ADHD

Wax

Wax

Betatt av forumet
Er det andre mødre her med diagnosen adhd? Eller har barn eller andre familiemedlemmer med diagnosen?
Korleis takler dere og andre rundt dere det? Og bruker dere medisinering?

Eg sjølv føler eg takler mors rollen veldig bra, og syns ikkje det har vært store problemer rundt det [:)]
Fekk diagnosen når eg var 20 år, og går daglig på Ritalin 40 mg.
Har og to brødre med samme diagnosen. Eg er og veldig åpen rundt dette, og syns holdninger til folk rundt meg er overraskende bra [:)]

Men kjenner og på meg at eg er redd for at jenta mi skal arve samme diagnose, er ikkje noe eg unner noen. Kjem selfølgelig til å være obs på det under oppveksten hennes, og vist hun arver det vil eg skaffe hjelp til henne tidligest mulig.

Skulle sjølv ønskt at eg hadde fått hjelp tidligere, spesielt med tanke på skolegang.

Og dere med barn som har adhd, kor tid merket dere det??

Helsing ei som lurer litt [:)]
 
Ingen? [X(]
 
Jeg lurer på hvordan du har det/ opplever det å ha adhd? er du ofte stressa, ukonsentret osv?
 
Ja eg er det vist det er hektiske dager, da går det ofte i surr hehe [8D] Rolige dager går det som oftest bra. Og når eg bruker Ritalin merker eg ingenting av det før den går ut av kroppen. Har og ofte humørsvingninger og rastløshet.
Eg er ikkje hyperaktiv, men er den typen som fikler mye med ting, ukonsentrert og veldig spontan.
 
Eg kjenner meg veldig igjen i det at eg skulle ønskt at diagnosen hadde blitt oppdaget tidligere hos meg og [:(] Brødrene mine fikk diagnosen sin som barn ( Dei var prototypen på adhd, veldig hyperaktive og volsomme) Det falt aldri foreldrene mine inn at eg også kunne ha diagnosen, siden eg aldri var hyperaktiv. Det var først i i dei senere årene att skolen hennviste meg til ppt og deretter på utredning for adhd.

Det er og veldig betryggende at eg sjølv kan oppdage det fort vist jenta mi også skulle få adhd.

Du må være veldig sterk som takler mammarollen og to barn med adhd, når du sjølv har diagnosen. Det er tøft nok å gå igjennom dagene utenom. All skryt til deg [:D] Får du sjølv hjelp igjennom medisinering? Og bruker sønnen din det? Eg veit det er mangen som er veldig skeptiske til det.

Hos meg hjelper medisinen utrulig masse [:)]
 
ORIGINAL: Vesle Helmine!

Jeg fikk diagnosen i desember 2009. Å for å si det sånn. Ditt barn har en stor fordel i å ha deg som mamma dersom det skulle vise seg at hun har adhd. For du kommer til å se det fort. Å som du sier, sette i gang tilltak for å få best mulig hjelp. Jeg er kjempe lei meg fordi ingen så at jeg slet med dette i barne og ungdomsårene mine.
Sønnen min er 8 år, å fikk også diagnosen sin nå for en stund siden. Jeg så ingenting før i 1 klasse, å det var vel læreren som hintet litt. Jeg leste og leste og ble helt opphengt om emne. Så pga hans utredning ble jeg obs på min egen adhd, å fikk satt diagnosen fort.
Jeg tror nok at jeg strever litt mer som mor i hverdagen enn andre. Fordi logestikken svikter stadig vekk. Folk med adhd trenger jo ofte faste rammer og rutiner, å det er ikke lett å gi barna mine det, når ingen står over å gir meg det samme hehe!

