Synes du har fått så mye skrekkhistorier, så tenkte du kunne høre min historie også
Det var trist og vondt følelsesmessig, men selve prosessen gikk egentlig veldig fint og ryddig for seg. Jeg fant ut på tul i uke 12+ at jeg gjennomgikk en MA, da estimerte jordmor og gynekolog fosteret til å ha sluttet å utvikle seg i uke 8. Kroppen min hadde altså gått fire uker uten å merke at det hadde gått galt. De fleste symptomene var borte, men de hadde vært svake og uregelmessige hele veien, så det vekket egentlig ingen mistanke. Jeg hadde også sett og hørt bankende hjerte på tul i uke 6. Rett før tul i uke 12+, altså ca fire uker etter utviklingsslutt, fikk jeg en svak brunlig utflod. Jordmora og gynekologen som oppdaget MA'en var kjempehyggelige, de pratet og forklarte godt, og ga meg tre valgmuligheter for å ende svangerskapet (det var virkelig helt og holdent opp til meg hvordan jeg ønsket å utføre aborten): utskrapning på sykehuset, tablettkur hjemme og "å la naturen gå sin gang". Jeg ville få det overstått så alternativ 3 var ikke noe for meg, og utskrapning hørtes så veldig drastisk ut, så jeg gikk for tablettkur. Selv om de sa at det kan hende man må ta flere runder eller at det t.o.m kan ende i utskrapning uansett. Jeg og mannen var enige og bestemte oss for å gjøre det i ro og mak førstkommende helg. Jeg fikk resept på sterke smertestillende og bura meg inne i leiligheten med mannen. Dagen med tablettkuren var lang og vond, men så var det også over. Jeg trengte kun én runde, og på kontroll en uke senere kunne jordmor fortelle at alt så veldig bra ut og at det ikke så ut til å være noe rester. Det var over. Jeg ble gravid igjen kun et par pp senere, og fikk kjempegod oppfølging av samme gynekolog neste svangerskap, som endte i ei perfekt liten frøken på nå snart to år
For min del var altså selve det fysiske ved aborten ikke krise i det hele tatt, det gikk fint for seg, men psykisk er det noe av det tyngste jeg har gått gjennom. I ettertid har jeg skjønt at det var en grunn til alt dette. Det er vondt når det står på, og det er vondt å ikke vite, men du kommer deg gjennom det. Jeg sender deg mange gode tanker, og krysser fingrene for at alt er bra Ta gjerne kontakt med meg om du skulle trenge det
Det var trist og vondt følelsesmessig, men selve prosessen gikk egentlig veldig fint og ryddig for seg. Jeg fant ut på tul i uke 12+ at jeg gjennomgikk en MA, da estimerte jordmor og gynekolog fosteret til å ha sluttet å utvikle seg i uke 8. Kroppen min hadde altså gått fire uker uten å merke at det hadde gått galt. De fleste symptomene var borte, men de hadde vært svake og uregelmessige hele veien, så det vekket egentlig ingen mistanke. Jeg hadde også sett og hørt bankende hjerte på tul i uke 6. Rett før tul i uke 12+, altså ca fire uker etter utviklingsslutt, fikk jeg en svak brunlig utflod. Jordmora og gynekologen som oppdaget MA'en var kjempehyggelige, de pratet og forklarte godt, og ga meg tre valgmuligheter for å ende svangerskapet (det var virkelig helt og holdent opp til meg hvordan jeg ønsket å utføre aborten): utskrapning på sykehuset, tablettkur hjemme og "å la naturen gå sin gang". Jeg ville få det overstått så alternativ 3 var ikke noe for meg, og utskrapning hørtes så veldig drastisk ut, så jeg gikk for tablettkur. Selv om de sa at det kan hende man må ta flere runder eller at det t.o.m kan ende i utskrapning uansett. Jeg og mannen var enige og bestemte oss for å gjøre det i ro og mak førstkommende helg. Jeg fikk resept på sterke smertestillende og bura meg inne i leiligheten med mannen. Dagen med tablettkuren var lang og vond, men så var det også over. Jeg trengte kun én runde, og på kontroll en uke senere kunne jordmor fortelle at alt så veldig bra ut og at det ikke så ut til å være noe rester. Det var over. Jeg ble gravid igjen kun et par pp senere, og fikk kjempegod oppfølging av samme gynekolog neste svangerskap, som endte i ei perfekt liten frøken på nå snart to år For min del var altså selve det fysiske ved aborten ikke krise i det hele tatt, det gikk fint for seg, men psykisk er det noe av det tyngste jeg har gått gjennom. I ettertid har jeg skjønt at det var en grunn til alt dette. Det er vondt når det står på, og det er vondt å ikke vite, men du kommer deg gjennom det. Jeg sender deg mange gode tanker, og krysser fingrene for at alt er bra Ta gjerne kontakt med meg om du skulle trenge det
Last edited:
