hvis jeg blir dårlig i svangerskapet, slik som tidligere, blir jeg sykemeldt fra ca uke 7 og ut… Har så lite lyst

 

[3barnsmamma1]

Ja, har nettopp startet i ny jobb selv og er ferdig med utdanningen nå om noen uker. Hvis jeg blir dårlig i svangerskapet, slik som tidligere, blir jeg sykemeldt fra ca uke 7 og ut… Har så lite lyst

I mine forrige svangerskap har jeg gått skole eller akkurat skulle begynt men måtte hatt permisjon og sykemelding pga hyperemesis. I sist svangerskap var jeg innlagt første gang i uke 8(!) Startet i jobb i Januar og redd for at jeg må bli sykemeldt igjen

 

[AilOn]

Jeg trur dette er mer vanlig enn man kanskje snakker om.
Vår er planlagt, men likevel så tenker jeg som deg. (Og gjorde også under planleggingen.)
Hvordan blir livet med 3 barn. Nå er ungene mine endelig store også setter jeg igang igjen, når får jeg «livet tilbake», mange ting vi må utsette, mange ting vi går glipp av.

Om dette er noe du kjenner veldig på, og som er mye mer vondt enn godt, så ville jeg kanskje bedt om samtaler med noen.

Amathea er lavterskeltilbud for akkurat dette tema.
https://www.amathea.no/tjenester/valgsamtale
De kan du snakke med selv om du allerede har valgt å beholde, for å sortere tanker og følelser.

 

[Nikaline]

Jeg trur dette er mer vanlig enn man kanskje snakker om.
Vår er planlagt, men likevel så tenker jeg som deg. (Og gjorde også under planleggingen.)
Hvordan blir livet med 3 barn. Nå er ungene mine endelig store også setter jeg igang igjen, når får jeg «livet tilbake», mange ting vi må utsette, mange ting vi går glipp av.

Om dette er noe du kjenner veldig på, og som er mye mer vondt enn godt, så ville jeg kanskje bedt om samtaler med noen.

Amathea er lavterskeltilbud for akkurat dette tema.
https://www.amathea.no/tjenester/valgsamtale
De kan du snakke med selv om du allerede har valgt å beholde, for å sortere tanker og følelser.

Takk Jeg hadde avtale på gynekologisk avdeling for samtale, men avbestilte den. Jeg vet at jeg kommer til å se på barna mine å tenke at jeg valgte bort en av dem hvis jeg tar abort.
Jeg er ikke mot abort hvis det er rett for andre, men har alltid vært det for meg selv. Jeg vet at jeg ikke klarer å gjennomføre det..

Det er nok mest det å starte på nytt. Minste er endelig så gammel at ting har roet seg, det blir 8 år mellom minste og største. Jeg vil egentlig studere mer på sikt, men med tre barn ser jeg mørkt på det. Var tungt nok med to. Også har jeg nettopp startet i ny jobb, og vært sykemeldt og innlagt i begge svangerskapene mine tidligere, fra uke 7, så jeg bare hater tanken på at jeg blir borte når de trenger meg.

Jeg har et vikariat nå, så det var nå jeg skulle vise meg frem til den andre stillingen jeg egentlig vil ha. Det har vært klart fra intervjuet at de vil ha meg over i en annen stilling, men de hadde ikke den nå og har fått ansettelsesfrys, så for å få meg inn er jeg i denne nå.

 

[Nikaline]

Jeg elsker barna og familielivet mer enn jobben og høyere utdanning, så jeg må bare minne meg selv på at ting ordner seg uansett. Vi har alt vi trenger og mer til. Bare godt å få ut tankene sine litt til fremmede

 

[3barnsmamma1]

Jeg elsker barna og familielivet mer enn jobben og høyere utdanning, så jeg må bare minne meg selv på at ting ordner seg uansett. Vi har alt vi trenger og mer til. Bare godt å få ut tankene sine litt til fremmede

Forstår deg veldig godt men tror det er bra å lufte tankene om sånt, for det er fortsatt veldig tabu! Og forresten, så deg på fb gruppa, du bor på hjemstedet mitt

 

[Nikaline]

Forstår deg veldig godt men tror det er bra å lufte tankene om sånt, for det er fortsatt veldig tabu! Og forresten, så deg på fb gruppa, du bor på hjemstedet mitt

Åh, liten verden. Ble nesten litt overrasket over at ingen jeg kjente var i gruppe allerede
Vi flyttet dit i fjor og trives veldig godt.

 

[Montessoripedagog]

Forstår deg godt
For min del var denne babyen veldig ønsket og planlagt, men jeg har mang en gang tenkt at "vil jeg virkelig gi opp det behagelige livet jeg/vi har nå for et barn???" Ikke at det ligner din situasjon i det hele tatt, men som ChubbyN sier så er nok slike tanker mer vanlig enn man skulle tro. Til og med når barnet er ønsket/planlagt.
Og med din erfaring med tidligere graviditeter så skjønner jeg godt at du synes det er vanskelig. Samtidig så tenker jeg at du sier at du er ung, og da tenker jeg at du har god tid på deg til både jobb og studier, selv om ting kanskje blir satt litt på vent noen år.

 

[Nikaline]

Forstår deg godt
For min del var denne babyen veldig ønsket og planlagt, men jeg har mang en gang tenkt at "vil jeg virkelig gi opp det behagelige livet jeg/vi har nå for et barn???" Ikke at det ligner din situasjon i det hele tatt, men som ChubbyN sier så er nok slike tanker mer vanlig enn man skulle tro. Til og med når barnet er ønsket/planlagt.
Og med din erfaring med tidligere graviditeter så skjønner jeg godt at du synes det er vanskelig. Samtidig så tenker jeg at du sier at du er ung, og da tenker jeg at du har god tid på deg til både jobb og studier, selv om ting kanskje blir satt litt på vent noen år.

Takk, du har helt rett! Det er nok frustrasjonen min over at det kom på et så «ugunstig» tidspunkt som kommer frem akkurat nå. Grunnen til at jeg vet at jeg ikke kan gjennomføre en abort er akkurat av den grunn at jeg vet at barnet får kjærlighet og omsorgen den trenger, vi har tid og råd og hadde angrer. Det var bare uplanlagt. Samtidig har vi jo tenkt tanken, kanskje vi skal ha en til, selv om vi hadde begynt å legge den fra oss.

Er ikke religiøs, men vi får ta det som et tegn på at dette var meningen og hvis alt går bra nå er familien komplett og vi slipper å tenke mer på det

Takk for at deler tankene deres, selv om det ikke er helt likt er det godt å få bekreftet at man ikke er alene og vanskelig tanker kan snike seg frem til og med i planlagte svangerskap.

Sender dere alle en stor klem

 

[3barnsmamma1]

Åh, liten verden. Ble nesten litt overrasket over at ingen jeg kjente var i gruppe allerede
Vi flyttet dit i fjor og trives veldig godt.

Ja, det er jo en sjanse for at man treffer noen man kjenner

 

[Montessoripedagog]

Takk, du har helt rett! Det er nok frustrasjonen min over at det kom på et så «ugunstig» tidspunkt som kommer frem akkurat nå. Grunnen til at jeg vet at jeg ikke kan gjennomføre en abort er akkurat av den grunn at jeg vet at barnet får kjærlighet og omsorgen den trenger, vi har tid og råd og hadde angrer. Det var bare uplanlagt. Samtidig har vi jo tenkt tanken, kanskje vi skal ha en til, selv om vi hadde begynt å legge den fra oss.