Jeg har ei datter på 3 år, å jeg lurer nok på om ikke det er noe der også. For hun er hakket "GALERE" enn storebror. Når andre barn slet med å rekke opp til bordet, satt snuppa mi midt oppå, å smilte som en sol. Hu er enormt kreativ når det kommer til å få det som hun ønsker. Finner ting å klatre på så hun kommer opp på kjøkkenbenken, å snoker i skapet. Hun har blåmerker og sår overalt. Fordi hun er så vilter og aktiv. Hun alene klarer å sette hele huset på hodet i løpet av 2 min.


[:-]
Mi jente er sånn... og ho er bare 15mnd.. jeg håper det roer seg.
For jeg har mye mulig adhd selv...
 
Jeg har ikke diagnosen enda, men har flere fagfolk som har sagt til meg at jeg burde til utredning for jeg har det trolig.
Men jeg klarte meg egentlig bra på skolen, var blant de beste (nesten). Men veldig vanskelig for å konse, og brukte mye mer tid enn andre på lesing, veldig spontan og distre, henger meg opp i ting, klarer liksom ikke slippe det som er skjedd selv om jeg prøver alt jeg kan.
Det er altså snakk om den stille typen, så populært kalt "jenteADHD" [;)]

Men jeg har klart meg med å ha system på ting på en annen måte enn andre. Men jeg har ikke tenkt noe på ADHD før disse sa det til meg. Trodde liksom bare det var den typen jeg var![;)] Nå har jeg klart meg så lenge uten noe medisinering, så nå kan det bare være, tenker jeg. Og tror jo fortsatt egentlig at jeg bare er sånn som person. Men jeg har alltid tenkt at jeg er en strevsom person....
 
Jeg har 3 brødre med ADHD, men de har mange andre diagnoser utenom så AHDH'en er en tilleggsdiagnose på en måte.. Det var veldig tøft da jeg bodde hjemme, var aldri stille og rolig som hos andre, men er nok ikke ADHD'en som var det tøffeste da..
 
Jeg fikk diagnosen i 2009 (tror jeg.. ca[8D])
Da var gutten min nesten 1 år.
Fram til da følte jeg det veldig "kaos" inni meg. Jeg var alene med sønnen min, og følte aldri at jeg strakk til, fikk aldri gjort alt jeg ville/burde, og var hele tiden utrolig sliten!
Så starta jeg med ritalin og det føltes som en boble sprakk![:D]
Det var som om øynene mine åpna seg, jeg såg alt på en annen måte og hverdagen ble mye mye lettere å takle[:)]
Alt ble så oversiktlig plutselig, i forhold til hva det var før.
Jeg veit ærlig talt ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde fått diagnosen da og starta på medisin!
 
har en lang historie...men kan ikke skrive nå, minsten er for urolig...skal skrive når hun sover...

legger det ut her senere..
 
ORIGINAL: Vesle Helmine!

ORIGINAL: Almasmamma

Jeg har ikke diagnosen enda, men har flere fagfolk som har sagt til meg at jeg burde til utredning for jeg har det trolig.
Men jeg klarte meg egentlig bra på skolen, var blant de beste (nesten). Men veldig vanskelig for å konse, og brukte mye mer tid enn andre på lesing, veldig spontan og distre, henger meg opp i ting, klarer liksom ikke slippe det som er skjedd selv om jeg prøver alt jeg kan.
Det er altså snakk om den stille typen, så populært kalt "jenteADHD" [;)]

Men jeg har klart meg med å ha system på ting på en annen måte enn andre. Men jeg har ikke tenkt noe på ADHD før disse sa det til meg. Trodde liksom bare det var den typen jeg var![;)] Nå har jeg klart meg så lenge uten noe medisinering, så nå kan det bare være, tenker jeg. Og tror jo fortsatt egentlig at jeg bare er sånn som person. Men jeg har alltid tenkt at jeg er en strevsom person....

Jeg skjønner godt hva du mener. Men jeg vil bare si at jeg hadde det på samme måte. Jeg klarte meg greit. Til tross for at jeg strevde litt mer enn andre. For meg å få den diagnosen var som å fjerne 25kg av kroppen min! Endelig skjønte jeg hvorfor. Å med medisiner gikk ting lettere. Å jeg ble kjempe lei meg for at jeg måtte bli 34 år før jeg fikk diagnosen.

Ja, du sier noe. Jeg har sagt det til ei venninne av meg (har ikke sagt det til noen andre), og hun fnøys av meg når jeg sa hva de hadde sagt. Jeg hadde jo klart meg så fint! ...men problemet er jo at ingen ser innsiden, og det strevet jeg har og har hatt [8|] Jeg føler jo egentlig at jeg virkelig har kjempet hele skolegangen! Jeg jobber jo med barn og unge med ADHD bl.a., men det er den utagerende typen. Vet liksom ikke hvordan det hadde påvirka jobben min om jeg hadde hatt det. Er jeg som koordinerer tilbudene deres. Frykter at foreldre og andre rundt hadde sett ned på det jeg gjør om det hadde kommet frem.
Endelig kommer det en tråd om det her, så jeg kan lufte tankene her!.... Og høre andres erfaringer! [:)] Takk!!
 
Jeg er 28 år og fikk diagnosen  og begynte på medisiner (ritalin) nå rett før jul. Jeg sliter endel med at jeg har gått så lenge umedisinert. Sliter endel med angst og bekymringer og depresjoner som kommer og går..
Føler ting går bedre etter jeg begynte på medisiner da. Har to barn alene og nå etter medisinstart takler jeg dagene bedre.. og har mer tålmodighet og stresser mindre..
Jeg føler meg bedre fordi jeg klarer å se klarere.. tenk at det er slik det skal være liksom.. hehe.. etter å ha slitt i mange mange år og trodd jeg har vært dum..

Men har en lang vei å gå føler jeg.. egenarbeid liksom.. med meg selv..jeg ønsker å gå til en psykolog.
 
ORIGINAL: Vesle Helmine!

ORIGINAL: Almasmamma

ORIGINAL: Vesle Helmine!

ORIGINAL: Almasmamma

Jeg har ikke diagnosen enda, men har flere fagfolk som har sagt til meg at jeg burde til utredning for jeg har det trolig.
Men jeg klarte meg egentlig bra på skolen, var blant de beste (nesten). Men veldig vanskelig for å konse, og brukte mye mer tid enn andre på lesing, veldig spontan og distre, henger meg opp i ting, klarer liksom ikke slippe det som er skjedd selv om jeg prøver alt jeg kan.
Det er altså snakk om den stille typen, så populært kalt "jenteADHD" [;)]

Men jeg har klart meg med å ha system på ting på en annen måte enn andre. Men jeg har ikke tenkt noe på ADHD før disse sa det til meg. Trodde liksom bare det var den typen jeg var![;)] Nå har jeg klart meg så lenge uten noe medisinering, så nå kan det bare være, tenker jeg. Og tror jo fortsatt egentlig at jeg bare er sånn som person. Men jeg har alltid tenkt at jeg er en strevsom person....

Jeg skjønner godt hva du mener. Men jeg vil bare si at jeg hadde det på samme måte. Jeg klarte meg greit. Til tross for at jeg strevde litt mer enn andre. For meg å få den diagnosen var som å fjerne 25kg av kroppen min! Endelig skjønte jeg hvorfor. Å med medisiner gikk ting lettere. Å jeg ble kjempe lei meg for at jeg måtte bli 34 år før jeg fikk diagnosen.

Ja, du sier noe. Jeg har sagt det til ei venninne av meg (har ikke sagt det til noen andre), og hun fnøys av meg når jeg sa hva de hadde sagt. Jeg hadde jo klart meg så fint! ...men problemet er jo at ingen ser innsiden, og det strevet jeg har og har hatt [8|] Jeg føler jo egentlig at jeg virkelig har kjempet hele skolegangen! Jeg jobber jo med barn og unge med ADHD bl.a., men det er den utagerende typen. Vet liksom ikke hvordan det hadde påvirka jobben min om jeg hadde hatt det. Er jeg som koordinerer tilbudene deres. Frykter at foreldre og andre rundt hadde sett ned på det jeg gjør om det hadde kommet frem.
Endelig kommer det en tråd om det her, så jeg kan lufte tankene her!.... Og høre andres erfaringer! [:)] Takk!!
Jeg forstår dillema ditt mtp jobben. Men som mor til et barn med adhd, ville jeg vært sjele glad om de som jobbet med barnet mitt hadde det. For det er faktisk bare dem, som virkelig kan forstå. Selvfølgelig finnes det andre egnede mennesker. Men de med adhd, kan forstå hvordan vi føler oss, å det tror jeg ikke andre kan i samme grad.
Å en annen ting, er at du ikke trenger å fortelle dem om det om du ikke vil  [:)] Du er heldig, som har en sånn jobb. Ønsker det samme selv.

Jeg skal innrømme at jeg også tenker det at jeg bruker meg selv allerede i jobben. Tenke etter hvordan jeg føler ting hadde blitt bedre, og det ser ut til å funke. Og jeg tenker også at det kan jo hjelpe foreldre å se at man kan faktisk nå sine mål om man vil, selv om man har denne diagnosen. Jeg er blitt vernepleier, og jeg tror også, som du sier, at det kan hjelpe og betrygge foreldrene at jeg på kroppen hva det vil si å ha diagnosen [:)]
Jeg føler meg veldig heldig i denne jobben, er utrolig givende [:)]
 
ORIGINAL: Vesle Helmine!

ORIGINAL: Almasmamma

ORIGINAL: Vesle Helmine!

ORIGINAL: Almasmamma

Jeg har ikke diagnosen enda, men har flere fagfolk som har sagt til meg at jeg burde til utredning for jeg har det trolig.
Men jeg klarte meg egentlig bra på skolen, var blant de beste (nesten). Men veldig vanskelig for å konse, og brukte mye mer tid enn andre på lesing, veldig spontan og distre, henger meg opp i ting, klarer liksom ikke slippe det som er skjedd selv om jeg prøver alt jeg kan.
Det er altså snakk om den stille typen, så populært kalt "jenteADHD" [;)]

Men jeg har klart meg med å ha system på ting på en annen måte enn andre. Men jeg har ikke tenkt noe på ADHD før disse sa det til meg. Trodde liksom bare det var den typen jeg var![;)] Nå har jeg klart meg så lenge uten noe medisinering, så nå kan det bare være, tenker jeg. Og tror jo fortsatt egentlig at jeg bare er sånn som person. Men jeg har alltid tenkt at jeg er en strevsom person....

Jeg skjønner godt hva du mener. Men jeg vil bare si at jeg hadde det på samme måte. Jeg klarte meg greit. Til tross for at jeg strevde litt mer enn andre. For meg å få den diagnosen var som å fjerne 25kg av kroppen min! Endelig skjønte jeg hvorfor. Å med medisiner gikk ting lettere. Å jeg ble kjempe lei meg for at jeg måtte bli 34 år før jeg fikk diagnosen.

Ja, du sier noe. Jeg har sagt det til ei venninne av meg (har ikke sagt det til noen andre), og hun fnøys av meg når jeg sa hva de hadde sagt. Jeg hadde jo klart meg så fint! ...men problemet er jo at ingen ser innsiden, og det strevet jeg har og har hatt [8|] Jeg føler jo egentlig at jeg virkelig har kjempet hele skolegangen! Jeg jobber jo med barn og unge med ADHD bl.a., men det er den utagerende typen. Vet liksom ikke hvordan det hadde påvirka jobben min om jeg hadde hatt det. Er jeg som koordinerer tilbudene deres. Frykter at foreldre og andre rundt hadde sett ned på det jeg gjør om det hadde kommet frem.
Endelig kommer det en tråd om det her, så jeg kan lufte tankene her!.... Og høre andres erfaringer! [:)] Takk!!
Jeg forstår dillema ditt mtp jobben. Men som mor til et barn med adhd, ville jeg vært sjele glad om de som jobbet med barnet mitt hadde det. For det er faktisk bare dem, som virkelig kan forstå. Selvfølgelig finnes det andre egnede mennesker. Men de med adhd, kan forstå hvordan vi føler oss, å det tror jeg ikke andre kan i samme grad.
Å en annen ting, er at du ikke trenger å fortelle dem om det om du ikke vil  [:)] Du er heldig, som har en sånn jobb. Ønsker det samme selv.

Jeg skal innrømme at jeg også tenker det og at jeg bruker meg selv allerede i jobben. Tenke etter hvordan jeg føler ting hadde blitt bedre, og det ser ut til å funke. Og jeg tenker også at det kan jo hjelpe foreldre å se at man kan faktisk nå sine mål om man vil, selv om man har denne diagnosen. Jeg er blitt vernepleier, og jeg tror også, som du sier, at det kan hjelpe og betrygge foreldrene at jeg på kroppen hva det vil si å ha diagnosen [:)]
Jeg føler meg veldig heldig i denne jobben, er utrolig givende [:)]
 
ORIGINAL: Vesle Helmine!

ORIGINAL: Wax

Eg kjenner meg veldig igjen i det at eg skulle ønskt at diagnosen hadde blitt oppdaget tidligere hos meg og [:(] Brødrene mine fikk diagnosen sin som barn ( Dei var prototypen på adhd, veldig hyperaktive og volsomme) Det falt aldri foreldrene mine inn at eg også kunne ha diagnosen, siden eg aldri var hyperaktiv. Det var først i i dei senere årene att skolen hennviste meg til ppt og deretter på utredning for adhd.

Det er og veldig betryggende at eg sjølv kan oppdage det fort vist jenta mi også skulle få adhd.

Du må være veldig sterk som takler mammarollen og to barn med adhd, når du sjølv har diagnosen. Det er tøft nok å gå igjennom dagene utenom. All skryt til deg [:D] Får du sjølv hjelp igjennom medisinering? Og bruker sønnen din det? Eg veit det er mangen som er veldig skeptiske til det.

Hos meg hjelper medisinen utrulig masse [:)]

Verken jeg eller sønnen min er noen prototyper heller. Jeg var ikke utagerende, men fjern og ga blaffen på skolen. Skikkelig konsentrasjonsproblemer. Mens sønnen min er egentlig utrolig skoleflink.Trenger ikke å bli forklart noe særlig feks i matte, bare tar det automatisk. Jeg derimot, var dum som ei geit. Det fantes ikke noe logikk i matte what so ever for meg! Han er lat, jeg er lat. Men rastløse og kjeder oss lett. Distraherer andre klassekamerater osv. Blir lett opphengte i ting osv.
Når jeg forteller at han har ADHD til folk, sier de, Hæ han? Er jo så snill og stille og rolig.
Mmmm men intens alikevel. Prater som en foss og gir seg ikke på ting, men maser og maser og maser til vi nesten går av hengslende hjemme.
Mange blir sjokkerte når jeg forteller at jeg har det også. Hæ? Du, har vel klart deg fint du ? jada, men guri som det har kostet meg å være "normal"!!!
Jeg har brukt medesiner, men nå er jeg gravid, heldigvis opererte jeg rett før jeg ble gravid, så jeg har ikke gått på ritalin i det hele tatt i svangerskapet. Det er drit tøft!! har bare lyust til å hyle og skrike når ting blir feil. Må ta meg sammen x 10!
Sønnen har ikke fått medisiner, jeg vil ikke ha det foreløpig. Ting fungerer fint enn så lenge. Men regner med at den dagen kommer. Vil vente så lenge som mulig. For jeg kjenner på kroppen min selv, at det ikke er bare positivt med Ritalinen. Selv om jeg gleder meg til å begynne på de igjen [:)] Få tilbake hjernen min for pokker!!


Husker godt kor forferdelig det var i svangerskapet og ikkje kunne gå på ritalin!! Og det gikk mye utover samboer [X(] Hormonene i tilegg gjorde det enda værre. Når ein er vane med å gå på ritalin føles det ekstra tungt å plutselig ikkje kunne ha det som hjelpemiddel lenger. Før eg fekk diagnosen var eg vane med det, og viste ikkje om noke anna. Den dagen eg prøvde ritalin for første gang gråt eg....!! Var det virkelig sånn andre folk hadde det. Føltes ut som eg fikk briller på og alt vart klart og lett. Hodet og tankene fikk endelig fred. [:)]
Men det er som du seie at det er ikkje berre positivt med ritalin, og eg er veldig enig med deg og vente så lenge som mulig med medisinering av barn, so lenge dei klarer seg nokelunde fint uten. Men selfølgelig når ungen virkelig trenger det, er det det beste for ungen å få medisin.
 
ORIGINAL: Almasmamma

ORIGINAL: Vesle Helmine!

ORIGINAL: Almasmamma

Jeg har ikke diagnosen enda, men har flere fagfolk som har sagt til meg at jeg burde til utredning for jeg har det trolig.
Men jeg klarte meg egentlig bra på skolen, var blant de beste (nesten). Men veldig vanskelig for å konse, og brukte mye mer tid enn andre på lesing, veldig spontan og distre, henger meg opp i ting, klarer liksom ikke slippe det som er skjedd selv om jeg prøver alt jeg kan.
Det er altså snakk om den stille typen, så populært kalt "jenteADHD" [;)]

Men jeg har klart meg med å ha system på ting på en annen måte enn andre. Men jeg har ikke tenkt noe på ADHD før disse sa det til meg. Trodde liksom bare det var den typen jeg var![;)] Nå har jeg klart meg så lenge uten noe medisinering, så nå kan det bare være, tenker jeg. Og tror jo fortsatt egentlig at jeg bare er sånn som person. Men jeg har alltid tenkt at jeg er en strevsom person....

Jeg skjønner godt hva du mener. Men jeg vil bare si at jeg hadde det på samme måte. Jeg klarte meg greit. Til tross for at jeg strevde litt mer enn andre. For meg å få den diagnosen var som å fjerne 25kg av kroppen min! Endelig skjønte jeg hvorfor. Å med medisiner gikk ting lettere. Å jeg ble kjempe lei meg for at jeg måtte bli 34 år før jeg fikk diagnosen.

Ja, du sier noe. Jeg har sagt det til ei venninne av meg (har ikke sagt det til noen andre), og hun fnøys av meg når jeg sa hva de hadde sagt. Jeg hadde jo klart meg så fint! ...men problemet er jo at ingen ser innsiden, og det strevet jeg har og har hatt [8|] Jeg føler jo egentlig at jeg virkelig har kjempet hele skolegangen! Jeg jobber jo med barn og unge med ADHD bl.a., men det er den utagerende typen. Vet liksom ikke hvordan det hadde påvirka jobben min om jeg hadde hatt det. Er jeg som koordinerer tilbudene deres. Frykter at foreldre og andre rundt hadde sett ned på det jeg gjør om det hadde kommet frem.
Endelig kommer det en tråd om det her, så jeg kan lufte tankene her!.... Og høre andres erfaringer! [:)] Takk!!


