Esmada
Betatt av forumet
Hei hei alle mødre og fedre der ute.
Jeg håper på å høre fra andre som er i samme situasjon som meg. I voksen alder har jeg fått diagnosen adhd. Det var egentlig veldig greit det,for alle bitene fallt liksom på plass da behandleren min foreslo denne diagnosen første gangen. Jeg sliter og med de typiske bivirkningene som depresjoner og angst. Men ettersom jeg har levd med dette hele livet har jeg måttet finne meg i å ha det som jeg har det og har lært meg teknikker for å komme meg gjennom hverdagen. Har prøvd medesiner mot depresjonene for mange år tilbake,men kuttet de ut ettersom bivirkningene var verre enn depresjonen.Ganske ironisk egentlig. Siden har jeg liksom bare prøvd å holde hodet kaldt.
Det ssom plager meg nå er at min lille sønn på 3 år har begynt å vise tegn på adhd.Har egentlig hatt en snikende misstanke helt siden gutten begynte å komme seg rundt på egenhånd. Det er egentlig litt hjertskjærende å tenke på at det vakkreste i verden skal måtte ha det like kaotisk inni seg som meg. Vi har startet prosessen med å få ham utredet og mitt høyeste ønske i hele verden er å få høre pedagogene si at min lille gutt er akkurat som han skal være.
Så jeg lurer litt på om der er andre der ute som går i de samme sko som meg? Jeg vet jo egentlig at vi er mange der ute som har det slik,men å få det bekreftet ved å høre fra dere vil være en trøst. Kanskje kan jeg få noen råd fra dere og. Det føles sårt,for jeg føler meg ansvarlig for å ha gitt ham denne lidelsen(om misstankene mine skulle vise seg å stemme).
Nå venter vi i tillegg nr to som kommer i desember og frykten for å gjøre det en gang til klarer jeg forløbig å holde på avstand,men tanken svirrer i bakgrunnen,som en mørk sky.
Jeg vet at det er ikke nødvendigvis en uting å ha adhd.Hadde mine foreldre funnet ut av det før skolealder,så hadde sikkert mitt liv vært uadskillelig mye lettere nå.
Kan vel ikke gjøre annet enn å vente på at systemet skal svinge seg rundt og sette igang utredningen til min sønn.
Jeg håper på å høre fra andre som er i samme situasjon som meg. I voksen alder har jeg fått diagnosen adhd. Det var egentlig veldig greit det,for alle bitene fallt liksom på plass da behandleren min foreslo denne diagnosen første gangen. Jeg sliter og med de typiske bivirkningene som depresjoner og angst. Men ettersom jeg har levd med dette hele livet har jeg måttet finne meg i å ha det som jeg har det og har lært meg teknikker for å komme meg gjennom hverdagen. Har prøvd medesiner mot depresjonene for mange år tilbake,men kuttet de ut ettersom bivirkningene var verre enn depresjonen.Ganske ironisk egentlig. Siden har jeg liksom bare prøvd å holde hodet kaldt.
Det ssom plager meg nå er at min lille sønn på 3 år har begynt å vise tegn på adhd.Har egentlig hatt en snikende misstanke helt siden gutten begynte å komme seg rundt på egenhånd. Det er egentlig litt hjertskjærende å tenke på at det vakkreste i verden skal måtte ha det like kaotisk inni seg som meg. Vi har startet prosessen med å få ham utredet og mitt høyeste ønske i hele verden er å få høre pedagogene si at min lille gutt er akkurat som han skal være.
Så jeg lurer litt på om der er andre der ute som går i de samme sko som meg? Jeg vet jo egentlig at vi er mange der ute som har det slik,men å få det bekreftet ved å høre fra dere vil være en trøst. Kanskje kan jeg få noen råd fra dere og. Det føles sårt,for jeg føler meg ansvarlig for å ha gitt ham denne lidelsen(om misstankene mine skulle vise seg å stemme).
Nå venter vi i tillegg nr to som kommer i desember og frykten for å gjøre det en gang til klarer jeg forløbig å holde på avstand,men tanken svirrer i bakgrunnen,som en mørk sky.
Jeg vet at det er ikke nødvendigvis en uting å ha adhd.Hadde mine foreldre funnet ut av det før skolealder,så hadde sikkert mitt liv vært uadskillelig mye lettere nå.
Kan vel ikke gjøre annet enn å vente på at systemet skal svinge seg rundt og sette igang utredningen til min sønn.