Er ikke religiøs, men vi får ta det som et tegn på at dette var meningen og hvis alt går bra nå er familien komplett og vi slipper å tenke mer på det

Skjønner hva du tenker om abort ja. Det har jeg tenkt noen ganger og, sånn type før jeg var i et veldig seriøst forhold og sånn, at "skulle jeg bli gravid nå ville det bli helt feil for meg å ta abort". For barnet ville vært sterkt ønsket av meg, selv om det overhode ikke var planen, og jeg tror aldri jeg kunne tilgitt meg selv å ta abort. Men det er klart, man vet ikke før man står i situasjonen, så jeg skal ikke si noe skråsikkert.

 

[RainbowDash]

Selv om dette er en høyst planlagt graviditet og høyt ønsket, sitter selv jeg med en følelse av at det passer dårlig pga jobben jeg trives i, jobben til min kjære og livet generelt.
Nå var jo dette barnet planlagt for 6år siden, allikevel er livet sånn at man må endre på noe for å få plass til noe annet.

Livet kan ikke alltid planlegges, men jeg tror på å gjøre det som føles rett for fremtiden.

 

[3barnsmamma1]

Selv om dette er en høyst planlagt graviditet og høyt ønsket, sitter selv jeg med en følelse av at det passer dårlig pga jobben jeg trives i, jobben til min kjære og livet generelt.
Nå var jo dette barnet planlagt for 6år siden, allikevel er livet sånn at man må endre på noe for å få plass til noe annet.

Livet kan ikke alltid planlegges, men jeg tror på å gjøre det som føles rett for fremtiden.

Jeg tror det aldri kommer ett tidspunkt at ALT er perfekt til at man kan få barn det er alltid ett eller annet som gjør at det passer litt dårlig. Men stort sett går det alltid fint når nurket kommer

 

[Junibaby1687]

Kjenner meg igjen, vi har prøvd siden i høst men samtidig har jeg vært litt glad hver gang mensen kom fordi det passet ikke helt den mnd. Jeg føler jeg blir å henge etter i muligheter på jobb ved et barn, men samtidig vet jeg at jeg har mange år igjen i arbeidslivet
Så vet jeg og at ønsket om et til barn har vært stort i mange år.

 

[Planteroginteriør]

Jeg hadde det likt med vår siste, gledet meg ikke noe ganske lenge i svangerskapet, og gruet meg myw.

Men det snudde mot slutten, og har aldri angret

 

[Grønn-te88]

Dette svangerskapet er veldig ønsket og planlagt, og vi har hatt 6 prøveperioder bak oss før det nå førte til et svangerskap. Likevel så er følelsene bak det du beskriver veldig gjenkjennelig. Jeg ble først nesten litt skuffet fordi det er så mye positivt som skjer på jobben hvor jeg bl.a har fått mer ansvar og muligheter for utvikling, og jeg skal begynne på videreutdanning til høsten.. så det passet egentlig veldig dårlig hadde liksom slått meg litt til ro og var komfortabel med at dette kunne ta lang tid å bli gravid igjen. Så plutselig med positiv test så følte jeg at alle mulighetene mine forsvant! Selvfølgelig veldig glad for det, men noe inni meg kjente også på motstand.

For min del handler det nok også om at jeg er veldig tilfreds med livet slik det er nå, og har ikke hatt en verk og lengsel etter ett barn til - føler meg veldig rik med det barnet jeg har. Men vet at jeg ønsker 2 barn med ikke så alt for stor aldersforskjell (blir 4 år mellom nå) så hadde vi utsatt prøvingen ville det blitt litt for lenge mellom enn hva jeg så for meg. Så er liksom ikke helt klar for et svangerskap heller, siden lengselen liksom ikke er der om det gir mening! Så jeg gru-gleder meg litt til svangerskapet jeg også, siden jeg nå ikke føler på samme hengivenheten til graviditeten som med første. Og da ser jeg for meg det vil bli et tyngre svangerskap.

tror også det er veldig nyttig å være åpen om hvordan du har det slik som du gjør i innlegget ditt, slik at du aksepterer de følelsene og ikke kjenner på skam for hvordan du «burde» føle. Jeg synes i alle fall det var veldig godt å lese kommentarfeltet her og kjente med en gang mye større aksept for det jeg har kjent på