Det første folk tenker om adhd er hyperaktivitet, det er faktisk få som veit at det største problemet med adhd er faktisk det som er i hodet. Dermed er "jente adhd" veldig vansklig å oppdage fordi det ofte ikkje synes. Heldigvis er forskningen på dette området betraktlig bedre no i dei seinere årene, og fleire og fleire får heldigvis hjelp [:)] Og hev deg over fnysing fra andre folk, det er faktisk fagfolk som har satt din diagnose og dei KAN det. Og du er nok knakende god i jobben din, for du veit virkelig korleis det er å ha adhd, og kva som hjelper og ikkje hjelper. Kunne godt tenkt meg å jobbet med det samme sjølv [;)]
 
Interessant å lese[:)]
Jeg har en gutt som begynner på utredningen nå 15 mars!
Og har selv mistanke om at jeg har det.
Skulle bli testet jeg også da jeg var yngre, men falt ut av systemet og de rotet vekk papirene mine.
Har vært å fått ta i papirene mine nå og skal bli henvist videre snart.
Må bare somle meg til å dra til legen.

Men er det noen av dere som klarer å forklare hvordan det er i hodet deres?
Tankene deres? Er det slik at det er veldig rotete?

Jeg glemmer mye, er ukonsentrert og når det blir for mye stopper det helt opp. Blir helt tom i hodet!
Vist det blir ekstra rotete oppi der blir jeg sint og gir opp.
 
Bror
Utreda i 3 års alderen
Fikk diagnosen som 6åring
Begynte på ritalin da og går nå på Conserta
Han er blitt 18

Mor
Utreda som 30åring
Fikk diagnosen som 30 åring
Bruker ritalin
Hun er nå 43
 
ORIGINAL: Tøsa FTW

Når jeg leser dette så blir jeg bare mer og mer overbevist om at jeg må ha meg til legen snart.
Jeg har alltid slitt med konsentrasjonen, og aldri hatt tålmodighet til å gjøre lekser.
Jeg er litt lat, men samtidig utrolig rastløs.
Greier ikke gjøre det samme, være på samme sted lenge i gangen.
Orker ikke gjøre noe mer enn 5 minutter før jeg holder på å dø av utålmodighet.
Sliter veldig med å sette meg ned med lekser, samtidig som jeg har et temperament som ikke er sunt for verken meg eller de rundt...
Jeg er impulsiv og nøler ikke med å gjøre ting som jeg ikke burde gjort... tenker lite på konsekvenser der og da.
Så er jeg sosialt tilbakestående, og har alltid være veeeeldig barnslig for alderen.


Høres ut som du har mangen symptomer på adhd, ikkje det at eg er noen ekspert men du høres veldig ut som meg når eg ikkje går på ritalin [8D] Eg ville gått til fastlegen og bedt om å bli utredet. Vist du har det, so finst det mangen hjelpemidler. Det beste eg syns er å få hjelp til konsentrasjonen og temperamentet mitt. Lykke til [:)]
 
ORIGINAL: Ancita

Interessant å lese[:)]
Jeg har en gutt som begynner på utredningen nå 15 mars!
Og har selv mistanke om at jeg har det.
Skulle bli testet jeg også da jeg var yngre, men falt ut av systemet og de rotet vekk papirene mine.
Har vært å fått ta i papirene mine nå og skal bli henvist videre snart.
Må bare somle meg til å dra til legen.

Men er det noen av dere som klarer å forklare hvordan det er i hodet deres?
Tankene deres? Er det slik at det er veldig rotete?

Jeg glemmer mye, er ukonsentrert og når det blir for mye stopper det helt opp. Blir helt tom i hodet!
Vist det blir ekstra rotete oppi der blir jeg sint og gir opp.


Det er litt vansklig å forklare korleis det er i hodet men eg kan forsøke. Det er veldig rotete, og det fins liksom ikkje noke "filter" Foreksempel i eit klasserom so får ein kulepenn som detter i gulvet like mykje oppmerksomhet som det læreren sier. Eg klarer ivertfall ikkje skille ut unødvendig innformasjon vist du skjønner kva eg meiner?? Dermed blir det veldig masse som foregår på ein gong oppi hodet. Tankene er overalt, og å planlegge ein heil dag kan eg berre glemme. Og det å reagere med sinne er veldig normalt. Håper det var forståelig. Lykke til [:)]
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp