Alenemor?

Ella~83

Glad i forumet
Er det flere her som blir alenemødre? Har inntrykk av at de fleste her inne er lykkelige kjernefamilier.

Vet ikke helt hvordan det blir for min del ennå, men vi sliter med å få ting til å fungere i forholdet. Det går veldig mye ned og så opp igjen til en ok hverdag. Bra blir det egentlig ikke. Mulig at det er en vanskelig periode. Slik er det jo i forhold i blant, men det føles ikke helt sånn ut nå.. [:(]

Hvem skal dere som ikke er sammen med barnefaren ha med på fødselen forresten?
 
åhh..utrolig trist å høre:( Håper det blir bedre etterhvert!
Jeg er alene, men har heldigvis god støtte fra familien Hvem som skal vær med på fødselen er jeg ikke 100% sikker på enda, men har hørt med mamma og søstra mi å begge har sagt de gjerne vil vær med.
 
Jo det er trist, men jeg har grått så mye gjennom de siste månedene at jeg føler meg nesten tom for tårer. Synes det bare er vanskelig nå. Vi har vært sammen så lenge og det er liksom ikke bare, bare å si at vi gir oss nå. Mange hensyn å ta.. Tror kanskje det har vært utfordringen hele veien. Vi har kanskje lenge skjønt at vi bør avslutte forholdet, men så medfører det så mange konsekvenser at vi bare prøver litt til.
Har heldigvis familie og venner som støtter opp jeg også.
 
Jeg er ikke alene... Heldigvis!

Men, vil bare si at jeg håper dere finner ut av det.
 
Så trist å høre!
 
Men du skal se det går like bra uansett om du blir alene, eller fortsetter i forholdet ditt[:)] Eg har prøvd meg som "alene mamma", og da flytta eg 4 timer vekk fra mannen, sammen med jenta mi for å gå skole! Det gjekk veldig fint! en finner liksom en fin rutine, sånn at hverdagen fungerer[:)] 
 
OM eg hadde hvert alene, i den forstand, så hadde eg tatt med meg mamma'n min![:)] Hun var md på min søster sin fødsel, og var god støtte! Søsteren min var helt alene gjennom hele svangerskapet, pgs pappa'n stakk av! Så hun sier i dag at hun er utrolig glad for at mamma var med[:)] (om det var til noe hjelp)
 
Men du vil ikkje ha med deg pappa'n til babyen? om det ikkje er helt uaktuelt, så kunne han jo kansje hvert der ei tund, for så å gå ut når det er tid for pressing osv. også komme inn igjen når du og babyen har fått på dere litt klær, og jm har rydda opp[:)] -men som sagt, bare eit tips....dersom du føler deg vel med han til stede, og han har lyst å være med[:)]
 
Uff så trist.

Her har jeg en avtale med min søster om at hun blir med på fødselen hvis mannen ikke rekker det, han er bortreist noen uker før termin.
 
Vil bare sende en klem jeg. Håper det ordner seg for dere på ene eller andre måten [:)]
 
Uff, så trist å høre..

Jeg er ikke alene, men kjenner mange som er det, og har sett hvor fint de klarer seg. Søsteren min misstet mannen sin i en ulykke når jenta deres var 5 mnd... grusomt trist, men hun har holdt seg på beina, og klart seg kjempe fint! Kanskje domt å sammenligne med noe sånt, men det jeg mener er at det går som regel bra :) Har også noen venninner som aldri har vert sammen med bf, og har klart seg alene hele veien, de er heldige å ha familie og venner som støtter opp.

Jeg håper dere klarer å finne ut av det, og at det ordner seg med dere, ingenting er bedre en det :) Men om det ikke skulle gå, så vil det gå bra, og du vil klare deg fint, det har jeg troen på[:)]
 
ORIGINAL: SunShin

Vil bare sende en klem jeg. Håper det ordner seg for dere på ene eller andre måten [:)]
 
Uff utrolig trist[:(] Håper det ordner sege for det beste for deg uansett. Eg er aleine , men ane ikke kem eg skal ha med på fødselen min. Både min mamma , og bestevennine vil gjerne være med . MEn eg tror faktisk ikke jeg ønsker ha noen av dem med
 
Jeg vil ha han med jeg, men han vil ikke være med. [:(] Han har bare vanskelige følelser ovenfor graviditeten og gleder seg dessverre ikke til å bli pappa igjen. Dette er en av tingene som tærer veldig på forholdet akkurat nå. Jeg må dempe min glede og det blir veldig feil. Jeg har ønsket meg barn i mange år og han har hele tiden sagt at han bare ville vente litt. Når han endelig sa at han var klar, så var gleden veldig stor. Det viser seg, og jeg burde sikkert skjønt dette, at han bare har sagt disse tingene for å ikke miste meg. Vel, uansett, så er jeg nå gravid. Vi hadde et oppgjør i sommer hvor det i grunn lå an til at det skulle bli slutt. Han hadde driti seg veldig ut på en del andre ting også, så jeg var klar for å bare pakke sakene. Jeg brukte litt tid for jeg måtte bare fordøye alle inntrykkene og prøve å forstå.. Det som gjorde at jeg til slutt valgte å gi det en sjanse til var blant annet at han sa at han nå gledet seg til å bli pappa, at han hadde tenkt igjennom livet sitt og bla bla bla.. Men dette var veldig kortvarig.. Han vingler veldig, men er ofte i drittsekkmodus igjen hvor han bare tenker på seg selv og at livet er best som ungkar.
Jeg blir helt psykisk utslitt av dette. Vil bare ha det rolig og stabilt.. Så nå må jeg kanskje ta en voksent valg, være sterk og bryte ut av dette.. men så vet jeg at når han er snill og go og sier at han angrer sårt på det han har sagt og gjort og at han skal skjerpe seg.. ja.. da smelter jeg igjen.. Huff.. Hvorfor skal livet være så vanskelig?
 
Vi har vært gift i 3 år, sammen i 6 år (7 i mai)... fra i sommer av så bestemte mannen seg for å flytte ut..

Det har vært beintøft.. især for meg.. men han følte han var nødt til å gjøre det for at forholdet vårt ikke skulle bli giftig.. og han hadde nok rett, men likevel synes jeg han har gjort en del ting ganske vanskelig for meg til tider.

Uansett - jeg føler at det kanskje ser ut som det bedrer seg nå..

Han har begynt å gjøre småting som han var veldig konsekvent på at han ikke gjorde i en lang periode - ting som man ikke gjør når man bare er venner..

Men det går sakte..

Men det er helt greit. Jeg hadde ikke lyst å miste han. Han er langt ifra perfekt - men det er heller ikke jeg. Han er perfekt nok for meg. Jeg vet vi kan ha det bra hvis vi bare begynner å ta vare på hverandre i forholdet. Så jeg håper han snart er klar til å komme tilbake.. /flytte inn igjen..

For det begynner å bli litt tungt nå.. var helt søvnig ikveld når jeg la tulla.. hu var ekstra krevende den siste 1,5 timen før legging i dag..

Jeg regner med at han skal være med på fødselen. Men jeg hadde bestemt meg for ei venninne som skulle være med, hvis det hadde gått til helvete... HUn skal uansett være fadder til Nora Iselilja tenkte jeg [:)]

Edit: forøvrig så kan det være lurt å gå til parterapi. Vi var til en samtale, og det var veldig fint. Jeg vil gjerne gå mer, men mannen må først bekrefte at han vil jobbe videre med forholdet før det var noe vits. Og det kunne han ikke bekrefte i september.
 
Uff, håper det ordner seg for deg på ene eller andre måten.

Ble slutt med min bf like før jeg fant ut at jeg var 7 uker på vei. Det går veldig opp og ned, føler meg sterk og ferdig med ham , men plutselig, som i går faller jeg helt sammen. Vi har vært i full krig flere ganger de siste månedene, men er inni en fredlig periode nå egentlig. Han sier han skal være med på fødsel, og har vært med på 2 dagers fødselskurs nå, men jeg skal ha med kusinen min også for sikkerhets skyld, i tilfelle han ikke dukker opp.

Håper du finner ut av det.

Stor trøsteklem
 
Kanskje en ordentlig pause hadde vært lurt for oss også? Det er bare ikke så lett når det er barn med i bildet. Han har jo et barn fra før og vi må prøve å være litt stabile for hans skyld. Selv om vi prøver å skjule det når han er her, så merker jo han at ikke alt er som det skal og det er jo ikke bra.

Har forresten fått sms med at han er så glad i meg, skal fikse alt, beklager så mye, jeg må ikke være lei meg, han skal skjerpe seg og sånt.. - akkurat som forventet og da kom jo tårene mine igjen. Huff.. [:(]
 
ORIGINAL: minilillle

Uff utrolig trist[:(] Håper det ordner sege for det beste for deg uansett. Eg er aleine , men ane ikke kem eg skal ha med på fødselen min. Både min mamma , og bestevennine vil gjerne være med . MEn eg tror faktisk ikke jeg ønsker ha noen av dem med


Både søstra mi og en av mine nærmeste venninner har sagt at de vil være med, men synes heller ikke det er lett å velge. Mamma vil nok også, men jeg tror ikke hun har mulighet til det.

Jeg har vel håpet i det lengste at sambo skulle endre mening.
 
ORIGINAL: Ella~83

Kanskje en ordentlig pause hadde vært lurt for oss også? Det er bare ikke så lett når det er barn med i bildet. Han har jo et barn fra før og vi må prøve å være litt stabile for hans skyld. Selv om vi prøver å skjule det når han er her, så merker jo han at ikke alt er som det skal og det er jo ikke bra.

Har forresten fått sms med at han er så glad i meg, skal fikse alt, beklager så mye, jeg må ikke være lei meg, han skal skjerpe seg og sånt.. - akkurat som forventet og da kom jo tårene mine igjen. Huff.. [:(]


jeg ville jo ikke ha denne pausen.. men det var han som trengte den.. for å finne fotfeste... (jeg ville gjøre ting på andre måter... )

Tulla er jo bare 2 år - så hu har jo merka det selvsagt.. men vi slipper de store spørsmålene og undringene... heldigvis.. Men barn merker nok slikt dessverre..

Han har ikke sagt at han elsker meg siden juni... men han har jo sagt at følelsene er der, men at han måtte legge de til side for å kunne flytte... Og.. noen ganger... stadig oftere.. så føler jeg jo at følelsene skinner sterkere gjennom enn tidligere i høst.. er ikke alltid man trenger å høre ord for å vite hva den andre føler..

Men det hadde vært fint å høre de igjen... snart..
 
ORIGINAL: surrehodet

Uff, håper det ordner seg for deg på ene eller andre måten.

Ble slutt med min bf like før jeg fant ut at jeg var 7 uker på vei. Det går veldig opp og ned, føler meg sterk og ferdig med ham , men plutselig, som i går faller jeg helt sammen. Vi har vært i full krig flere ganger de siste månedene, men er inni en fredlig periode nå egentlig. Han sier han skal være med på fødsel, og har vært med på 2 dagers fødselskurs nå, men jeg skal ha med kusinen min også for sikkerhets skyld, i tilfelle han ikke dukker opp.

Håper du finner ut av det.

Stor trøsteklem


Huff.. Det høres ikke lett ut. Klemmer tilbake.
Jeg har forresten fått beskjed av jordmor om å ta kontakt med familievernkontoret for å snakke ut om dette. Har du gjort det? Det er visst en tilbud til de som venter barn og hvor foreldrene har et vanskelig forhold til hverandre.
 
ORIGINAL: slinsie

ORIGINAL: Ella~83

Kanskje en ordentlig pause hadde vært lurt for oss også? Det er bare ikke så lett når det er barn med i bildet. Han har jo et barn fra før og vi må prøve å være litt stabile for hans skyld. Selv om vi prøver å skjule det når han er her, så merker jo han at ikke alt er som det skal og det er jo ikke bra.

Har forresten fått sms med at han er så glad i meg, skal fikse alt, beklager så mye, jeg må ikke være lei meg, han skal skjerpe seg og sånt.. - akkurat som forventet og da kom jo tårene mine igjen. Huff.. [:(]


jeg ville jo ikke ha denne pausen.. men det var han som trengte den.. for å finne fotfeste... (jeg ville gjøre ting på andre måter... )

Tulla er jo bare 2 år - så hu har jo merka det selvsagt.. men vi slipper de store spørsmålene og undringene... heldigvis.. Men barn merker nok slikt dessverre..

Han har ikke sagt at han elsker meg siden juni... men han har jo sagt at følelsene er der, men at han måtte legge de til side for å kunne flytte... Og.. noen ganger... stadig oftere.. så føler jeg jo at følelsene skinner sterkere gjennom enn tidligere i høst.. er ikke alltid man trenger å høre ord for å vite hva den andre føler..

Men det hadde vært fint å høre de igjen... snart..


Hvordan ville du gjøre det da?

Er helt klart enig i at handlinger er sterkere enn ord. Her er det mer ord enn handling for å si det sånn.. Men vi har i grunn ikke sagt at vi elsker hverandre på år og dag.. Det går mer i "gla i deg".

Håper det ordner seg snart for deg også.
 
ORIGINAL: Ella~83

ORIGINAL: slinsie

ORIGINAL: Ella~83

Kanskje en ordentlig pause hadde vært lurt for oss også? Det er bare ikke så lett når det er barn med i bildet. Han har jo et barn fra før og vi må prøve å være litt stabile for hans skyld. Selv om vi prøver å skjule det når han er her, så merker jo han at ikke alt er som det skal og det er jo ikke bra.

Har forresten fått sms med at han er så glad i meg, skal fikse alt, beklager så mye, jeg må ikke være lei meg, han skal skjerpe seg og sånt.. - akkurat som forventet og da kom jo tårene mine igjen. Huff.. [:(]


jeg ville jo ikke ha denne pausen.. men det var han som trengte den.. for å finne fotfeste... (jeg ville gjøre ting på andre måter... )

Tulla er jo bare 2 år - så hu har jo merka det selvsagt.. men vi slipper de store spørsmålene og undringene... heldigvis.. Men barn merker nok slikt dessverre..

Han har ikke sagt at han elsker meg siden juni... men han har jo sagt at følelsene er der, men at han måtte legge de til side for å kunne flytte... Og.. noen ganger... stadig oftere.. så føler jeg jo at følelsene skinner sterkere gjennom enn tidligere i høst.. er ikke alltid man trenger å høre ord for å vite hva den andre føler..

Men det hadde vært fint å høre de igjen... snart..


Hvordan ville du gjøre det da?

Er helt klart enig i at handlinger er sterkere enn ord. Her er det mer ord enn handling for å si det sånn.. Men vi har i grunn ikke sagt at vi elsker hverandre på år og dag.. Det går mer i "gla i deg".

Håper det ordner seg snart for deg også.


Vel, han har jo følt det mye sterkere at det begynte å gå galt før meg(før jeg ble gravid til og med...) - og istedenfor å prøve å snakke om det, evt foreslå samtaleterapi, så begynte han bare å være mindre tilstedet..

Men det hadde jo vært enklere for meg å gi ham space, hvis han hadde snakket litt mer..

Kommunikasjon har vært problemet hele veien.

Jeg kan ikke forstå annet enn at vi har begynt å gå veien i riktig retning.. og hvis han finner på å vise motsatte signaler plutselig(uten grunn), så kommer jeg til å løpe etter ham med øks [8D]
 
Back
Topp