Alene

K

_Kristin_

Glad i forumet
Jeg føler meg så alene, har venner, men ikke noen helt nær. Savner å ha noen som jeg stoler på og som stiller opp, som jeg kan føle meg trygg på. Ønsker også at jeg og sambo hadde hatt ett vennepar vi kunne finne på noe med.. Men er ikke noe lett å få nye venner, jeg er sjenert, og har veldig dårlig selvtillit, så jeg klarer ikke ta kontakt med nye mennesker, og tror heller ikke de ønsker noe kontakt med meg, fordi jeg er så kjedelig...

Hvorfor skal noen ha så veldig lett for å få nye venner, nåe andre ikke får noen??
Dette ble sytete, men ikke noe godt å føle seg glemt og alene...
 
Jeg er litt lik... Har forsåvidt mange "venner" - men jeg er sabla dårlig til å vedlikeholde dette... Altså, ta initiativet til å dra på besøk og slik. Er så deilig å bare slappe av når jeg kommer hjem fra jobb... Nå er vi en fin gjeng her på jobb, da, med 3 på min egen alder, 2 som kunne vært min mor, og 1 som er 10 år yngre. De er nesten som en vennegjeng, kan fortelle alt til dem.
 
Vi er som regel så opptatt med hvert vårt - på alle kanter - at det er jammen ikke lett å få tiden til å strekke til...
 
Nei, det er ikke noe godt... Hadde det slik for noen år siden, hadde "venner", men ikke skikkelige som en kan prate med lissom... Nå har jeg en, som jeg faktisk møtte på jobb. Hun er en fantastisk, jeg kunne lagt mitt liv i hennes hender...
 
Jeg opplevde det som vanskelig å rive meg fra tilstanden å ikke ha noen... Men jeg lærte at en må gi av seg selv. Våge lissom. Vendepunktet mitt ble på en tilstelning faktisk. En av mine kollegaer sa plutselig, "det er rart, vi jobber sammen, (sykepleiere med psykiatri som spesial felt) men jeg kjenner ikke mennesket Tove". Jeg ble igrunnen litt fornærmet.....følte jeg gav alt i jobben.. Men innså senere at JEG gav mye på det profesjonelle plan, men der stoppet det også. Tok tid å lære å prate om seg sjøl, og føle det som noe godt. Jeg tror jeg på en måte fant meg sjøl den perioden. Utad virket jeg så sikker, kanskje også vellykket. Flink og effektiv... alltid en kommentar, møtte utfordringer på strak arm. Jeg var ett veldig ensomt menneske!
 
Jeg har også ei veninne jeg aldri har møtt. Via nettet. Vi "prater" om det som ligger på hjertet. Vi planlegger faktisk å møtes om ikke så lenge... Føler henne som min søster, vet ikke hvorfor...
 
Vi trenger ikke så mange, bare at de vi har er der når det trengs og ikke bare når en har tid. Stor forskjell på det!
 
Hvis du ønsker, send gjerne meg en pm - alltid hyggelig å bli kjent med nye. Hvem vet, kanskje vi finner tonen, og kanskje det er nettopp vi som planlegger å møtes en gang [:)]  Mvh Tove
 
 
 
 
Jeg skjønner hva du mener, Kristin. Jeg flytta pga samboer, og lengter hjem til familien min og venner på østlandet. Jeg har fått et par venner her, men jeg er avhengig av samboer for å kjøre meg dit jeg skal pga dårlig bussforbindelse og fordi jeg ikke har lappen, så jeg føler meg egentlig ganske innestengt.

Trist å tenke på at foreldra mine og broren min ikke kommer til å se babyen mer enn noen få ganger i året.
Og samboer ville ikke flytte heller..
 
Eg flytta til ny plass for 4 år siden. Og det tar ganske lang tid å få nære venner. Er først det siste året eg he trivdes godt sammen med de eg har blitt kjent med. Det tar lang tid ser du! Hjelper å ha felles interesser som barn eller jobb. Har merka det at etter hvert er det de eg har blitt kjent med etter eg var 20 ikkje barndomsvenniner eg går best i lag med..
 
ORIGINAL: _Kristin_

Jeg føler meg så alene, har venner, men ikke noen helt nær. Savner å ha noen som jeg stoler på og som stiller opp, som jeg kan føle meg trygg på. Ønsker også at jeg og sambo hadde hatt ett vennepar vi kunne finne på noe med.. Men er ikke noe lett å få nye venner, jeg er sjenert, og har veldig dårlig selvtillit, så jeg klarer ikke ta kontakt med nye mennesker, og tror heller ikke de ønsker noe kontakt med meg, fordi jeg er så kjedelig...

Hvorfor skal noen ha så veldig lett for å få nye venner, nåe andre ikke får noen??
Dette ble sytete, men ikke noe godt å føle seg glemt og alene...

 
jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. jeg var veldig sjenert før!! jeg turte ikke snakke med nye mennesker, og hvis jeg gjorde det så rødmet jeg stort sett ALLTID. jeg hadde nesten ingen venner der jeg vokste opp. (alle kjente alle, men hadde ingen som jeg følte jeg kunne kalle mine beste venner akkurat)
men du... kjære deg... [:D] jeg ser at du bor i ringsaker..., jeg bor jo i hamar... du kan jo bli med å treffe de andre her i området som er gravide. jeg kan gjerne ordne til så vi kan ha en jentekveld med noe mat og sånn om du vil. eller så kan du jo bare komme til meg en tur om du har lyst til å bli kjent:) jeg er IKKE farlig og jeg har vært der du er nå! :)
send bare på en pm til meg så kan vi snakke litt om du vil :D
 
Skjønner hvordan du har det, flyttet selv til Hamar for ett par år siden, og det tar litt tid å bygge opp ett nettverk. Spesielt hvis man er litt sjenert. For meg var det viktig å få mine egne venner når jeg flyttet hit, og selv om det var litt vanskelig i starten, er jeg veldig glad for det nå! Man må bare sparke seg selv litt i rompa, og ikke være redd for å møte andre mennesker. Vi er jo fler fra Hamar-området her inne, så sleng deg med på treff og lignende:)
 
Føler det ganske likt som deg! Etter vgs flyttet alle vennene mine til andre deler av landet, og jeg har bare samboern min igjen føles det som. Han har jo mange kompiser som vi er med, men jeg savner noen jenter å prate med jeg da! Så jeg føler meg ganske ensom, og det blir mange "jentefilmkvelder" alene. Det er ganske tungt til tider, men gleder meg til jeg får en liten en, som "babyz" sier, ser for meg at det åpner dørene for nye bekjentskap da. Så da håper jeg det gjør det for deg også[;)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp