alenemor vs samboer

P

Pallar

Elsker forumet
"Alenemor - samboer. Hva er verst? Og hvorfor skal ikke gressenker få føle seg som alenemødre i blant?"
Hvorfor dukker disse spørsmålene opp til stadighet. Ingen lever livet sitt identisk, så det er faktisk ingen vits i å sitte å mase om hvem som har det verst. Du har ikke levd livet mitt, jeg har ikke levd livet ditt.
 Jeg synes at alle, uavhengig av sivilstatus, har lov til å klage innimellom. Fordi det er hardt å være mor. Og far for den del.

Måtte bare få det ut, fordi jeg til tider føler at enkelte her inne ser på det som enkleste sak i verden å være samboer, eller gressenke for den del. For min del så er det faktisk ganske hardt. Selfølgelig så kan det være at du, som alenemor, har det hardere. Men betyr det at jeg ikke får lov til å klage?

Denne var ikke ment til noen spesiell, men jeg har sett nok av disse diskusjonene i det siste. 
 
Skjønner hva du mener..
Jeg og sambo bodde hver for oss i 1 1/2 år slik han skulle fullføre utdannelsen sin og var ikke bare bare og ta småen me kolikk hver dag ut og inn alene..
Vi så hverandre i helgene men ble ikke alltid hver helg for og si det sånn ..
 
jeg har prøvd begge deler og jeg må si at det er lettere å være alenemor når man faktisk er alene og har ansvaret alene, enn å være samboer men allikevel ikke kunne dele byrdene med han... man kan føle seg alene selv om man ikke er det, og det er lettere å ta alt ansvar når man faktisk ikke har noe valg kontra det at den man liksom skal dele ansvaret med ubevisst fraskriver seg det... mener jeg da[:)]
 
Enig!
 
ORIGINAL: Papilio

jeg har prøvd begge deler og jeg må si at det er lettere å være alenemor når man faktisk er alene og har ansvaret alene, enn å være samboer men allikevel ikke kunne dele byrdene med han... man kan føle seg alene selv om man ikke er det, og det er lettere å ta alt ansvar når man faktisk ikke har noe valg kontra det at den man liksom skal dele ansvaret med ubevisst fraskriver seg det... mener jeg da[:)]

 
Da snakker vi vel rett og slett om et dårlig forhold som burde kvalifisere for brudd og alenemor/far-tilværelse
 
Jeg er en av de som faktisk blir ganske provosert av disse diskusjonene. En alenemor/alenefar - og da i betydning HELT alene om omsorgen (far eller mor helt fraværende) står, etter mitt skjønn, SELVSAGT i en mer utsatt og sårbar situasjon enn de som har en samboer eller tilstedeværende far/mor. Det ligger i definisjonens natur. Har du f.eks et barn med kronisk sykdom, så har par eller foreldre der begge bryr seg om barnet faktisk 2 foreldre som bryr seg og ikke 1. Det ER en forskjell man ikke kommer utenom, mener jeg. SÅ - selvfølgelig er hver enkelt livssituasjon ulik hverandre - en alenemor kan ha et friskt og "enkelt" barn og ha et stort nettverk rundt seg, mens et par kan ha et på alle måter krevende barn og lite nettverk. Men sakens kjerne kommer man likevel ikke forbi. Og jeg er IKKE opptatt av hvem som har det verst, men en forskjell er det jaggu. Det at 2 foreldre (ja, foreldre, ikke besteforeldre og annet nettverk) bryr seg om barnet/barna er forskjellig fra der kun 1 bryr seg. Den emosjonelle støtten får du i det ene tilfellet fra den andre foreldren, i det andre ikke.

Selvsagt er det tøft å ha samboer. Man skal kunne samarbeide, være hverandres støttespiller,-ja, alt det som et parforhold innebærer og som er hardt arbeid. Det er bare å klage, om det ønskes. Det gjør meg ingenting.
 
ORIGINAL: Refleksheks

ORIGINAL: Juliette

Jeg er en av de som faktisk blir ganske provosert av disse diskusjonene. En alenemor/alenefar - og da i betydning HELT alene om omsorgen (far eller mor helt fraværende) står, etter mitt skjønn, SELVSAGT i en mer utsatt og sårbar situasjon enn de som har en samboer eller tilstedeværende far/mor. Det ligger i definisjonens natur. Har du f.eks et barn med kronisk sykdom, så har par eller foreldre der begge bryr seg om barnet faktisk 2 foreldre som bryr seg og ikke 1. Det ER en forskjell man ikke kommer utenom, mener jeg. SÅ - selvfølgelig er hver enkelt livssituasjon ulik hverandre - en alenemor kan ha et friskt og "enkelt" barn og ha et stort nettverk rundt seg, mens et par kan ha et på alle måter krevende barn og lite nettverk. Men sakens kjerne kommer man likevel ikke forbi. Og jeg er IKKE opptatt av hvem som har det verst, men en forskjell er det jaggu. Det at 2 foreldre (ja, foreldre, ikke besteforeldre og annet nettverk) bryr seg om barnet/barna er forskjellig fra der kun 1 bryr seg. Den emosjonelle støtten får du i det ene tilfellet fra den andre foreldren, i det andre ikke.

Selvsagt er det tøft å ha samboer. Man skal kunne samarbeide, være hverandres støttespiller,-ja, alt det som et parforhold innebærer og som er hardt arbeid. Det er bare å klage, om det ønskes. Det gjør meg ingenting.


Et godt - og viktig innlegg!
Jeg er ikke av dem som er misfornøyd med mitt samboerforhold - og ser virkelig verdien av å være med en man elsker, og har ikke noe ønske om å være alene.. så det er sagt; Men jeg synes mange er så raske med å sammenligne negativt.
Hvis man er kjempesliten - så har man lov å være det, om så man er 2 eller alene.
Samtidig som mange har godt av en wakeupcall i ny og ne - for å se hvilke goder man faktisk HAR.

 
Ja! Man eier sine egne følelser, her er ingenting rett eller galt.[:)]
 
det er lov å klage innimellom uansett hva situasjon man er i.
Og det blir utrolig tåpelig om man hele tiden skal få servert, at fordi den og den har det værre, så har man ikke lov til å klage.
Har lagt merke til denne merkelige trenden jeg også.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp