Allerede mammadalt?

Siljemor_82

Gift med forumet
Septemberlykke 2015
På fredagkveld skulle jeg på fest, mens samboer skulle være hjemme med Leon. Siden Leon ikke har vært helt i form den siste tiden, ringte jeg ofte hjem og hørte hvordan det gikk. Dro kl 19 og da hadde Leon nesten sovnet i lekegrinda, tenkte at dette sikkert går fint. Han pleier å sove en dupp da og legge seg ordentlig kl 21. Regnet med at jeg var hjemme igjen til kl 4 da Leon pleier å våkne første gang. Jeg ringte hjem kl 21, Leon hadde ikke sovnet enda. Ringte kl 22 Leon hylskrek og samboer klarte ikke å roe han. Ringte kl 23, ingen endring. Ringte kl 0, Leon gråt fortsatt og ville ikke sove. Da sa jeg sorry til de andre og at jeg ikke kunne bli med ut på byen, jeg bestilte taxi og dro hjem. Kl kvart på ett kom jeg hjem, da lå samboer utslitt på sengen og sov med Leon ved siden av seg. Leon smågråt og vred seg i halvsøvne. Jeg løftet han opp og da kikket han på meg med øyne så røde som Dracula, smilte et stort smil og falt inn mot halsen min, og sovnet som en stein. Jeg la han i senga si og han sov til kl 5, da våknet han med et hyl, helt til jeg tok han opp, da smilte han som en sol,spiste og sovnet med en gang. Og han sov til kl 12 dagen etter! Han var nok utslitt stakkar[:(] I går var Leon blid som en sol mot meg hele dagen, han lo og pludret, men så fort jeg gikk litt bort fra han så begynte han å sutre og ga seg ikke før jeg kom tilbake. Til samboer var det ikke et smil (og han som pleier å være så glad i samboer). Uff synes ikke dette er noe særlig[&o] Samboer har vært en super pappa helt siden Leon ble født, og tatt seg mye av han. Ser at han ikke synes dette er noe særlig han heller. Så nå har jeg meldt avbud på den venninnekvelden jeg egentlig skulle på 28 mars, og føler at jeg nå ikke kan reise fra gullet mitt på lang tid[&o]
 
Jeg skjønner deg kjempe godt, ikke noe kjekt for verken deg eller samboeren din, samtidig så må han jo venne seg til å være alene med pappaen sin... Jeg er invitert til en venninne på onsdag, blir jentekveld og sikkert ut på byen, men jeg vet ærlig talt ikke om jeg klarer.... Helt merkelig, for jeg vet jo at mannen min er hjemme.
Men kanskje du kan prøve deg noen småturer ut alene slik at Leon og pappaen får være sammen, uten at du blir borte i mange timer? Ta det litt gradvis liksom, så kanskje du ikke trenger å avlyse den andre kvelden? For vi har jo alle godt av litt tid for oss selv, det prøver jeg å si til meg selv også![:)]
 
Lykke til, håper det går seg til snart, kan jo rett og slett ha litt med det at han ikke har vært i form å gjøre, da er jo mamma best! Er helt sikker på at det kommer til å gå helt fint neste gang![:)]
 
ORIGINAL: Hilde_81

Huff, det høres ikke noe koelig ut for hverken deg eller samboer, forstår godt at dere begge er fortvilet[:(] Jeg er veldig enig i det Tonje skriver, prøve å ta det gradvis og se om det blir bedre. det er viktig at vi mammaene får litt alene tid også[:)] Og det kan jo hende at formen hans har spilt en vesentlig rolle også?[:)] 
Lykke til, håper det ordner seg[:)]
 
Kjenner til problemet, og jeg må jo ut flere ganger i uka pga studiene. Nå går det veldig bra med sambo og lillegutt, men det eneste tipset eg kan gi er at du er borte kanskje en time eller to om gangen, og så strekker det mer og mer ut. Var det vi gjorde. Jeg var på forelesning som varte 2 timer og så fortet eg meg hjem igjen. Men nå i det siste kan eg sitte på biblioteket og jobbe i kanskje 4-5 timer uten at det er noe problem [:)] Lykke til!!
 
akkurat det samme skjedde her på fredag. sambo jobbet, og jeg skulle i bursdag til en venninne. Amina skulle være hos min søster noen timer.
klokka åtte leverte jeg henne blid som en sol, og i elleve tiden kom jeg tilbake til en søster med nesten tårer i øynene, og en Amina som hylskrek uten stopp! hun hadde holdt på sånn i over en time, konstant krampeskrik. søstern hadde ikke hatt kjangs til å roe henne, MEN med en gang jeg kom var det stille...[:@]
søstern hadde ikke villet ringe meg da, siden jeg endelig var en tur ute, men jeg var glad jeg kom da jeg kom, for da så hun rimelig kjørt ut (hun er gravid i 31.uke) stakar..
 
dagen etter nektet Amina også å sitte på fanget til sin bestefar, sin oldemor, og til og med pappan sin ble hun redd for! bare mamma som er bra nok...
 
utrolig frustrerende altså, må si at det ikke frister å dra fra henne på en stund nå da..
 
Off da!!
 
Er sån her også av til føler jeg.. Hun kan ha vært snill hele dagen, spist, sittet i lekestolen å kost seg, sovet.. Og så når sambo kommer så skal jeg ut en tur, når jeg kommer tilbake så har det bare vært grining hele tiden... hmmmm... er ikke noe god følelse.. Men har lest at i denne alderen de er i nå, begynner de allerede å få seg "favoritt" menneske, og det blir jo som regel mora siden hun er mest med ungen...
 
her har det funket siden dag èn å være alene og hos barnevakt, men det gikk bare helt skeis i helgen, så her tror jeg vi er inne i en liten trass periode bare..
jeg vet jo at hun har vært hele kvelder uten meg før, og det har fungert helt fint.
 
Har ikke merket noen ting jeg. Lotta stråler bare noen vil prate og leke med henne. Håper hun savner meg litt, når jeg er borte[:(]
 
Oida, høres ikke noe hyggelig ut. Tiril koser seg når hun er alene hjemme med pappan, men merker at smilet ikke sitter så løst rundt fremmede som det det gjør her hjemme.
 
Back
Topp