Vi hadde egentlig ikke tenkt til å få flere, og hadde snakket om at mannen skulle sterilisere seg. Siden vi fortsatt er så ung har vi avventet med å ta en beslutning da vi ikke ville angre på en avgjørelse hvis vi ombestemte oss.
Graviditeten var ikke planlagt og kom som et sjokk på oss begge da vi har brukt prevensjon.
Vi hadde lent oss langt i retningen om at to var nok for oss, men så skjedde det da.
Vi har snakket om abort, men det er noe jeg alltid har sagt at jeg ikke vil gjøre og jeg ville aldri havne i denne situasjonen. Etter mye betenkning har vi bestemt oss for å beholde og vi begge tror det blir det rette for oss, men jeg finner liksom ikke helt gleden enda. Noen som har vært i en lignende situasjon, tidligere eller nå?
Jeg vet at jeg kommer til å elske barnet, men jeg bekymrer meg kanskje mer nå for graviditeten (som alltid har vært et helvete for meg) og hvordan ting blir med 3.
Graviditeten var ikke planlagt og kom som et sjokk på oss begge da vi har brukt prevensjon.
Vi hadde lent oss langt i retningen om at to var nok for oss, men så skjedde det da.
Vi har snakket om abort, men det er noe jeg alltid har sagt at jeg ikke vil gjøre og jeg ville aldri havne i denne situasjonen. Etter mye betenkning har vi bestemt oss for å beholde og vi begge tror det blir det rette for oss, men jeg finner liksom ikke helt gleden enda. Noen som har vært i en lignende situasjon, tidligere eller nå?
Jeg vet at jeg kommer til å elske barnet, men jeg bekymrer meg kanskje mer nå for graviditeten (som alltid har vært et helvete for meg) og hvordan ting blir med 3.
Last edited:


Startet i jobb i Januar og redd for at jeg må bli sykemeldt igjen
Jeg hadde avtale på gynekologisk avdeling for samtale, men avbestilte den. Jeg vet at jeg kommer til å se på barna mine å tenke at jeg valgte bort en av dem hvis jeg tar abort.
